Se pdf fil hvor denne artikkelen er trykket i kortere versjon i Sykepleien 2011; 10: 56-59.

Denne artikkelen belyser erfaringer fra en samtalegruppe med somaliske kvinner hvor målsetningen var forebygging av kjønnslemlestelse. Innledningsvis beskrives hva som inngår i begrepet kjønnslemlestelse og hvordan dette praktiseres i Somalia samt den kulturelle sammenhengen denne skikken foregår i. Artikkelen beskriver gruppesamtaler fokusert rundt temaene ”tradisjoner” og ”kvinners helse, spesielt kvinnens underliv” og viser eksempler på hvordan man kom i dialog med kvinner hvor temaet er sensitivt og personlig. Etter hvert som gruppen ble bedre kjent med hverandre, ble gradvis en felles forståelse formet. Det oppsto nye måter å tenke, føle og handle på. Gjennom den nye kunnskapen og dialogen ble kvinnene gradvis mer bevisst på hvor skadelig kjønnslemlestelse var og tok avstand fra denne praksisen. Flere visste ikke at deres ”kvinneplager” var forbundet med omskjæringen. Det oppsto en endring i gruppen fra å møte motvilje til å snakke om temaet til å oppnå stor åpenhet rundt kjønnslemlestelse og ønske om et ekstra gruppemøte for å snakke mer om dette.

Innledning

Det finnes flere ulike betegnelser på kjønnslemlestelse. I Norge brukes kvinnelig omskjæring og kjønnslemlestelse. Female genital mutilation (FGM) eller kjønnslemlestelse brukes av norske myndigheter for å signalisere at det er et overgrep mot kvinner og jenter. Valg av begrep vil ha etiske, kommunikative og innholdsmessige konsekvenser. Begrepsbruken bør derfor tilpasses den enkelte situasjon (1). I denne artikkelen brukes alle tre begrepene, men tilpasset situasjonen.

Vi vet lite om effekten av tiltak for å redusere forekomst av kjønnslemlestelse da det mangler dokumentasjon av høy kvalitet. I en undersøkelse for å evaluere effekten av slike tiltak konkluderer Denison et al. (2) at det er få forskningsstudier som vurderes å være relevante, og samtlige av disse var av lav kvalitet. Videre vet vi lite om hvor stort omfanget av kjønnslemlestelse er her i Norge (3). Antallet er omstridt, noen anslår at det er høyt (4), andre mener at frykten for omskjæring er overdrevet (5).

Denne artikkelen vil belyse noen erfaringer fra en samtalegruppe med somaliske kvinner, hvor samtlige var omskåret og målsetningen var forebygging av kjønnslemlestelse. Første del av artikkelen vil omhandle hva kjønnslemlestelse er og kulturforståelsen bak denne praksisen med fokus på Somalia.

Utgangspunktet for samtaletemaene i kvinnegruppen er tatt fra veiledermanualen ”Kvinners liv og helse i eksil” (6), utarbeidet av det Nasjonale OK-prosjektet (Omsorg og Kunnskap mot kvinnelig omskjæring). Manualen er laget som en guide til anvendelse i samtalegrupper hvor hensikten er å skape prosesser som kan føre til forandring og utvikling når det gjelder kvinners liv og helse i eksil. Den inneholder forslag til temaer ¹for samtalegrupper hvor kjønnslemlestelse er kjernen. I denne artikkelen vil gruppemøter hvor temaene ”tradisjoner” og ”kvinnehelse, spesielt kvinnens underliv” bli belyst. Artikkelen vil vise eksempler på hvordan man kom i dialog med somaliske kvinner hvor hensikten var å forebygge kjønnslemlestelse.

Om kjønnslemlestelse (FGM)

Med kjønnslemlestelse av jenter menes alle inngrep hvor de ytre kjønnsdeler fjernes helt eller delvis, eller inngrep som medfører annen skade på de kvinnelige kjønnsorganer, som foretas av kulturelle og andre ikke-terapeutiske årsaker (WHO def.).

