En utdanning uten identitet

Den skjulte læreplan
I pedagogisk teori brukes også begrepet den skjulte læreplan (8). Dette kan være forhold i læringsmiljøet som eksisterer som "ikke uttalte" tema eller uskrevne lover som det ikke er åpenhet om. Om "den skjulte læreplan" strider i mot overordnede mål i den formelle læreplan er det et pedagogisk problem. Når studenter på VPH skriver på evalueringsskjema: "det virker som det er tabu å snakke om psykofarmaka på denne videreutdanningen" kan det være ett eksempel på "den skjulte læreplan".

Studenterfaringer
Borge et al (9) utførte en studie der 154 psykiatriske sykepleiere ble bedt om å evaluere videreutdanningen i psykiatrisk sykepleie. Granerud (10) brukte samme spørreskjema overfor 161 studenter som hadde fullført videreutdanning i psykisk helsearbeid (VPH). Begge studiene hadde fokus på kompetanseutvikling og yrkesidentitet.
* I 1997-studien opplevde 86 prosent at den fagspesifikke utdanningen hadde stor betydning for nåværende arbeid, og at 72 prosent hadde fått styrket sin fagidentitet i høy grad. Tilsvarende tall for 2003 viser at for 62 prosent hadde studiet (VPH) hatt stor betydning for det kliniske arbeid, mens bare 46 prosent mente fagidentiteten ble styrket.
*1997-studien viste at den daværende utdanningen ga faglig trygghet både i samarbeid med mennesker med psykiske lidelser og i tverrfaglig samarbeid. 68 prosent svarte at praksisstudiene hadde hatt stor betydning for kompetanseutviklingen.
*2003-studien viser at den nåværende utdanningen har gitt økt forståelse for tverrfaglig samarbeid, men studentene savner mer metodekunnskap og har i mindre grad fått styrket sin fagidentitet. Studiet har også i mindre grad fått stor betydning for nåværende arbeid. Viktigheten av praksisstudier er ikke så tydelig beskrevet.
Granerud (10) mener lærernes pedagogiske kompetanse og kunnskap i psykisk helsearbeid må styrkes. Borge et al (9) skriver at sykepleierne ønsker "praksisnær undervisning" både fra veiledere i praksis og fra lærere i høyskolen.
Makten til å ta viktige utdanningspolitiske valg på flere læreplannivå ligger etter mitt syn i større grad hos ledere og faglærere ved de 20 høyskolene som i dag tilbyr VPH, enn hos praksisveilederne. Praksisveilederne må i stor grad forholde seg til hvordan høyskolen har forberedt studentene før praksis. Dersom samarbeidet med praksis verdsettes høyt, bør praksis få mer formell makt over innholdet i VPH.

Stramme rammer
Ledelsen ved høyskolene har ofte både ansvar for grunnutdanning og videreutdanning, og er nå under sterkt press fra Nokut - blant annet i forhold til å øke kompetansen hos faglærerne slik at flere får førstelektorkompetanse.
Høyskolene har de senere år fått strammere økonomi, noe som medfører press mot utdanningene om å bruke metoder med lavest mulige kostnader. Studentgruppen på videreutdanningen (er mindre homogen, og) har (mer) variert faglig og personlig erfaring og kompetanse. På en tverrfaglig videreutdanning vil studentene ha ulike behov for fordypning som bør tilrettelegges i mindre grupper. En slik måte å verdsette studentenes kompetanse og erfaring, koster mer enn fellesundervisning i store klasser.
Veilederen for psykisk helsearbeid i kommunen skriver at "basiskunnskap om psykiske lidelser " (11 s. 42) er nødvendig. Tar høyskolene mer hensyn til egen økonomi enn samfunnets behov for spesialistkompetanse?

Lærerrollen
I dag vil kravet om at lærerne i VPH har arbeidet med mennesker med psykiske lidelser bli ulikt verdsatt på de ulike utdanningsstedene. Det kan telle mer om faglærerne innfrir akademiske krav. En doktorgrad kan bli høyere verdsatt enn erfaring med brukerne. Kravet om at lærerne selv har gjennomgått en relevant videreutdanning vil også bli ulikt vektlagt ved de ulike høyskolene. I rammeplanen fra 1980 (12) og forskriftene fra 1963 (13) skal Hovedfaget psykiatrisk sykepleie omfatte 2/3 av det samlede studium. Slik jeg ser det kan denne formuleringen ha betydning for utvikling av yrkesidentitet. Uten videreutdanning kan det tenkes at yrkesidentiteten hos lærerne er mindre avklart. Hvordan arbeides det da med formidling av yrkesidentiteten i psykisk helsearbeid?
Forskere som driver med praksisrelatert forskning og tilegner seg praksiskunnskap, vil være viktige bidragsytere i fagutvikling og formidling. Målet må være at faglærerne har sammensatt kompetanse, både i form av høy formell kompetanse og reflektert og variert erfaring fra fagfeltet i praksis.

