Et bedre liv for barn med psykisk syke foreldre

Sammendrag: Oppmerksomheten rundt uheldige konsekvenser, i verste fall psykisk sykdom, for barn som vokser opp med en psykisk syk forelder har økt betydelig de senere år. Dette er også bakgrunnen for prosjekt Morild, et treårig samarbeidsprosjekt støttet økonomisk av Kristiansand kommune, Vest-Agder fylke, Regionsenter for barne- og ungdomspsykiatri og Helse og Rehabilitering gjennom søkerorganisasjonen Redd Barna. Prosjektet startet opp i august 1999, og er nå inne i siste driftsår. Prosjektets erfaringer så langt danner bakgrunnen for denne artikkelen. Vi ser på konsekvenser for barna og hva vi kan gjøre for å redusere disse, og dermed forebygge problemer og/eller psykisk sykdom i barnas oppvekst. Psykisk smerte og psykisk lidelse er tabubelagt i vår kultur. Mange barn skammer seg over sin psykisk syke forelder, og føler raskt hva man kan - og ikke kan snakke om. Mange barn av psykiatriske pasienter får tidlig mye ansvar, og går inn i en voksenrolle. De avskjæres dermed fra lek og læring sammen med jevnaldrende. Lojalitet overfor foreldrene samt angst for nye sykdomsutbrudd, fører ofte til isolasjon for mange barn. De føler det tryggest å være hjemme i tilfelle noe skulle skje, og i tillegg slipper de den sosiale skammen. Mange barn lever i konstant redsel. De er redde for at forelderen ikke skal bli frisk igjen, og de tør ikke spørre andre om dette. Slike spørsmål er belagt med skam, og barna er redde for å gjøre noe galt. Psykisk sykdom kan også ha aggressive utslag, og barna kan gå rundt å være redde for volden som følger med. I de senere år er forskningen innenfor dette området i stadig større grad konsentrert rundt mestring og motstandskraft - en dreining fra fokus på risiko til fokus på ressurser. Barnets egenverd utvikles gjennom tilhørighet og kompetanse. Det er viktig å gi barna kunnskaper og å avlaste skyld og skamfølelse. Barna må lære å identifisere ulike handlingsmuligheter og å oppdage og forstå egne behov, følelser og muligheter. Budskapet bør være: Du er ikke alene, og du har rett til å ha det bra selv om din forelder ikke har det bra!

Mennesker med psykiske lidelser har til alle tider også vært foreldre, men først i de senere år er hjelpeapparat og nettverk blitt oppmerksomme på at barna deres har særskilte behov. Prosjekt Morilds mål er å skape et bedre liv for barn med psykisk syke foreldre. Morild er små levende organismer som noen ganger blir synlige som lysglimt i sjøen når vannet er i bevegelse. Vi vil lage masse bevegelse rundt disse barna, slik at morilden til enhver tid er synlig.

Psykiatrien i Norge er inne i en omleggingsfase. Målet med statens Opptrappingsplan for psykisk helse 1999 - 2006, er blant annet å skape et helhetlig og sammenhengende behandlingstilbud. Nettverk og familie skal være sentrale. Dette medfører en endringsprosess fra et individorientert til et mer samspillorientert behandlingsperspektiv. Den psykisk syke skal behandles i sitt nærmiljø og mindre på sykehuset, og dette fører videre til at barna kommer nærmere den syke. Dette er en stor utfordring, både for de berørte familier, for det psykiske helsevernet og for leger i allmennpraksis. Psykisk smerte og psykisk lidelse er tabubelagt i vår kultur. Psykolog Halldis Leira uttrykker det slik: Tabu er et kulturelt forbud mot å fortelle, se og høre (på seminar i regi av Regionsenter for Barne og Ungdomspsykiatri i Oslo i april 2001). Tabuet fratar barna muligheten til å bearbeide det traumet som en forelders psykiske lidelse kan være for dem. Kulturens tabuisering av traumet gjør det usynlig. Det som er usynlig er også ugyldig, og barna har dermed ingen kanaler for å leve ut sin smerte og skape en forståelse av den virkeligheten de lever i. Hvordan skal de forholde seg til noe som er ugyldig, noe som ikke finnes? Å bryte tabuer besvares av kulturen med å påføre den som bryter tabuet skam. Dette forstår vi alle intuitivt, også barn. Mange av dem skammer seg over sin psykisk syke forelder, også dersom de ikke forstår hva psykisk sykdom er. Vi trenger et klima av åpenhet, der det å ha psykiske problemer er like naturlig å snakke om som det å ha en fysisk sykdom. Også vi som jobber i hjelpeapparatet er ofre for kulturens tabuisering av psykisk sykdom, og vi står dermed overfor en dobbel utfordring.

