Myndig i eget hus
Sammendrag: Formålet med dette essayet er å sette søkelyset på rommet mellom personalets tradisjonelle fagverden og hjelpemottakerens livsverden. Ellen, en ung dame på 29 år som har vært bistandsmottaker i mer enn ti år, lar forfatteren være talskvinne for mange i hennes situasjon. Hun vil med dette sette søkelyset på hvordan faglige, godkjente virkemidler ikke nødvendigvis er riktige i forhold til et individ - fordi den enkelte er spesiell og skal bli møtt som en selvstendig, individuell person i forhold til hans eller hennes spesifikke ønsker og behov. Ellen kjemper på mange måter for sitt liv. Hun kjemper for å bli oppfattet som troverdig selv om hennes egen vurdering av hvordan hun vil leve, i personalets øyne er ganske urealistisk.
Alle mennesker møter situasjoner i livet som medfører store
endringer og krever at vi tilpasser oss nye situasjoner. Når unge
mennesker flytter hjemmefra og får sitt eget hjem, kan det være en
tøff erfaring for enhver. Men for funksjonshemmede ungdommer er det
andre forutsetninger som gjelder. De må ha hjelp fra aktører fra
det offentlige for å kunne bo i eget hjem. Livet må på mange måter
bygges opp igjen under nye forutsetninger, fordi de forutsetningene
de hadde tidligere ikke lengre er til stede. De sosialpolitiske
målsetninger som skal være styrende for borgernes levekår i Norge,
sikter mot at alle som bor i landet skal ha tilnærmet like
muligheter til å velge hva slags liv de vil leve. Samtidig er
helsevesenet med sine målrettede, diagnostiske tradisjoner tungt
involvert i prosesser hvor sykdom, skade eller lyter ligger til
grunn for den nye livssituasjonen.
Rehabilitering er per definisjon tidsavgrensede, planlagte
prosesser med klare mål og virkemidler, hvor flere aktører
samarbeider om å gi nødvendig bistand til brukerens egen innsats
for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet
og deltakelse sosialt og i samfunnet. (Forskrift om
habilitering og rehabilitering § 2). Dette betyr at en person som
av en eller annen grunn må gjennomgå en rehabiliteringsprosess,
skal ha mer enn medbestemmelse i denne reorienteringsprosessen.
Ethvert menneske har rett til å være hovedaktør i sitt eget liv,
også de som har behov for bistand for å kunne delta i ønskede
aktiviteter og relasjoner. Rehabilitering handler om å få leve, om
å få være subjekt, hovedaktør i sitt eget liv i den grad det er
mulig. Dette betinger at rehabiliteringsarbeidet bygger på et
menneskesyn hvor de profesjonelle aktørene har tillit til at en
person kan være et subjekt med stemme og handlekraft, selvdefinert
og selvbestemt, med evne til å ta ansvar for seg selv og sin egen
situasjon, en myndig person, moralsk og juridisk - selv om man er
syk eller skadet og trenger praktisk bistand. Ja, selv den dypt
utviklingshemmede har krav på en form for myndighet med mulighet
til å uttrykke ønsker og behov. Men her ligger mulighetene og
begrensningene totalt i omsorgspersonenes kompetanse i å kunne
kommunisere og observere det som ikke er sagt med ord.
Undersøkelser viser at brukere i liten grad opplever å bli
hørt, selv når personalets hovedmål nettopp er å la brukers mål og
brukers behov være i fokus.
Ellens fortelling
Ellen er født med en alvorlig grad av cerebral parese. Hun har
store lammelser i både armer og ben. Men Ellen er ikke primært en
tetraplegiker. Hun er Ellen, født og oppvokst i en familie hvor hun
opplevde at språk og handling ikke var annerledes overfor henne enn
for broren og søsteren. Hennes lammelser preger i liten grad hennes
taleferdighet, så hun har ikke problem med å kommunisere verbalt
med andre mennesker. Ellen var 29 år da jeg møtte henne. Hennes
fortelling er en beskrivelse av hvordan personalets forståelse av
hennes situasjon så ut til å være preget av at fokus var på
diagnoser og kroppslige «defekter» og ikke på henne - på Ellen.