WHO har inndelt FGM i fire typer: Type I: Innebærer hel eller delvis fjerning av klitoris og/eller forhuden og antas å utgjøre omkring 5 % av omfanget på verdensbasis. Type II: Innebærer delvis fjerning av klitoris samt delvis eller fullstendig fjerning av de små kjønnsleppene. Mest utbredt på verdensbasis og praktiseres av ca 75-80 % av de som praktiserer omskjæring (type I og II kalles sunna). Type III: Delvis eller fullstendig fjerning av ytre kjønnsdeler og igjensying, slik at urinrørsåpningen dekkes av et hudseil og skjedeåpningen forsnevres til ca 1 cm i diameter (kalles infibulasjon). Er spesielt utbredt i Somalia. Type IV: Uklassifisert. Alle andre skadelige inngrep i kvinners kjønnsorgan av ikke-medisinske årsaker.

Kvinnelig omskjæring er en tradisjon som er dypt forankret i kulturelle og moralske verdier. Praksisen forekommer både blant muslimer, kristne og folk som tilhører lokale trossystemer, blant jordbrukere og nomader, folk fra byene og landsbygda, blant fattige og rike, utdannete og analfabeter (7).

Kjønnslemlestelse forekommer i over 40 land, hvorav 28 er afrikanske land fra Egypt i nord til nordlige deler av Tanzania i syd, fra Somalia i øst til Senegal i vest. Kjønnslemlestelse forekommer også i en viss utstrekning i noen land i Asia og Midt-Østen. Nyere forskning antyder en høy forekomst innenfor noen grupper av kurdere (1). Generelt er praksisen knyttet til folkegrupper og ikke nasjonalstater, og en slik tradisjon er forbundet med kulturelt forankrede oppfatninger, holdninger og verdier som vil ta tid å endre. Det er ulike begrunnelser for hvorfor jenter bør omskjæres hos ulike befolkningsgrupper og regioner (3). Vi må være klar over at smerte og lidelse er ikke hensikten med inngrepet. Formålet er at jentas verdi og verdighet skal øke som følge av omskjæring (8).

Praktisering av FGM i Somalia

Det somaliske samfunnet har siden 1988 vært preget av kaos, krigshandlinger, utrygghet, sult og fattigdom. Grunnet borgerkrigstilstander og ingen regjering de siste 20 år har infrastruktur som skoler og sykehus vært fullstendig ødelagt, noe som har medført lite eller ingen skolebakgrunn og høy andel av analfabetisme hos befolkningen (9). Dette har ført til at kvinner har lite eller ingen kunnskap om kroppens funksjon og helsemessige konsekvenser etter FGM.

Ca 98 % av somaliske kvinner blir omskåret. De fleste omskårede kvinner har lite tanker om omskjæring, det er noe alle gjør, som er blitt gjort i generasjoner. Mange opplever denne praksisen som en moralsk og god skikk.

I Somalia vil en uomskåret jente bli sett på som en ”uren kvinne” og vil risikere å ikke bli gift, noe mange er avhengig av for å overleve (10). En ugift kvinne er en umulig tanke i en kulturell sammenheng der det å bli mor er den eneste kvinnerollen som gir mening og status.  I Somalia er det viktig å forberede døtrene til ekteskap og mødrene har et stort avsvar her. Det er ofte ekteskap og kontroll av kvinnelig seksualitet som ligger under de kulturelle forklaringene (10). Det er de voksne kvinnene som forsvarer og fører tradisjonen videre. Den kulturelle forbindelsen mellom FGM og fruktbarhet gjelder over alt der FGM er utbredt. Det å fjerne klitoris blir sett på som en ”renselse” (10).

Kvinner som har gjennomgått FGM og kvinner og menn som gjennomfører inngrepet på sine barn, ser på dette som noe positivt. De ser ikke på dette som et overgrep. Mødrene gjør det i beste mening. Vi må være klar over at i den kulturelle sammenhengen FGM foregår i, vil en jente som ikke er omskåret oppfattes som et forsømt barn. I denne erfaringsverden betraktes et uomskåret kjønnsorgan som unaturlig, usømmelig og dermed også utenkelig (7). For at en kvinne skal bli en ”kvinne” i kulturell forstand, må hun være omskåret. Når hun er omskåret, er det tegn på at hun kommer fra en bra familie og har fått en god oppdragelse. I denne konteksten vil en uomskåret kvinne få problemer med å finne seg en mann. Mødrene gjør dette for at jentene skal bli en ærbar kvinne og bli godt gift. Hvor underlig det enn høres ut, er det et uttrykk for omsorg og kjærlighet. Det blir sett på som noe bra og viktig til tross for store lidelser og plager, og det vil føre til at de blir en del av kvinnefellesskapet (7).