Praksis og høyskole
Videreutdanningene har ulike tradisjoner i forhold til verdsettelsen av kontakt med praksisfeltet, omfang av kontakt og møtepunkt. Noen møtepunkt kan være preget av enveiskommunikasjon, eller være preget av uenigheter om hva som bør være innholdet i utdanningen. Det kan også stilles spørsmål om hvor godt orientert praksis er om forholdene i høyskolene generelt og i VPH spesielt. Innspill fra praksis kan være preget av lite kunnskap om kravene i rammeplanen, og hvilke forventninger som er mulig å innfri. Funn i Borge et al (9) og Graneruds (10) studier forplikter etter mitt syn høyskolene til å verdsette videreutvikling av kontakten med praksis. På den annen side kan det hevdes at generalisering ut fra disse to studiene er problematisk.

Gode eksempler
Høgskolen i Hedmark ved Avdeling for helse- og sosialfag har i flere års publikasjoner dokumentert et omfattende forskningssamarbeid med praksis, der Hummelvoll har vært en sentral pådriver. I 2003 redegjøres det i boka "Kunnskapsdannelse i praksis" (14) for resultatene av et fireårig forskningssamarbeid med akuttposten på Sanderud sykehus.
Universitetet i Stavanger har nedsatt en referansegruppe med representanter for brukernes organisasjoner, arbeidsgivere, fylkesmannen, VPH-studenter fra foregående år og ansatte i høyskolen, som møtes 2 til 4 ganger per år. Referansegruppens formål er å bedre dialogen om videreutvikling av utdanningen. Et slikt formelt organ kan likevel ikke erstatte betydningen av de uformelle relasjoner mellom fagpersoner i høyskolen og i praksis.

Erfart læreplan
Gundem (15) mener at de valg som blir tatt ved tilrettelegging av undervisningen, kan være de viktigste. For VPH er dette antall timer med undervisning i ulike tema, valg av litteratur, metodevalg og fokus på praksis. Kvarsnes (7) sier at i utdanninger med veiledet praksis innebærer dette at de valg veilederne i praksis tar om innhold og metoder, kan ha større påvirkning for studentens læring enn det som står i rammeplanen. Når studenter skriver på evalueringsskjema: "det er for lite fokus på psykisk helsearbeid i kommunen" er dette viktige signal om hva studentene mener er den erfarte læreplan.
Kristin Heggen har i sin doktorgrad drøftet viktige dilemma i praksisstudiene i sykepleieutdanningen. Hun skriver at det kan bli konflikter mellom "skolske oppgaver" studentene har fått av høyskolen, og de utfordringer de møter i praksisperioden. "Skolske oppgaver" i form av for eksempel skriftlige oppgaver, kan av praksis vurderes som mindre relevant. Heggen hevder "Det solidariske bindevevet mellom høyskolen og praksisfeltet er skjørt. Det skjer en gjensidig devaluering mellom de to systemene" (16 s.191). Om en student erfarer at en veileder i praksis har større faglig troverdighet enn faglærerne i VPH, kan studentene velge å identifisere seg med praksis. Dette kan skje helt uavhengig av om praksis er i tråd med rammeplanens mål eller ikke. En måte
å gi "skolske oppgaver" et praksisnært innhold er ulike prosjektarbeid i videreutdanningen, som kan gi viktig inspirasjon både til praksisfeltet og til studenter (17,18).

Må se begrensninger
Fagpolitisk får det betydning for studentene og praksis hvordan fagene psykisk helsearbeid, psykososialt arbeid og psykiatrisk sykepleie defineres. Det samme gjelder forholdet mellom tverrfaglighet og faglig fordypning.
Jeg mener rammeplanen (1) gir for få avklarende svar, noe som kan gi for store valgmuligheter lokalt på de enkelte høyskolene, og således bryte rammeplanens intensjon om å gi nasjonale føringer. Færden (19) mener det er utfordrende at faget psykisk helsearbeid har få grenser. Almvik og Borge (20) hevder at psykisk helsearbeid i dag er blitt klarere definert, og skal fokusere mer på lidelsen og i mindre grad på sykdom. Rammeplanen (1) beskriver at psykososialt arbeid har forebyggende, behandlende og rehabiliterende aspekt. Hummelvolls definisjon av psykiatrisk sykepleie (21) kan også leses som at faget har forebyggende, behandlende og rehabiliterende fokus. Larsen (22) og Stiberg og Olstad (23) hevder at for å få tverrfaglighet til i praksis er det en forutsetning at de ulike yrkesgrupper ser begrensningene ved eget fag og kompetanse, noe som innebærer en klar yrkesidentitet. På høyskolene kan uklarheter rundt alle disse forhold bidra til stor uenighet blant annet om hvilke emne det skal prioriteres undervisning i, og om betydningen av praksis som læringsarena. Rammeplanen (1) er på den ene siden detaljert, og samtidig skal så mange emner inn at det kan bli lite realistisk å få til reell fordypning. Rogan (24) peker på at spesialistutdanningene for psykologer og psykiatere på universitetene i mindre grad enn VPH på høyskolene har endret fokus disse årene. Disse yrkesgruppene har stor innflytelse i fagfeltet, og deres holdninger kan få større innvirkning på hvorvidt ideologien i psykisk helsevern blir revidert og hvordan praksis blir endret, enn formuleringer i rammeplanen for VPH (1).