Slik opplevde hun det, og slik er det mulig å tolke hennes
fortelling i lys av mine egne erfaringer som del av et medisinsk
kollegium hvor hovedfokus er å stille riktig diagnose og gi adekvat
behandling.
Rehabilitering defineres som prosesser der flere aktører
samarbeider om å gi nødvendig bistand til brukerens egen
innsats. Ellen er en impulsiv og åpen kvinne med stå-på-vilje
og pågangsmot. Da hun skulle få sin egen leilighet snakket hun ikke
om sine kroppslige begrensninger, men om de muligheter hun stil
selvstendighet og et fritt liv. Hun var klar til innsats! Men hun
trengte assistanse for å oppnå den mestringsevnen som skulle til
for å leve et selvstendig liv med sterke spasmer i armer og ben.
Ellen er en sterk kvinne, men hun er avhengig av at menneskene
rundt henne anerkjenner hennes styrke.
Det handler altså om spesifisitet, om de spesifikke
situasjonene som enten virker funksjonshemmende eller også gjør
funksjonsdyktig. En funksjonshemning blir dermed ikke å forstå som
en gitt tilstand, men som resultat av helt spesifikke relasjoner og
konfigurasjoner (1). Ellen kjemper for å bli anerkjent, bli
respektert for den hun er og det hun kan. Hun er ung, og hun ønsker
å utfordre grensene i livet sitt. Da hun fikk sitt eget hjem
opplevde hun at hjelperne ville gjøre henne til noe hun ikke ville
være. I hvert fall ikke enda. Hun ville bruke kreftene sine til
helt andre aktiviteter enn husstell og rydding, mens personalet så
på det å holde eget hjem i orden som en viktig del av en
selvstendighetsprosess.
Hun hadde hatt et liv i oppveksten hvor hun fikk gjøre valg på
linje med sine søsken. Men der hadde foreldrenes formynderi skapt
begrensninger for dem alle. Nå skulle hun oppleve den store
friheten ved å få sitt eget hjem. Hun skulle få bestemme når hun
syntes det var rotete og når det var ryddig.
Ellens foreldre hadde valgt å gi henne en oppvekst hvor hun
fikk utfordre de grenser hun møtte i hverdagen. Allerede som
åtte-ti åring fikk hun tillatelse til å utforske verden ved hjelp
av sin elektriske kjørestol.
- Og da var det selvfølgelig snakk om å tøye grensene for det
var jo spennende. Det var deilig å kjenne på den friheten det var å
få komme seg rundt, å kunne bevege seg sjøl rundt i stedet for at
andre skulle bestemme hele tida hvor en skulle være, forteller
hun. I ettertid har hun forstått at foreldrene ofte var redde for
henne når hun var ute på sine oppdagelsesferder.
De var ikke trygge, og det var ikke alltid jeg gjorde som de
sa, og da var det selvfølgelig skjenn når jeg kom hjem. Men jeg er
allikevel glad for den friheten som jeg fikk lov å ha i bånn, for
det gjorde at jeg fikk til ting sjøl, og det har jo gjort meg
selvstendig og gjort meg sånn at jeg har våga å ta fatt på ting på
egen hånd.
Da Ellen var sytten år fikk hun den gledestrålende nyheten at
hun kunne flytte for seg selv om et år. Dette var oppfyllelsen av
en drøm. Hun hadde veldige forventninger til å få sitt eget hjem.