Det er vanskelig å bryte med en slik tradisjon. Mødrene gjør det som kulturen forventer av dem. Å stå utenfor sin egen kultur er tøft og vanskelig. I Somalia er det å bli omskåret en del av det å bli kvinne, ”å bli ren”. Mange somaliske jenter gleder seg til å bli omskåret fordi det er et overgangsritual til å bli voksen (11). I den afrikanske kulturen blir disse ritualene markert med fester, en seremoni som kunngjør at jenta går fra et stadium til et annet. Mange tror at omskjæring er en religiøs plikt, men det er ingen påbud i Koranen om at kvinner skal omskjæres. Det er en kulturell skikk som har blitt utnyttet av religionen (11).

Det er svært smertefullt å bli omskåret, og de fleste får problemer med både vannlating og menstruasjon. Men smertene blir veid opp mot at det å være omskåret gjør en stolt og trygg. De assosiasjoner jentene har er stort sett positive som en følelse av renslighet, bevis på jomfruelighet, tilhørighet, aksept og stolthet. Grunnet uvitenhet alminneliggjøres fysiske komplikasjoner, og plagene tilskrives ikke omskjæringen. Å ha underlivssmerter/-plager er en del av det å være kvinne. I Somalia har ikke FGM vært et samtaletema mellom kvinner og menn. Det er bare noe man gjør uten å stille spørsmål ved det (7).

Den somaliske mannen og FGM

Somalierne kommer fra et patriarkalsk samfunn med sterk kjønnsdeling. Somaliske kvinner har tradisjonelt sterk posisjon i den private sfære (hjemme og familien). Samfunnet har vært preget over tid med ekstrem fattigdom (12) hvor det har vært viktig å få døtrene godt gift slik at de kunne forsørge seg og familien. FGM er ikke et tema somaliske menn tradisjonelt snakker om seg i mellom. De somaliske mennene er ikke delaktig i dette, men paradoksalt nok gjør mødrene dette på grunn av mennene. Det tilhører kvinnens verden. Menn og kvinner i Somalia har forskjellige roller og oppgaver i familien som utfyller hverandre, og de har tradisjon på å leve dels adskilt. Kvinner og menn pleier ikke å snakke om FGM seg i mellom. Mennene snakker kun om FGM når en av dem skal gifte seg. Det er vanlig at en tradisjonell somalisk mann ønsker at hans fremtidige kone er omskåret, da det er et symbol på at hun er ærbar. I og med at FGM handler om kvinnens underliv, er det tabu for menn å snakke om dette. Det er upassende å snakke om jentenes underliv. Hvor stort tabu det er å snakke om kvinnens underliv, er avhengig av hvor man bor i Somalia. I nord og den midtre del av landet er det svært tabubelagt for menn å snakke om dette. Mange tar med seg denne tausheten også i eksil.  Menn har generelt svært lite eller ingen kunnskap om hvilke fysiske og psykiske komplikasjoner FGM fører til for kvinnene (13).

Disse aspekter vedrørende FGM er ment som et bakteppe for forståelsen av prosessene som foregikk i oppstart og gjennomføring av den somaliske kvinnegruppen som beskrevet nedenfor, hvor hensikten var holdningsendring i synet på FGM.

Aspekter ved oppstart av gruppemøter

Det kan være svært krevende og utfordrende å lede samtalegrupper hvor temaet er sensitivt og personlig, slik som blir beskrevet i denne artikkelen. Viktige stikkord i dette arbeidet er tillit, tålmodighet, respekt og toleranse. Når man skal starte opp med en kvinnegruppe hvor hensikten er forebygging av kjønnslemlestelse, er det en fordel at en samarbeider med ressurspersoner fra de berørte områdene, såkalte ”brobyggere”. Erfaringer viser at holdningsendring og endring av praksis i etniske minoritetsgrupper går lettere hvis ressurspersoner fra eget miljø deltar aktivt i arbeidet (14,15).

Det er flere forutsetninger som må være tilstede for at en kvinnegruppe skal fungere. Gruppelederen må prøve å oppnå en god og trygg atmosfære i gruppen. Dette vil danne grunnlaget for å få til ”den gode samtalen”, bygd på gjensidig respekt (16). Videre er det viktig at gruppen får tillit til gruppelederen når de skal snakke om et sensitivt tema som FGM. Alle gruppedeltakere må føle at de blir hørt og sett, og ingen må føle seg krenket eller nedvurdert. Gruppeleder og gruppedeltakerne må ha et likeverdig forhold og respekt for hverandre, og gruppelederen bør delta i samtalen som en likeverdig og ikke en bedrevitende samtalepartner (17). Det er også viktig at gruppeleder og ressurspersonen samarbeider godt, og at de har en fin dialog seg i mellom.