Faginnhold før og nå
Det vil være variasjoner mellom de enkelte VPH om hvordan for eksempel emnet psykiatrisk diagnostikk er vektlagt. Dette kan på enkelte høyskoler mangle på timeplanen som en konsekvens av at rammeplanen (1) vektlegger en samfunnspsykiatrisk forståelse. Studentenes fordypning i dette emnet blir da ut fra selvstudier. Kunnskap om tvangsbruk, både etiske dilemma og konkrete handlinger kan være andre tema som får lite fokus. Mennesker med psykiske lidelser kan ha somatiske plager, enten på grunn av plagsomme symptom som følge av lidelsen, eller som følge av bivirkninger av den medikamentelle behandlingen. Antall timer avsatt til psykoseforståelse, rus og psykiatri, samt selvmordsforebygging kan være andre temaer studentene etterlyser mer kunnskap om. Handlingsplanen for forbygging av selvmord (1994-98) (25) forplikter høyskolene til å gi dette emnet betydelig plass.
Disse fagspesifikke temaene hadde større plass i videreutdanningen i psykiatrisk sykepleie. Dette ble formidlet samtidig med betydningen av pasientens subjektive opplevelser av lidelsen. Det er rimelig å anta at fagspesifikke temaer gir studentene økt kunnskap i de temaer de har forventninger om å lære mer om. Dette kan henge sammen med utvikling av fagidentiteten. I dag er det et spørsmål om studenter på VPH får økt sin kompetanse på tilfredsstillende måte i relevante fagspesifikke tema.

Generalister
Når studenter har fått økt sin forståelse av betydningen av tverrfaglig samarbeid, men savner konkret metodekunnskap, kan dette være et signal om at målet om generalistfokus er nådd. En tolkning av rammeplanen er at generelle fellesemner skal ha 50 prosent plass. Det at studentene savner konkret metodekunnskap kan være signal om at rammeplanens mål om fordypning ikke er nådd. Så mange som over 70 prosent i Borge et al (9) og Graneruds (10) studie har som overordnet mål med utdanningen å få mer innsikt i det spesielle som gjelder mennesker med psykiske lidelser sine behov. Flere års kjennskap til evalueringsskjemaer fra studenter på VPH på to ulike høyskoler har vist tydelige tilbakemeldinger om at studentene savner praksisrelatert fordypning og metodekunnskap. Dette bør nå føre til endringer.

Endringsagenter
I rammeplanen for de fagspesifikke fordypningene i psykososialt arbeid og sykepleie står det at "Studiet skal bidra til at studentene kan systematisere brukernes erfaringer og behov og presentere dem for besluttende myndigheter" (1 s. 17-18). Dette kan oppfattes som et mål om at studentene skal bidra til kvalitetsutvikling og forbedring av praksis ut fra brukerens erfaringer. En viktig forutsetning for å være endringsagenter som presenterer alternativer med troverdighet, er at studentene har god kunnskap om eksisterende praksis. Her er kunnskap om medisinsk psykiatri ett av flere vesentlige områder.

Nasjonal evaluering?
Hummelvoll stilte spørsmål ved at utdanningen i psykiatrisk sykepleie ble nedlagt uten noen offentlig evaluering (26). Norsk Sykepleierforbund (NSF) har i flere år overfor sentrale myndigheter etterlyst dette. Drøftingen av utdanningspolitiske og fagpolitiske dilemma i denne artikkelen kan gi noen bidrag til hvor sammensatt og mangfoldig en slik evaluering da bør være.

