Når svaret ikke er opplagt
Etiske spørsmål omkring pasienters menneskeverd, identitet og relasjoner til helsepersonell har fått mye oppmerksomhet i litteratur om sykepleie og andre helse- og omsorgsfag. Felles for mange av problemstillingene som har blitt diskutert er at de tar utgangspunkt i konkrete etiske dilemmaer helsearbeidere opplever i pasientinteraksjon. Det vil si, situasjoner der det ikke virker opplagt hvilket handlingsalternativ som er det riktige overfor en pasient, og der det er behov for å sprenge grensene for det rutinemessige eller rent helsefaglige for å oppnå innsikt i hva man bør gjøre. Forstått denne måten oppstår etiske dilemmaer, som Henriksen og Vetlesen (1, s.139) sier, i situasjoner hvor «... vi forsøker å finne ut hvordan vi skal handle eller hvorfor det er rett å handle på bestemte måter. Ofte er slike problemer knyttet til spørsmål som 'Hva er rett og galt, godt og ondt?' Det er når vi ikke vet svaret på slike spørsmål, at vi har et etisk problem.»
Det opplagt riktige
Det er naturlig nok opplagte etiske utfordringer i
pasientinteraksjon som har fått mest oppmerksomhet i helsefaglig
litteratur, men man bør samtidig ikke glemme at sykepleiere og
andre helsearbeidere involvert i omsorgsarbeid ofte foretar etiske
vurderinger når de ikke opplever at de står overfor et etisk
problem. Etiske vurderinger gjøres også når sykepleiere mener det
er opplagt hva som er riktig eller galt uten at det nødvendigvis
har eksistert et reelt etisk dilemma i første omgang, for eksempel
i en situasjon hvor man mener at en pasient åpenbart har blitt
utsatt for uverdig behandling. Oppfatninger av denne typen er ikke
alltid basert på bevisste etiske resonnementer, men handlingen man
fokuserer på vil normalt like fullt oppfattes som uriktig i en
fundamental, etisk forstand.
Selv om vurderinger omkring riktige og gale handlingsvalg
overfor pasienter ikke alltid er basert på bevisst refleksjon rundt
etisk teori, kan det være viktig å huske at etikk i helse- og
omsorgsfag er en anvendt filosofisk disiplin. Det vil si, etisk
refleksjon innen helse- og omsorgsfag dreier seg først og fremst om
å anvende etiske perspektiver fra filosofi på spesielle
problemstillinger innenfor dette området. Det betyr ikke at etikken
i helse- og omsorgsfag mangler tyngde, egenverdi eller faglig
autonomi, men samtidig er det viktig å huske at etikk i bunn og
grunn er en av de grunnleggende filosofiske disiplinene.Slående
konsekvenser
Det er ikke spesielt komplisert å definere den tradisjonelle,
filosofiske forståelsen av hva det vil si å foreta en etisk
vurdering (2):
Det man mener det er etisk riktig å gjøre = Det man mener det
fundamentalt sett er riktig å gjøre.
Definisjonen kan virke enkel, men den har noen slående
konsekvenser. For det første impliserer den at det en sykepleier
mener det er riktig å gjøre ikke
automatisk
kan relateres til en medisinsk, juridisk eller annen mer eller
mindre formell kontekst. Å si, for eksempel, at en pasienthandling
er riktig fordi den er i overensstemmelse med helsepersonelloven er
ikke automatisk å gi en etisk begrunnelse. Et reelt forsøk på å gi
en etisk begrunnelse oppnås bare hvis man i tillegg hevder at
handlinger som er i overensstemmelse med helsepersonelloven
virkelig er riktige, men dette tilleggspremisset er ikke opplagt
korrekt på noen som helst objektiv måte. Vi skal ikke tenke langt
bakover i historien før vi støter på lovformuleringer som vi i dag
oppfatter som uetiske. Man har på samme måte ikke noen garanti for
at helsearbeidere om hundre år fortsatt vil mene at handlinger i
overensstemmelse med dagens helsepersonellov virkelig er etisk
riktige.