Oppstart av samtalegruppe for somaliske kvinner

Femten kvinner ble invitert til å delta i en kvinnegruppe hvor temaet skulle være FGM. En ressursperson fra miljøet hjalp til med å rekruttere deltakerne. Hun deltok aktivt i gruppemøtene og ble også benyttet som tolk. Av de femten inviterte kvinnene møtte kun tre til det første møtet. Ifølge de oppmøtte kvinnene kunne årsaken til det dårlige oppmøtet være at de ikke ønsket å snakke om temaet FGM da de muligens så på dette som noe privat og personlig. Da kvinnene fikk høre hvilke temaer som skulle tas opp i samtalegruppen, mente de at dette kunne være interessant for flere kvinner og sa: ”Vi somaliske kvinner trenger mer kunnskap om kvinnehelse og om komplikasjoner forbundet med kvinnelig omskjæring”.

Gruppeleder spurte: ”Hva tenker dere kan gjøres for å få flere kvinner til å komme til denne gruppen?” De tre kvinnene mente at informasjonsbrevet måtte endres, ordet ”kvinnelig omskjæring” burde ikke brukes, for da ville sannsynligvis ingen komme. Det burde heller nevnes temaer som kvinnehelse, tradisjoner og integrering. Et nytt informasjonsbrev ble derfor skrevet (på deres morsmål). Etter en tid kontaktet ressurspersonen samtlige kvinner for å høre om de hadde fått brevet. Hun fortalte hva som sto i brevet og informerte om hva temaene skulle være.

Ti kvinner møtte til neste møte, altså syv flere enn forrige gang. Deltakerne ble informert om hva hensikten med denne gruppen var. Av de oppmøtte kvinnene sa flere at de ikke ønsket å snakke om kvinnelig omskjæring. Det var tydelig at dette var et tema som var svært vanskelig å snakke om, men de syntes det var interessant med tema som kvinnehelse og tradisjoner.  Gruppeleder informerte om at under temaene ”kvinnehelse og tradisjoner” ville hun berøre temaet kvinnelig omskjæring. Kvinnene ble da helt stille, det var tydelig at dette var ubehagelig for dem. Gruppeleder ga de tid til å diskutere seg i mellom på sitt morsmål, og etter hvert ble alle enige om å delta i denne gruppen.

De fleste deltakerne i kvinnegruppen hadde dårlige norskkunnskaper, lite eller ingen skolebakgrunn og var lite orientert i det norske samfunnet. Kvinnene som deltok i gruppen hadde barn i alderen 3 måneder til 16 år.

Gruppemøte med tema ”tradisjoner”

Da temaet ”tradisjoner” skulle diskuteres, møtte seks kvinner. Kvinnene hadde fått i oppgave å tenke gjennom hvilke tradisjoner de ønsket å føre videre, og hvilke de ikke ønsket å føre videre til barna sine. Flere av deltakerne mente at de hadde bare dårlige tradisjoner i Somalia, som for eksempel kvinner har ingen rettigheter, de har ikke mulighet til å gå på skole og utdanne seg, de er undertrykt av mannen. Hvorfor mente de at de bare hadde dårlige tradisjoner? Var det for at de følte seg utrygge i situasjonen eller var det for å tekkes gruppeleder? Trodde de at gruppeleder mente det?  Følte damene at deres tradisjoner ikke hadde verdi lenger her i Norge? Her ble det svært viktig for gruppeleder å trekke frem de positive elementene i kulturen deres slik at de fikk tilbake verdigheten i livet. Gruppeleder kunne se på kvinnenes analoge språk at dette hadde en god effekt. Dette var helt nødvendig for å kunne fortsette med gruppemøtene.

Allerede på dette møtet kom temaet FGM opp, hvor en kvinne sa: ”Kvinnelig omskjæring er en dårlig tradisjon som bare skader oss og gir oss problemer. Jeg er omskåret, jeg har to døtre og jeg vil ikke føre denne tradisjonen videre til mine barn”. Da hun fortalte dette, ble det helt stille i gruppen. Gruppeleder spurte: ”Hva synes dere om det Shara sier om kvinnelig omskjæring?” Ingen kommenterte noe av det hun sa. Det var stille en lang stund, men etter hvert begynte gruppen å diskutere dette temaet, og det ble en svært interessant diskusjon.