- Jeg gleda meg ordentlig og planla den friheten jeg skulle få
og hvor deilig det skulle bli å flytte i egen bolig. Men jeg fikk
en litt annen erfaring når jeg flyttet inn der fordi jeg bodde i en
servicebolig, Så jeg følte at jeg blei tatt som de med helt andre
forutsetninger enn jeg hadde. Jeg var jo vant til å ha frihet og
jeg var vant til å få ha det rotete uten å få kjeft. Så kom jeg på
bolig, og så fort det var rotete så fikk jeg skjenn for det. Det
var mange forskjellige ting som var helt motstridende med det jeg
var vant med. Ellen beskriver noen år med stadige kamper for
sin frihet og selvstendighet. Hun ville bo i hjemmet sitt og få en
posisjon som selvstendig borger. Hun trengte bistand, men hun ville
klare så mye som mulig selv. I ettertid har hun skjønt at hun var
urealistisk med hensyn til hva hun kunne klare selv. Frustrasjonen
lå ikke i det, men i at beslutningen om at hun skulle få prøve ut
sine muligheter, den lå hos andre, hos personalet i boligen.
Bistand til brukerens egen innsats
Den mest alminnelige fortolkningen av ordet rehabilitering er
at den enkelte gjennom en personlig og miljømessig prosess blir
habil, det vil si i stand til å løse de vanlige praktiske oppgaver
en person må kunne mestre for å leve et selvstendig liv. Analogt
med revolusjonens gjeninnsetting i verdighet, handler
rehabilitering om å erobre verdifulle sosiale roller selv om en
person er funksjonshemmet. Fortolkningen reflekterer derfor et
element av livskvalitet som alltid må knyttes til mål og
virkemidler i den enkeltes rehabiliteringsprosess.
Velferdsmeldingen, St. melding 35, 1995, definerer
rehabilitering som
arbeid med å bistå mennesker - til å gjenvinne, bevare eller
utvikle funksjonsevnen/mestringsevnen, og/eller med å legge
forholdene til rette i miljøet rundt mennesket med sikte på størst
mulig grad av selvstendighet og livskvalitet på egne
premisser. (2) Når rehabiliteringsmeldingen (3) ble vedtatt
fire år senere, satt den ytterligere fokus på at rehabilitering er
en prosess som først og fremst angår den personen det gjelder.
Den peker på at selv om de profesjonelle aktørene skal være med
å konstruere en virkelighet for andre - en framtid på nye premisser
- så er det personen selv som skal velge hva det livet skal
inneholde, og fagutøvernes rolle endres fra å være ekspertenes til
å være hjelpernes. Definisjonen sier at individet selv er den
egentlige eksperten på sitt eget liv, og at rehabilitering handler
om å gi assistanse til «brukerens egen innsats». Den understreker
at det handler om individets mulighet til å delta sosialt og i
samfunnet. I lys av dette ble Ellen hindret i sin egen
livsutfoldelse. Hun opplevde at hun ikke fikk assistanse til sin
egen innsats, men ble fortalt hvor hun skulle sette inn sin
innsats. Dette spriket mellom personens vurdering av egne ønsker og
behov, og personalets faglige vurdering av muligheter og
begrensninger, fører til en ambivalens som kan være vanskelig for
begge parter.
Stortingsmeldinger, veiledere og forskrifter framholder
rehabilitering som en prosess som omfatter de totale livsvilkår, og
i kommentarer fra Stortingets sosialkomité presiseres brukernes
framtredende rolle i rehabiliteringsprosessen. Det er ikke helse-
og sosialarbeiderens normer og verdier som skal styre valg og mål i
rehabiliteringen, men brukeren skal selv være den sentrale aktøren
som alltid setter premissene for egen rehabilitering. Men praksis
har vist at dette er lettere å beskrive enn å praktisere.
Gjeninnsatt i verdighet eller evne til å tåle
krenkelser?
På tross av personalets forsetter om å bistå Ellen i å lære å
leve et selvstendig liv, forteller hun om daglige opplevelser av
avmakt og krenkelser. Hun forteller om episoder hun opplevde som
ydmykelser og overgrep fra personalets side. Ellen var vant med å
bli behandlet på samme måte som søsknene, men i sin egen leilighet
opplevde hun seg krenket ved at personalet ikke respekterte henne
som den som bestemte i hennes hjem. Hun protesterte og opponerte og
ble betegnet som utagerende i sin atferd.