Epidemiologiske undersøkelser anslår at 880 000 personer over 18 år i Norge til enhver tid har psykiske problemer som krever en eller annen form for hjelp (1). Bare 80 000 av disse behandles årlig i det psykiske helsevernet. Det vil si at resten får hjelp hos allmennpraktiserende leger, spesialister i privatpraksis, alternativ medisin, samt slekt og venner. Ifølge norsk legemiddelstatistikk foreskrives det meste av SSRI (Selektive Serotonin Reopptakshemmere) og tilsvarende legemidler av allmennpraktiserende leger. William Beardslee (2) anslår at sjansen for å få en depresjon for den som vokser opp med en tidvis deprimert forelder er 40 prosent. Ifølge en artikkel av lege Jo Erik Brøyn i Spesialpedagogikk 4/99. De er velfungerende, klarer seg på skolen, har venner, får seg senere arbeid og stifter familie, men halvparten av dem har symptomer underveis. Den anerkjente forebyggingspsykologen Clemens Hosman anslo på en åpen forelesning ved Socialhögskolan i Stockholm, (8. oktober 1999) at 30 prosent av barn med psykisk syke foreldre får kroniske lidelser som voksne og 30 prosent får lettere mentale lidelser. Tradisjonen er å vente til sykdomsutbrudd med å behandle, mens han understreker at vi må tenke forebygging.


Konsekvenser
Følgende konsekvenser kan ramme barn med psykisk syke foreldre eller foreldre med psykiske problemer i ulik grad, blant annet avhengig av barnets egenskaper og nettverk:

Skam
Som nevnt er psykisk sykdom dessverre ennå et tabuområde både i familien og samfunnet ellers. Å ha «problemer med nervene» er en skam, og dette plukker barna opp. I tillegg føler barna skam fordi mor eller far ikke oppfører seg normalt. Intuitivt forstår barn hva som er uuttalt, skjult og hva som ikke skal snakkes om. De lærer seg tidlig å skille mellom hva som kan sies på ulike livsarenaer; i hjemmet, på skolen og i venneflokken, selv om ingen har fortalt dem det. Ei jente «hugsa at ho tidleg såg på andre sine reaksjonar at mor oppførte seg merkeleg. Då prøvde ho å lære mora kva ho gjorde feil slik at andre ikkje skulle avvise henne». (3)

Skyldfølelse
De fleste barn nærer en grenseløs kjærlighet og lojalitet til sine foreldre. Barn trenger orden og forutsigbarhet i sin tilværelse, og de trenger å elske og beundre sine foreldre. Når foreldre på grunn av psykisk sykdom eller sosiale avvik ikke kan gi denne tryggheten, kan det bli en trussel for barna. For å opprettholde en form for orden, påtar barna seg skyld for den virkeligheten de lever i. Å legge ansvaret over på forelderen går ikke, for hvem skal barnet da elske og se opp til? I tillegg kommer ofte skyld knyttet til konkrete hendelser, både tenkt av barnet selv: «- hvis jeg bare ikke hadde vært ulydig...», eller pålagt av en voksen: «- hvis du bare hadde sovet om natta», og barnet føler seg delaktig i og ansvarlig for forelderens sykdom.