Gruppemøte med tema ”kvinners helse, spesielt kvinnens underliv”

Da temaet ”kvinners helse, spesielt kvinnens underliv” skulle tas opp, møtte tolv kvinner, to hadde tatt med seg en venninne. Alle visste at temaet denne gangen skulle være om kvinnelig omskjæring og helsekonsekvenser som følge av dette. Det hadde tidligere vært varierende oppmøte, men da dette temaet skulle tas opp, var interessen stor. Kvinnene fikk informasjon og ny kunnskap om hva som skjer ved en kjønnslemlestelse og hvilke helsemessige komplikasjoner som kan oppstå. Videre fikk de se bilder/lysark av et omskåret underliv og et underliv som ikke var omskåret. Det ble også vist bilder/lysark av komplikasjoner som kan oppstå etter en omskjæring. På forhånd hadde kvinnene blitt informert om at bildene/lysarkene ville være sterke og at det var frivillig om de ville se dem.

Da gruppeleder spurte hva de syntes om det de hadde hørt og sett, sa en kvinne: ”Jeg blir veldig trist og lei meg når jeg hører dette, jeg visste ikke om disse komplikasjonene”. En annen sa at hun ikke trodde at cystedannelse var en komplikasjon (det hadde blitt vist et lysark om cystedannelse i underlivet som er en komplikasjon etter omskjæring). Hun mente at det var en sykdom som kunne oppstå på lik linje med alle andre alvorlige sykdommer. Det var ”Allah” som bestemte, det var slikt en ikke kunne råde over selv. En kvinne fortalte da at dette var en komplikasjon etter omskjæring, hun hadde selv opplevd det og vært veldig syk. Hun måtte legges inn på sykehuset og opereres. ”Allah bestemmer ikke dette”. En annen kvinne sa at det var mennene som ville og forlangte at jentene skulle være omskåret. Det ble en interessant diskusjon om dette temaet, og gruppeleder kunne komme inn med sin fagkunnskap.

Gruppeleder spurte: ”Hva er grunnen til at jentene blir omskåret?” Ingen svarte, de virket brydde og gruppeleder lot spørsmålet ligge. Gruppeleder tilstrebet å bruke hypotesespørsmål som gir en åpning for å snakke om temaet, og som er spesielt nyttige for å få de til å overveie alternative muligheter om hvordan man kan handle (18,19).  ”Hva vil skje hvis jentene deres ikke ble omskåret?” En av kvinnene svarte at da ville ingen gifte seg med dem.”Hva hadde skjedd hvis ingen av jentene hadde vært omskåret?”  En kvinne svarte at da hadde de ikke blitt gift.  ”Hvem skal guttene/mennene gifte seg med når ingen jenter er omskåret?” Det ble stille en lang stund. ”Det er helt utenkelig, men det hadde vært fint, da hadde det ikke vært noe problem, da måtte mennene gifte seg med jentene som ikke var omskåret”. Plutselig sa en annen kvinne: ”Vi må gjøre hva vi kan for å få slutt på dette”.

Gruppeleder spurte kvinnene om hva de kunne gjøre for at denne tradisjonen ble stoppet.  En kvinne sa at det ikke var noe hun kunne gjøre. Hun sa at det var ikke hun som bestemte, og at hun visste at det var mange menn som var for dette. En annen kvinne fortalte at hun hadde to små jenter, hun ville ikke utsette døtrene sine for kvinnelig omskjæring, det skulle hun bestemme. En av kvinnene ville nå snakke med alle hun kjente om hvor skadelig og farlig kvinnelig omskjæring var, for hun var ikke klar over at disse ”kvinneplagene” kom på grunn kvinnelig omskjæring. ”Er det noe annet dere kan gjøre?” En kvinne sa at det bør være obligatorisk i undervisningen i voksenopplæringen/introduksjonsprogrammet for alle menn og kvinner om hvor skadelig kvinnelig omskjæring er. En annen sa at flere burde få tilbud om å gå i en slik samtalegruppe som dette. ”Vi trenger kunnskap om temaet”.

