Når systemet blir viktigst

S trukturer kan være så sterke at de kan  føre til en rekke umyndiggjøringsprosesser  og en utbredt følelse av avmakt  og handlingslammelse. Det moderne arbeidsliv  med resultatkrav som kan hemme  moralsk praksis, gir mange opplevelsen av  å ikke blir hørt, at faglige argumenter har  mistet sin gjennomslagskraft og at de er ute  av stand til å påvirke sine omgivelser. 

De økte krav til dokumentasjon er et  sentralt eksempel i mange profesjoner.  Det profesjonelle blikket er avløst av et  overvåkingsblikk. Pedagoger kaller dette  en «dørkarmspedagogikk» som innebærer  at det blir påkrevet å ha et ben plantet på  hver side av dørkarmen for å kunne holde  øye med flest mulig oppgaver samtidig. Arbeidsoppgavene  er såkalt dobbeltbindende.  Når det stilles krav om å ivareta flere arbeidsoppgaver  som viser seg umulig å klare  på samme tid, blir alt like viktig. Du kjenner  kanskje ordtaket «hvis alt er like gyldig  blir alt likegyldig». Tendensene vi har sett  de siste årene burde få oss til å se et rødt  blinkende lys for tidstyver som ingen tjener  på at vi lukker øyene for. 

Det reises spørsmål om styrken i systemkrav  fra ledere er en videreføring av den  manglende tillit de selv blir utsatt for fra  politisk hold over dem. Vi kjenner til flere  eksempler på at det er krevende å snakke  fritt om rådende arbeidsforholdet uten frykt  for represalier. Det koster mye å ytre seg  mot et system som egentlig forventer lojalitet  til arbeidsformer som bidrar til uforsvarlig  praksis. 

Bekymret 

Jeg fikk nylig følgende mail fra en sykepleier: 

«Nå bare MÅ jeg spørre om noe jeg vet  mange sykepleiere finner problematisk,  den økende fokus på standardisering, dokumentasjon  og lønnsomhet. Vi sykepleiere  i praksis sliter med pasientjournaler  og registrering av status, intervensjoner  og evalueringer. Jeg har etter stor innsats  lært meg «koden» på mye av dette. Men  det kommer stadig nye sykepleiere til vår  avdeling som er frustrerte over manglende  it-mestring og urimelig mye tid foran dataen  for å tilfredsstille rådende krav til  dokumentasjon. Og hvor mye tid skal  vi bruke på den lovfestede, individuelle  plan som vi fortsatt ikke gjør skikkelig?  Vi sliter på vår avdeling. Det er nemlig  slik at alle disse nye systemene gjør at vi  sykepleiere kan bli sittende hele dagen  foran pc-en for å finne riktige diagnoser,  intervensjoner etc. 

Hva gjør det moralske stresset med oss?  Jeg opplever avmakt i møte med daglige  lojalitetskonflikter mellom arbeidsgivers  krav og pasientenes behov. Hva skjer hvis  jeg og rett og slett lot være å følge opp en  av disse arbeidsoppgavene og tok konflikten?  En særlig grunn til at jeg spør om dette  er at jeg nå sitter med et høringsutkast  om enda en ny prosedyre. Den handler  om lederes håndtering av kritikkverdige  forhold, mangelfulle prestasjoner og lignende  hos ansatte. Prosedyren skal brukes  i situasjoner der arbeidstaker for eksempel  ikke utfører sine oppgaver tilfredsstillende  eller til rett tid. Slik jeg forstår prosedyren  handler den om papirarbeid, da forholdet  til pasientarbeidet overhodet ikke er nevnt.  Prosedyren beskriver en prosess i flere  trinn fram til en eventuell avslutning av  arbeidsforholdet, det vil vel si oppsigelse.  Det handler altså om at nærmeste leder  har makt til å gi advarsler til sine ansatte  og kan gjennomføre en oppsigelsesprosess  hvis vi ikke er lojale mot arbeidsgivers  krav. 

Hva skal komme først når vi ikke rekker  alt? Må vi være lojale til alle dokumentasjonskrav  som tar så mye tid og ressurser?  Risikerer jeg faktisk å miste jobben hvis  jeg ikke utfører papirarbeidet tilfredsstillende  til rett tid? For meg ser det ikke ut  til at det ligger den samme risiko hvis jeg  ikke gir pasientene tilfredsstillende sykepleie.  Hva slags etikk er dette?» 

Sykepleieetikk før lojalitet 

Det er gode grunner til å drøfte sykepleierens  spørsmål. I punkt 5 i yrkesetiske  retningslinjer for sykepleiere heter det  om sykepleieren og arbeidsstedet: 

Sykepleieren setter seg inn i arbeidsstedets  visjon, verdier, mål og gjeldende retningslinjer,  og er lojal mot disse så langt  de er i samsvar med sykepleiens grunnlag. 

Dette vil si at sykepleieren setter seg  inn i egne plikter og rettigheter i sitt arbeidsforhold,  og holder seg oppdatert om  aktuelle endringer. Sykepleieren bidrar til utforming og gjennomføring av faglige  normer for god praksis på arbeidsstedet  og melder fra og/eller varsler når  pasienten utsettes for uforsvarlige eller  kritikkverdige forhold. Det understrekes  at lojalitet til arbeidsstedet ikke skal hindre  dette. Sykepleieren har også rett til å  forvente respekt og nødvendig støtte fra  kolleger og arbeidsgiver når hun/han melder  fra om kritikkverdige forhold. Sykepleieren  skal bidra til prioriteringer som  tilgodeser pasienter med størst behov for  sykepleie og arbeide for et ressursmessig  grunnlag som muliggjør god praksis. 

Meld avvik 

Pasienthensyn skal alltid settes foran andre  hensyn. Hvis viktige tiltak forsømmes  overfor pasient på grunn av annet  pålagt arbeid, skal det meldes som avvik  og dokumenteres. 

Innspillet fra sykepleieren er systemkritisk.  Det er stadig nødvendig å kunne stille  kritiske spørsmål til ideologien og hva som  faktisk skjer på systemnivå. Sykepleiere må  kunne gjøre dette uten i risikere advarsler  eller å miste jobben. Å bygge kulturer for å  drøfte denne type tilbakemeldinger tydelig  og åpent er viktig. Når systemkrav hemmer  god praksis er det etisk å melde fra.  Informasjons- og dokumentasjonsarbeid  er viktig, men vi trenger mot og tydelighet  i debatten om når nok er nok av både  dokumentasjonskrav og nye metoder for  å jobbe smartere. 

Hverdagsledere har alltid hatt et hovedansvar  for å sikre kvalitet, og bør derfor ha en  særlig oppmerksomhet på dilemma knyttet  til den daglige ressursforvaltning.

Til refleksjon:

Hvor mye tid bruker du til dokumentasjon og administrative oppgaver i en vanlig vakt? 

Hvor mye tid bruker du til direkte pasientarbeid i en vanlig vakt? 

Opplever du ofte lojalitetskonflikt i forhold til arbeidsgivers krav til dokumentasjon  og annet administrativt arbeid? 

Hvis tid til pasientarbeidet er et stadig dilemma i din jobb, hvordan bidrar du til at  det blir belyst? 

Har dere en hverdagskultur der det er lett å melde fra om vanskelige prioriteringsdilemma?  .