Ansvar
Mange barn av psykiatriske pasienter eller andre psykisk syke, får tidlig mye ansvar og går inn i en voksenrolle. Eldste barn kan fungere på heltid som omsorgsperson for sine foreldre og sine yngre søsken, og avskjæres dermed fra lek og læring sammen med jevnaldrende. Barn kan også fungere som voksne på den måten at de blir sin forelders behandler og fortrolige venn. De må lytte til problemer, eller psykotiske vrangforestillinger de ikke har noen forutsetning for å forstå, samtidig som de må bistå med gode råd, trøst og oppmuntring. Barn kan i ekstreme tilfeller bli vekket om natta for å berolige oppbrakte foreldre som er i ferd med å prøve å ta sitt liv eller er overbeviste om at det kommer dødbringende gift ut av lufteventilene. I andre tilfeller må barna fungere som meklere i forhold til sine foreldre, kanskje med trusler om selvmord eller selvskading hengende over seg. Disse barna er konstant på vakt, og de utvikler en egen evne til å tolke andres behov og signaler. Dermed lærer ikke barna å identifisere og å ta hensyn til egne følelser og behov. I skolen sies det ofte at disse barna har konsentrasjonsproblemer. Det har de ikke, men de konsentrerer seg ofte om situasjonen hjemme i stedet for det som foregår på tavla.

Isolasjon
Lojaliteten overfor foreldrene samt angsten for sykdomsutbrudd eller forverring av sykdomstilstand, fører ofte til isolasjon for mange barn. De føler det er tryggest å være hjemme i tilfelle noe skulle skje, og i tillegg slipper de den sosiale skammen: «Jeg skulle ønske at ikke mamma hadde skammet seg slik over pappas sykdom. Hun klarte å gjøre meg til en svært ensom og engstelig jente. Mye mer enn hva jeg trengte å bli fordi om faren min var syk.» (4) Utad kan barna virke stille, oppmerksomme og flinke. Samtidig kan de ha psykososiale symptomer, de tviler på sin egen verdi og er ensomme.

Uforutsigbarhet
All sykdom, også psykisk, skaper uforutsigbarhet. Det er umulig å vite når neste depresjonsperiode, raseriutbrudd, angstanfall eller psykotiske gjennombrudd kommer. Barn har et grunnleggende behov for stabilitet som de ofte ikke får dekket. Mange utvikler en veldig finfølelse overfor situasjonen i hjemmet, og det eneste som er sikkert, er at de aldri vet om hjemmet er en god plass å være eller ikke. I en forelesning i regi av organisasjonen Voksne for barn på oppdrag fra Statens helsetilsyn (15. september 1999), kaller Kari Killèn dette «det forutsigbare uforutsigbare» - det eneste som er sikkert er at ingenting er sikkert. Mange voksne barn forteller oss at det tross alt var bedre i de periodene da forelderen var innlagt, for da visste de hva de hadde å forholde seg til. I periodene imellom levde de på en tikkende bombe av uforutsigbarhet.

Forvirring
Det er lett for oss å forstå at den voksnes psykotiske verden med vrangforestillinger eller hallusinasjoner, kan skape forvirring hos barna. De kan bli fortalt at maten er forgiftet eller at Gud er i radiatoren, og slike fortellinger hører de ikke på skolen eller ute i samfunnet ellers. Forvirringen er sannsynligvis like stor der forelderen har en personlighetsforstyrrelse og kommuniserer mange ulike meldinger. Samtidig tror vi denne forvirringen kan være mye farligere for barna. Den vil være mye vanskeligere å oppdage og korrigere, for tilsynelatende er forelderen frisk og kan fungere helt vanlig for eksempel i jobbsammenheng. Personlighetsforstyrrelser finnes i mange varianter, og trekk av dem ofte som normale særtrekk hos oss. Mange psykiske sykdommer fører med seg rammer som gjør at barna kan forstå at forelderen er syk, for eksempel innleggelse i sykehus eller medikamentell behandling. Personlighetsforstyrrelsene derimot er lidelser uten navn. Forelderen er bare annerledes; preget av dårlig humør, umodenhet og/eller fiendtlighet. Ingen kommer i posisjon til å hjelpe, tvert imot, mange unngår kontakt med disse familiene.