Kvinnegruppen ble etter hvert veldig aktiv og de kom med flere forslag om hva som burde gjøres for å få slutt på denne tradisjonen. En av kvinnene sa at hun svært gjerne ville hjelpe til med å rekruttere nye kvinner til å delta i en samtalegruppe. Før de avsluttet dette gruppemøtet, ble det enighet om å fortsette med samme temaet neste gang, da dette møtet hadde vært svært emosjonelt og vanskelig for de fleste kvinnene.

Holdningsendringer som skjedde i gruppen

Hva var grunnen til at møtet om ”kvinners helse, spesielt kvinnens underliv” ble så vellykket? I utgangspunktet ønsket jo ikke kvinnene å snakke om FGM. En årsak til dette kan trolig være at gruppelederen hadde informert i forkant om hva temaet skulle dreie seg om, og at hun ville vise noen sterke bilder. Gruppeleder ga saklig informasjon gjennom bilder og lysark om hva som skjedde med kvinnekroppen ved en kvinnelig omskjæring. Fokuset var ikke at dette var ulovlig og straffbart, og at de ikke måtte utføre dette på jentene. En slik tilnærming har de muligens opplevd tidligere. Var denne måten å tilnærme seg problemet på en ”akkurat passe forskjell” som kvinnene kunne ta til seg og muligens skape endring, eller ifølge Tom Andersen (16) ”en forskjell som gjør en forskjell?” ⁴Ved å benytte denne tilnærmingsmåten ga gruppeleder kvinnene tid til å diskutere seg imellom og reflektere over det hun hadde formidlet. Målet var ikke at de skulle få en størst mulig teoretisk kunnskap i forhold til skadelige virkninger av FGM, men at de gjennom å dele tanker og erfaringer med hverandre fikk innsikt i at det er mulig å endre tradisjoner som er skadelig. Gruppeleder opplevde at gjennom den nye kunnskapen de fikk og gjennom diskusjonen i gruppen, så endret synet på FGM seg, og de så en mulighet for endring selv.

To typer endringer skjedde med kvinnene. Det svært vanskelige temaet ”kvinnelig omskjæring” endret seg til ikke lenger å være sensitivt/vanskelig å snakke om. I begynnelsen ville ikke kvinnene snakke om temaet, men mot slutten ønsket de å ha et ekstra gruppemøte for å snakke mer om dette. Den andre endringen som skjedde var at deres syn på kvinnelig omskjæring gradvis endret seg, de begynte å se andre muligheter og løsninger på problemet. Hva skjedde? Var det på grunn av den måten kvinnene ble møtt på som skapte endring, eller var det på grunn av ny kunnskap? Kanskje var det begge deler. Var det på grunn av kvinnefellesskapet og gruppedynamikken, eller var det fordi de fikk sette ord på sine følelser?  Det er ikke godt å vite hvorfor det ble en endring i synet på kvinnelig omskjæring.

Her er det naturlig å trekke inn Tom Andersens (16) utsagn: ”Det er to forskjellige former for forandring, den ene kan begrense og den andre kan utvide evnen til å handle”. Hvis de somaliske kvinnene ble møtt med at det er ulovlig og straffbart med kvinnelig omskjæring, ville de sannsynligvis ha følt dette som en trussel mot sin integritet. For å forsvare seg ville de muligens ha lukket helt av, noe som ville ha begrenset deres handle- og adferdsrepertoar, og man ville ikke kommet noen vei videre. Men ved den andre type forandring utvides eller bringes noe nytt inn, og forandringen kommer innenfra personen selv og oppstår som regel som et resultat av et samspill med andre og integriteten beskyttes. Det var muligens dette som skjedde i denne gruppen.

Etter hvert som gruppen ble bedre kjent med hverandre, ble gradvis en felles forståelse formet. Det oppsto nye måter å tenke, føle og handle på. Holdninger ble endret hos kvinnene etter hvert som samtalene utviklet seg. Gjennom dialogen virket det som kvinnene ble mer bevisst på hvor skadelig FGM var, fra å møte motvilje til å snakke om FGM til å oppnå en stor åpenhet rundt temaet. Samtalene ble svært konkrete og levende. Selv om det ble snakket om mange vanskelige temaer i gruppen, lo deltakerne mye sammen. Kvinnene hadde en egen evne til å se humoristisk på ting som kunne være vanskelig. Humor kan være en kraft som hjelper en å mestre livet på en bedre måte.