Forslag til tiltak
For å bedre dialogen mellom høyskole og praksis:

• Hver utdanning bør ha en referansegruppe med representanter fra blant annet brukernes organisasjoner og praksisfeltet
• Høyskolene bør utfordres til å videreutvikle egne forskningsbidrag i praksis, eventuelt opprette stillinger som er delt mellom høyskole og praksis

For å bedre faglig fordypning:

• Sentrale fagspesifikke emne må sikres plass på timeplanen
• Helseregionenes og kommunenes behov for fagspesifikk kompetanse må få konsekvenser for høyskolenes valg av hvilke fordypninger som tilbys
• Høyskolene bør tilby fordypning i psykiatrisk sykepleie i hver helseregion

Litteratur:
1. Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet. Videreutdanning i psykisk helsearbeid. Rammeplan og forskrift. 1997 ajourført 18/12-98.
2. Sosial- og helsedirektoratet. Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene. Stortingsmelding 25, 1996-97.
3. Sosial- og helsedirektoratet. Stortingsproposisjon 63. Om Opptrappingsplan for psykisk helse, 1999-2006.
4. Goodlad JI, et al.Curriculum Inquiry. The Study of Curriculum practice. New Yorj:McGraw-Hill Book Company, 1979.
5. Myrhe R. Grunnlinjer i pedagogikkens historie. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996 2.utg.
6. Sørensen T, Dahlberg K, Borge L. Evaluering av tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid. HiO- notat nr 15, 2003.
7. Kvarsnes B. Læreplananalytisk kompetanse. Tidskr Sykepl 1997;10:52-55.
8. Gundem B. Skolens oppgave og innhold. En studiebok i didaktikk. Oslo: Universitetsforlaget, 1984.
9. Borge L, Hummelvoll JK, Ulland E. Kompetanse og yrkesidentitet- en evaluering av norske videreutdanninger i psykiatrisk sykepleie. Vård i Norden. 1997;1:25-32.
10. Granerud A. Videreutdanning i psykisk helsearbeid, tverrfaglig styrke eller faglig usikkerhet? En evaluering av videreutdanning i psykisk helsearbeid ved norske høyskoler. Vård i Norden. 2003;3:48-51.
11. Sosial- og helsedirektoratet. Psykisk helsearbeid for voksne i kommunene. Veileder, 2005.
12. Sosialdepartementet (Helsedirektoratet). Forskrifter for offentlig godkjenning av spesialskoler i psykiatrisk sykepleie, 1980.
13. Sosialdepartementet. Vilkår for offentlig godkjenning av spesialskoler i psykiatrisk sykepleie, 1963.
14. Hummelvoll JK (red.). Kunnskapsdannelse i praksis. Handlingsorientert forskningsamarbeid i akuttpsykiatrien. Oslo:Universitetsforlaget, 2003.
15. Gundem BB. Læreplanpraksis og læreplanteori. Oslo:Universitetsforlaget, 1990.
16. Heggen K. Sykehuset som "klasserom". Praksisopplæring i profesjonsutdanninger. Oslo: Universitetsforlaget, 1998.
17. Alsaker K. og Ådland A. Brukerundersøkelse av bofellesskap for mennesker med psykiske lidelser. Prosjektrapport nr 1. Fou-notat Høyskolen i Bergen, 1998.
18. Try E og Fossøy AB. Førebyggjande helsearbeid Vidareutdanningsstudentar - ein ressurs i førebyggjande helsearbeid. Sykepleien. 2004:10:44-47.
19. Færden A. Psykisk helsearbeid: Det utfordrende mangfoldet. Tidsskrift for psykisk helsearbeid 2004;1:28-33.
20. Almvik A, Borge L. (red.) Psykisk helsearbeid i nye sko. Bergen: Fagbokforlaget, 2006.
21. Hummelvoll, J. K. Helt - ikke stykkevis og delt. Psykiatrisk sykepleie og psykisk helsearbeid. Oslo: Universitetsforlaget, 2004, 7. utg.
22. Larsen E. Tverrfaglig samarbeid - en nødvendig belastning eller en positiv utfordring? I: Olsen BCR, Bunkholt V. Barnevernet - mangfold og mening. Oslo: Tano Aschehoug, 1997.
23. Stiberg E, Olstad R. Tverrfaglig samarbeid mellom kultursektoren og helsesektoren. Tidskr Nor Lægeforen, 2002;22:2215-2217.
24. Rogan T. Framtidsvisjoner. I: Almvik A, Borge, L. (red.) Psykisk helsearbeid i nye sko. Bergen: Fagbokforlaget, 2006.
25. Statens helsetilsyn. Prosjektplan og handlingsplan mot selvmord. 1994-1998. Skriftserie 4-95.
26. Hummelvoll J K. Internasjonalt utsyn. Resymé av forskning og fagutvikling i psykiatrisk sykepleie. Høyskolen i Hedemark. 1998, Rapport nr 10.

2006

19

|http://www.nsf.no/getfile.php//Fagartikler - bilder/p40_p45_mag1906.pdf|0

|default||