Når grensene sprenges
Fra den filosofiske definisjonen følger det dessuten at det
ikke kan være riktig å si at en pasienthandling etisk sett er gal
og medisinsk eller juridisk sett riktig, og at handlingen derfor er
riktig. Så lenge den etiske vurderingen representerer den
fundamentale oppfatningen av hva som faktisk er riktig, må
prioriteten alltid gå den andre veien: Det er det
handlingsalternativet en sykepleier etisk sett mener er riktig som
fra sykepleierens ståsted må anses som det virkelig riktige. Bruken
av ordet 'fundamentalt' i definisjonen er ment å fange inn denne
grunnleggende intuisjonen vi har om at to uforenelige
handlingsalternativer ikke begge kan være det riktige, og at det
ikke er mulig å godta at det ikke-etiske handlingsalternativet
virkelig er det riktige i genuine tilfeller av konflikt.
Et tredje poeng er at definisjonen på en måte gjør ordet
'etisk' overflødig. I og med at definisjonen sier at etisk
refleksjon dreier seg om å finne ut hva som er riktig og galt, så
er det ikke nødvendig for sykepleiere å tenke bevisst på ordet
'etikk' når de foretar etiske overveielser. Det eneste spørsmålet
de behøver å stille seg selv er som følger: 'Hva er det riktige å
gjøre i denne situasjonen?' Grunnen til at tradisjonelle etiske
teorier kan virke relevante når sykepleiere stiller seg spørsmål av
denne typen, er at spørsmålene gjerne melder seg i utfordrende
situasjoner; når det ikke virker opplagt hva som er riktig og galt,
når det er behov for å sprenge grensene for det medisinskfaglige
eller andre formelle forhold for å komme frem til hva man bør
gjøre. I disse tilfellene kan det være til god hjelp å bruke
spesielle etiske metoder eller teorier til å bearbeide problemet
man står overfor (1,3), men det betyr ikke at man nødvendigvis må
bruke spesielle etiske teorier når man begrunner det man oppfatter
som etisk riktige handlinger. I prinsippet kan det like gjerne være
juridiske eller medisinske vurderinger som ligger bak.
Ikke i pose og sekk
Med andre ord, det er ikke måten man begrunner en vurdering om
at en handling er riktig på som bestemmer om man oppfatter
handlingen som etisk riktig, bare hvordan man oppfatter selve
vurderingen. Så lenge den har karakter av å være en oppfatning om
hva som fundamentalt sett er riktig, så er begrunnelsen som ligger
bak også en begrunnelse for en etisk vurdering.
Problemet er at i det man innfører kvalifikasjonen ‘etisk'
havner man lett i situasjonen som ble beskrevet over: man tror
etikken bare er et viktig hensyn, at medisinen eller andre forhold
representerer andre hensyn, og at de forskjellige hensynene på en
måte kan være i reell konkurranse. Ved å gjemme seg bak merkelappen
‘etikk' kan det være enklere å skape en illusjon av at etikk er et
avgrenset område - som i prinsippet kan være likeverdig med andre
områder som anbefaler andre handlingsvalg. I henhold til den
tradisjonelle forståelsen er denne holdningen forvirret. Det er
ikke mulig å få i pose og sekk; når det gjelder to uforenelige
handlingsalternativer kan ikke begge alternativene oppfattes som
riktige på en gang.
Etikk vs juss
Poengene over er ikke ment å være spesielt kontroversielle, men
ut fra holdninger man noen ganger møter er det grunn til å tro at
de ikke alltid er like langt fremme i bevisstheten hos aktører i
helsevesenet.