Gjennom dialogen skaptes et språk som gjorde det mulig å snakke om de vanskelige tingene for kvinnene, og ny mening oppsto. En kan vel si at den forandringen som skjedde med kvinnene kom fra dem selv og ikke som et resultat av instruksjon fra gruppeleder. Etter hvert som kvinnene ble tryggere og fikk tillit til hverandre, ønsket de å snakke om sin egen omskjæring og hvor smertefullt det hadde vært. Gradvis ble det også mer fokus på de psykiske reaksjonene som følge av FGM. Kvinnene ble svært emosjonelle og søkte støtte hos hverandre. En kan si at gruppen etter hvert fungerte som en form for ”terapi” for kvinnene.

De fleste kvinnene fortalte at de hadde fått ny kunnskap om FGM, om hva som skjedde med kvinnekroppen og om komplikasjoner som kan oppstå. De fleste sa også at de nå tok avstand fra dette. Flere visste ikke at deres ”kvinneplager” var relatert til komplikasjoner etter omskjæring. Flere uttrykte at de ville informere venner og familie om de helsemessige konsekvenser som følge av FGM, og mente at det etter hvert ville bli slutt på denne tradisjonen.  Samtlige fortalte at det hadde vært fint å snakke om dette temaet i gruppen og møte andre somaliske kvinner. De hadde fått utvidet nettverket sitt, hvor de kunne støtte hverandre både når det gjaldt dagliglivet i Norge og det videre arbeidet med å bryte med denne skadelige tradisjonen. Nettverket ville trolig fortsette å fungere etter at gruppen ble avsluttet.

”Fra stolthet til skam”

Det er vanskelig å forestille seg hvordan det føles for kvinner å oppleve seg som en verdifull, ærbar og fullkommen kvinne i hjemlandet til å bli definert som en lemlestet kvinne i sitt nye hjemland. En somalisk ung kvinne fortalte meg en gang at hun i eksil gikk fra å føle stolthet over å være omskåret, og fra å føle at hun var penest omskåret av alle kvinnene i landsbyen til å føle skam over å være omskåret i sitt nye hjemland, som hun sa: ” stolthet ble til skam”. Hva gjør dette med kvinnene i eksil? Noe positivt gjøres til noe stygt. Man blir bevisst på at man har blitt utsatt for noe som man ikke skulle blitt utsatt for. Man oppfattes som et offer av andre. Dette perspektiver er viktig å ha med seg når en skal jobbe med forebygging av kjønnslemlestelse. Videre må en ha kunnskap om den kulturelle begrunnelsen som ligger bak denne praksisen, dermed vil det bli lettere å inngå en dialog med de berørte.

Kjønnslemlestelse vekker sterke reaksjoner hos oss nordmenn som ikke praktiserer dette, og for mange også avsky. Her må en være seg bevisst at en ikke signaliserer personlig avsky eller ubevisst kulturelt hovmod. Videre er det viktig å ha i tankene når vi jobber med dette temaet, at foreldrene ikke ser på inngrepet som vold slik vi gjør her i Norge, men at handlingen blir sett på som en god gjerning ut fra deres perspektiv. En må derfor forstå disse overgrepene som del av en kollektiv tradisjon der de enkelte foreldre passivt følger det som har vært deres kollektive praksis (15).

I følge Talle (7) er kjønnslemlestelse i eksil en vanskelig tradisjon både å være en del av og å tilnærme seg utenfra. Det er derfor naturlig at kvinnene ikke vil snakke om dette. Hun uttaler at vi må våge å spørre, lytte og nærme oss dem det gjelder. Vi må viser empati, respekt og innsikt i vårt engasjement. For oss nordmenn er det vanskelig å forstå at et uomskåret kjønnsorgan er stygt og derfor må skjæres i.

Sluttkommentar

Ut fra denne kvinnegruppen kan det se ut som at det har skjedd en endring i eksil fra at kvinner og menn i Somalia ikke snakket seg imellom om FGM til at flere av kvinnene i gruppen fortalte at de ville ta dette opp med mennene sine om hvor skadelig FGM var og at de måtte jobbe for å få slutt på denne tradisjonen.

Et annet viktig moment som kan diskuteres er hvorvidt majoritetssamfunnet har rett til å blande seg inn i minoriteters praktisering av egen kultur i eksil. Minoriteter skal ha lov og rett til å praktisere sin egen kultur i eksil, men når kulturen/tradisjonen er skadelig for kvinner og jenters helse og krenker deres kroppslige integritet og menneskerettigheter, har staten plikt til å gripe inn og forby FGM.