Redsel
Mange barn lever i konstant redsel. De er redde for at forelderen ikke skal bli frisk igjen, samtidig er de redde for å spørre andre voksne om dette. Slike spørsmål er belagt med skam og barna tør ikke gjøre noe galt. Dessuten kan de være redde for å høre svaret, det kan være bedre ikke å vite. De er redde for å bli syke selv, små barn kan lure på om det er smittsomt, større barn kan være redd for at det er arvelig. De kan også være redde for at forelderen skal skade seg selv eller andre, eller begå selvmord. Mange skolebarn låser seg inn hjemme etter skoletid med frykten i halsen, og går direkte ut på badet for å sjekke at pilleglassene ikke er tomme. Psykisk sykdom kan ha aggressive utslag, og barna kan gå rundt med en konstant redsel for volden som følger med.

Nedstemthet
Nyere tilknytningsforskning (5) viser at det tidlige samspillet er meget viktig for barns utvikling. Ved depresjoner kan foreldre fungere svært dårlig og noen ganger er det totalt mangel på samspill. Spedbarnet utforsker sine omgivelser, og utfordrer sin tilknytningsperson med lyder og fakter. Hvis det ikke får svar, vil det prøve andre måter, og det vil til slutt skrike. Hvis dette heller ikke nytter, vil det til slutt gi opp. Det kan da skapes en depressiv grunnstemning, en nedstemthet i barnet som kan følge det hele livet. Depresjon er den psykiske lidelsen som vanligst ses igjen i neste generasjon. I Stortingsmelding 25 (6) kalkuleres det med at cirka 25 prosent av kvinner og 15 prosent av menn en gang i livet vil bli rammet av behandlingstrengende depresjon. Hvor mange barn som omfattes av dette vet vi ikke, men det er mange.

Fysiske mangeltilstander
Spiseforstyrrelser, depresjon eller psykose kan føre til at barna får vektreduksjon eller andre mangeltilstander. I en forelesning i regi av Voksne for barn (13.10.99) fortalte psykolog Marie Gammeltoft en historie om en schizofren kvinne og hennes spedbarn; om hvor vanskelig det er å gripe inn og å se barnet. Alle hjelperne mente det ikke var nødvendig med intervensjon før gutten ble større, og kunne snakke og forstå. Tre måneder gammel ble han innlagt med akutt nyresvikt. Han hadde, i mors beste mening, bare fått cola som næring i sitt unge liv. Spiseforstyrrelser kan også ha dramatiske konsekvenser. En mor med anoreksi kan enten sulte barna sine i redsel for at de skal bli tykke, eller stappe i dem all den maten hun mangler selv. En annen side ved spiseforstyrrelser er fraværet av rolige familiemåltider der dagens hendelser gjennomgås. Barn kan fortelle om svært uregelmessige måltider, eller om middager med stearinlys på bordet, men avbrutt av mors turer til toalettet for å kaste opp.


Hva kan vi gjøre?
I de senere år er forskning i stadig økende grad konsentrert rundt mestring og motstandskraft, såkalt resiliency-forskning (7). Dette er en dreining fra fokus på risiko til fokus på ressurser. Den finske forskeren Ben Furman annonserte etter voksne som levde et godt liv på tross av traumer i barndommen (8). Han fant blant annet ut at evnen til å finne seg surrogatforeldre, til å bruke naturen som venn og ressurs og til å bruke språket som uttrykk er viktig. Denne forskningen er en fruktbar vei å gå. Ifølge Sommerschilds mestringsmodell bygger motstandskraft og mestring på egenverd (9). Egenverd utvikles gjennom tilhørighet og kompetanse. Det er viktig å ha minst en fortrolig, at familiesituasjonen er forutsigbar og bekreftende og at nettverket er der med sitt fellesskap av verdier og sosiale støtte. Videre er det viktig å kunne noe, være til nytte, få og ta ansvar, få utfolde nestekjærlighet og evne å møte og mestre motgang. Dette er kvaliteter som det enkelte barn vil inneha i varierende grad. Her må vi også ta høyde for variasjon. Vi må aldri lage tiltak som tilpasses et teoretisk bilde, men forholde oss til det enkelte barn og finne dets ressurser og mestringspotensial.