Et synspunkt man noen ganger kan høre kan formuleres på
følgende måte: ‘Når vi forsøker å finne ut hva vi bør gjøre er det
også viktig å være oppmerksom på hva som er etisk riktig'. Men når
etikk dreier seg om den fundamentale, helhetlige vurderingen av hva
som er riktig og galt, hvordan kan man først vurdere hva som er
riktig og galt, og deretter spørre om det handlingsalternativet man
vurderer som det riktige også er det etisk riktige?
Kilden til denne holdningen tror jeg igjen ofte er at man
oppfatter etikken som et avgrenset område på linje med juss,
medisin eller andre mer eller mindre praktiske regler og
prosedyrer. Det er derfor lett å tro at man kan spørre «Er denne
handlingen i overensstemmelse med etikken?» på samme måte som man
kan spørre «Er denne handlingen i overensstemmelse med jussen?».
Problemet er bare at mens jussen virkelig er et avgrenset område -
det er mulig å si «Rent juridisk er det riktig å utføre handling A,
men jeg er ikke sikker på om jeg mener at A virkelig er riktig i
denne situasjonen» - så er ikke etikken et avgrenset område.
Den misforståtte oppfatningen om at etikken er et avgrenset
område som juss eller medisin kan lett lede til en ide om at det er
mulig å lage spesielle etiske «kjøreregler» på linje med andre
praktiske eller formelle prosedyrer. Det skal med en gang sies at
ingenting av det som her har blitt sagt impliserer at dette i
prinsippet er umulig. Det kan tvert i mot være viktig å vurdere
muligheten av å lage reelle metodeverktøy ved å formalisere etikken
i noen gitte situasjoner. Samtidig skal man være forsiktig med å
tro at reglene dermed blir «objektivt» riktige. I det man har et
sett av regler å forholde seg til kan man lett tro at en handling
automatisk blir etisk riktig hvis den er i samsvar med reglene, på
samme måte som en handling automatisk blir riktig i henhold til
jussen hvis den samsvarer med juridiske formuleringer. Men
forskjellen mellom juss og etikk er at regler aldri kan gi noe
sikkert svar innen etikken. Hva som virkelig er riktige og gale
handlinger er noe vi etter beste evne forsøker å finne ut av, men
vi kan aldri ha fullstendig sikkerhet om vi virkelig har klart å
komme så langt (4,5). Vi kan imidlertid ofte med sikkerhet vite om
en handling er i overensstemmelse med en lovformulering.
Alt er etikk
Hvis man til slutt skal oppsummere implikasjonene av den
filosofiske definisjonen kan man kanskje sette det litt på spissen
ved å si at etiske vurderinger dreier seg om alt og ingenting.
Etiske vurderinger dreier seg om alt i den forstand at alle
vurderinger av hva som fundamentalt sett er riktig er etiske
vurderinger. Men det betyr også at ordet 'etikk' forsvinner i
bakgrunnen som en merkelapp på et eget område. Etikken dreier seg
ikke om noe som er riktig og galt på en spesiell måte, det er
ingenting som bare faller inn under etikken. Ved ikke å fokusere
for mye på ordet ‘etikk' kan det være enklere å huske at etiske
vurderinger rett og slett dreier seg om det vi mener er riktig og
galt og verken mer eller mindre.
Litteratur
1. Henriksen JO, Vetlesen
AJ. Nærhet og distanse. Oslo: Gyldendal akademisk, 1997.
2. Beauchamp T. Philosophical ethics. New York: McGraw-Hill, 1991.
3. Aadland E. Veiledning i
etiske dilemmaer. I: Teslo AL. (red): Mangfold i faglig
veiledning for helse- og sosialarbeidere.
Oslo: Universitetsforlaget, 2000.
4. Goldman A. Moral knowledge. London and New York: Routledge, 1998.
5. Dancy K. Moral reasons. Oxford: Blackwell, 1998.
Kuhse H, Singer P. A companion to bioethics. Oxford: Blackwell, 1998.
0 Kommentarer