Erfaringen jeg har fått fra arbeidet med denne gruppen har gitt meg håp om at det er mulig å få til en endring i synet på denne tradisjonen, og håp om at det er mulig å få slutt på praksisen gjennom gruppesamtaler samt ny kunnskap om helsekonsekvenser som følge av FGM. Vi har selvfølgelig ikke noe garanti på at gjennom en slik intervensjon så vil tradisjonen opphøre, men ut fra det som skjedde i denne gruppen har jeg både håp og tro på at dette er den riktige veien å gå for å få til en endring i synet på FGM.

Litteratur

1. Johansen REB.  Endring innenfra. Barne- og likestillingsdepartementet / NAKMI (kan bestilles fra: publikasjonsbestilling@dss.dep.no; bestillingsnummer Q-1126).
2. Denison E, Berg RC, Lewin S, Fretheim A.  Effectiveness of interventions designed to reduce the prevalence of female genital mutilation/cutting. Report from Kunnskapssenteret nr 25. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, 2009.
3. Lidén H, Bentzen T. Kjønnslemlestelse i Norge. Oslo: Institutt for samfunnsforskning, 2008.
4. Storhaug H. Men størst av alt er friheten. Oslo: Kagge forlag, 2008.
   1. Johnsdotter S.   The alleged practice of female circumcision in Sweden. The political exploitation of Somalis in exile. Paper presented at FOKO’s workshop in Oslo, Oct 12-14, 2001.
   2. Savosnick, C, Johansen EB.  Kvinners liv og helse i eksil; veiledning for drift av samtalegrupper med kvinner fra land der kvinnelig omskjæring praktiseres. OK-prosjektet. (kan bestilles fra: publikasjonsbestilling@dss.dep.no; bestillingsnummer Q-1059-B). 
   3. Talle A. Kulturens makt; kvinnelig omskjæring som tradisjon og tabu. Kristiansand: Høyskoleforlaget, 2010a.
   4. Sinding Aasen H. Kjønnslemlestelse; Norges menneskerettslige forpliktelser. I:  Foss N, red. Omskjæring. Stopp. Oslo: Cappelen Akademisk forlag, 2010:113-131.
      1. Engebrigtsen A, Farstad GR.  Somaliere i eksil i Norge; en kartlegging av erfaringer fra fem kommuner og åtte bydeler i Oslo. NOVA, skriftserie 1/04.

10.  Talle A. Kulturell og historisk sammenheng. I: Foss N, red. Omskjæring. Stopp. Oslo: Cappelen Akademisk forlag, 2010: 39-57.

11.  Heller E. Brutt taushet; om problemer for omskårede kvinner i land der praksisen er uvanlig og forbudt. Film, www.okprosjekt.no (kan bestilles fra publikasjonsbestilling@dep.no; bestillingsnummer Q-1057 B).

12.  Klepp I.   Trivsel og integrasjon blant etniske minoritetar; ein kvalitativ studie av afghanske og somaliske flyktningar i to kommunar på Nord-Vestlandet. Arbeidsrapport 145, Høgskulen i Volda, 2003.

13.  Musse B. Somaliske menn i et nytt landskap; arbeid mot kvinnelig omskjæring. I: Foss N, red. Omskjæring. Stopp.Oslo: Cappelen Akademisk forlag, 2010: 143-156.

14.  Hundeide K. ICDP veileder for etnisk minoriteter. Oslo: International Child Development Programme ( www.icdp.no).

15.  Hundeide K.  ICDP for veiledere som arbeider med minoritetsforeldre. Oslo: International Child Development Programme ( www.icdp.no).

16.  Andersen T.  Reflekterende processer; samtaler og samtaler om samtalerne.     København: Dansk psykologisk forlag, 2005.

17.  Anderson H, Goolishian HA.  Från påverkan till medverkan; språk- och meningsskapande system i samverkan. Stockholm: Bokförlaget Mareld, 1992.

18.  Tomm K. Ett perspektiv på Milano-senterets systemiske tilnærming. Fokus på familien 1985; 13: 67-82.

19. Tomm K. Systematisk intervjumetodik; en utveckling av det terapeutiska samtalet. Stockholm: Bokforlaget Mareld, 1997.