Generelt kan vi likevel skissere følgende enkle retningslinjer:

• Gi barna kunnskaper
• Avlaste skyld og skam
• Lære barna å identifisere ulike handlingsmuligheter
• Lære barna å oppdage og forstå egne behov, følelser og muligheter
• Kommunisere budskapene: Du er ikke alene, og du har rett til å ha det bra selv om ikke din forelder har det bra!

På alle nivåer i hjelpeapparatet er det sterke føringer for hva som er den enkelte etats og/eller profesjons ansvar. Mennesker med problemer og behov for hjelp skyves ofte rundt i systemet. Vår ønskedrøm er at det skal være slik at den som først identifiserer problemet skal være den som hjelper. Mange hjelpere sliter med forutanelser om barn som ikke har det bra uten å kunne sette fingeren på hva svikten består i. Vi skulle bli flinkere til å følge opp slike forutanelser. Et oppriktig ønske om å hjelpe ligger som regel bak, det er bare så vanskelig å vite hva en skal gripe fatt i. Det går jo ikke an å spørre mora til lille, stille og pliktoppfyllende Ida på fem år om hun har psykiske problemer? Men så gjør det kanskje det. Det er så mange måter å spørre på. Vi mikke å på forhånd ha bestemt oss for svaret. Vi må være åpne og undrende og dele vår bekymring for Ida med mor. Mange gjør det. Men det er også mange som lukker sansene sine, blant annet fordi vi er ofre for tabuiseringen av psykisk sykdom. Vi tenker at dette kan vi ikke hanskes med likevel, og veien til ekspertene i 2. linjetjenesten er altfor lang. Som regel trengs ikke ekspertene. Som regel er det nok med omsorg, medmenneskelighet, anerkjennelse og respekt. Kanskje trenger vi ei ny yrkesgruppe som ikke er så forplikta og lojale i forhold til systemene, men som kan være kommunikasjonsagenter rundt familiene?

Prosjekt Morild s oppgave er å jobbe på systemplan med å utvikle metoder, tiltak, prosedyrer og rutiner som gjør den enkelte i stand til å se og handle i forhold til barn med psykisk syke foreldre. Plassen tillater ikke at vi går nærmere inn på dette arbeidet her, men interesserte kan ta kontakt for nærmere informasjon:
Prosjekt Morild, Østre Strandgate 80, 4610 Kristiansand.
Telefon: 38075327/38102968/38075293
E-post:morild@kristiansand.kommune.no
Nettside for barn og unge:
www.morild.no


Litteratur
1. Kolstad A. Psykisk sykdom eller mental helse? Klassekampen 3.7.2001.
2. Beardslee, W.R, Gladstone, T: Children of Affectively Ill Parents: A Review of the Past 10 Years, J. Am. Acad. Child. Adolesc. Psychiatry Nov.1998; 37:11
3. Svendsen E. ... og korleis har borna det? Embla 1998; 1:45.
4. Sentrumgruppa i Kristiansand. På hvilken måte kan den friske forelder hindre barnet i å få hjelp. Prosjektoppgave 99/00. Videreutdanning i regi av organisasjonen Voksne for barn, på oppdrag av Statens helsetilsyn.
5. Killèn, K: Barndommen varer i generasjoner, forebygging er alles ansvar. Oslo: Kommuneforlaget 2000
6. St. meld nr. 25 (1996-97) Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene.
7. Skjerfving A. Barn till psykiskt störda föräldrar. Sårbarhet, risker och skyddande faktorer. En kunnskapssammanställning. Stockholm: FOUenheten/psykiatri Västra Stockholms Sjukvårdsområde, 1996.
8. Furman B: Det er aldri for seint å få en lykkelig barndom. Oslo: Pedagogisk Forum 1997
9. Gjærum B, Grøholt B og Sommerschild H (red): Mestring som mulighet i møte med barn, ungdom og foreldre. Oslo: Tano Aschehoug 1998.