- Og da ble jeg innkalt til samtale til lederen i boligen. Jeg
ble ikke hørt. Det jeg sa bak sinnet ble ikke hørt, det ble vel
problemet mitt. Jeg var frustrert over at personalet bl.a. låste
seg inn i min bolig uten å ringe på, uten å bry seg. Jeg var
frustrert over at jeg ikke kunne få lov til - de skulle bestemme
over om jeg skulle ha det ryddig eller rotete. Det er klart at jeg
ville ha det ryddig, men det var to ting her. En ting var at jeg
ville ha det ryddig, en annen ting var at jeg trengte en del hjelp
til å holde de ryddig, og det hadde jeg heller ikke forståelse for,
og da ble jeg sett på som om jeg utnyttet systemet. Det gjorde jeg
aldri! Det tør jeg påstå. Jeg har aldri vært ute etter å utnytte
noe menneske.
Anne Louise Kirkengen. skriver om krenkelsen(4):
- Å akte seg selv og å akte andre er knyttet til hverandre som
gjensidig betingende. Derfor er et menneskes selvaktelse truet når
en nær og betydningsfull annen person viser sin forakt. Dette kan
komme til uttrykk i ulike former for integritetskrenkelse, hvilket
altså betyr: som en ydmykelse. En slik ydmykelse kan framstå
på mange måter, fortsetter Kirkengen, og presiserer at det i
prinsippet er uvesentlig om krenkelsen handler om den fysiske, den
psykiske, den seksuelle, sosiale, personlige eller den juridiske
integritet. Ellens grenser for et selvstendig liv var knyttet til
hennes kroppslige begrensninger. Menneskets væren-i-verden er
kroppslig, kroppsliggjort og levd liv, og opplevd og inkarnert
erfaring. Hvert menneske er og har sin kroppsvirkelighet som er
formet av tider, rom og relasjoner, og krenkelser av individets
grenser er krenkelser av personens verdighet og forvolder smerte
(4). Når mennesker er avhengige av fagutøvernes faglighet og hjelp,
kan det oppleves som om de legger sine liv i fagfolkenes hender. I
det utleverer de seg, og er avhengige av de profesjonelles aksept.
- Denne opplevelse av aksept, av å ha en plass i livet der man
er noen og har en betydning for noen, er avgjørende viktig.
(5)
Ellens kamp for selvstendighet var preget av hennes opplevelse
av å være misforstått og mistenkeliggjort.
- Jeg hadde hele tida følelsen av at jeg var boligens store
problembarn, for å bruke et sånt uttrykk, men det var det siste jeg
hadde lyst til å være. Men jeg hadde visse grenser og visse ønsker
i forhold til å få være selvstendig, ikke sant, å få lov å bestemme
innenfor min egen leilighet, om det skulle være rotet eller ryddig,
hva jeg skulle ja, åssen jeg skulle ha det. Men det blei ikke
akseptert.
Hun opplevde at det ble stilt krav hun ikke kunne eller ville
leve opp til. Personalet på sin side arbeidet for å gi nødvendig
bistand til brukerens egen innsats ved å søke å dyktiggjøre Ellen
gjennom hjelp til selvhjelp. Målet for dagene ble derfor at hun
skulle holde hjemmet sitt reint og ryddig hver dag, for det kunne
hun klare, om enn med anstrengelser. Problemet var bare at Ellen
ville bruke dagene til slike gjøremål når hun selv bestemte det.
Hun ville ha hjelp til daglige gjøremål slik at hun kunne bruke
kreftene til å gjøre ting hun interesserte seg for. Dette stred
imidlertid imot personalets tolkning av normaliseringsideologien
som sikter mot å normalisere funksjonshemmedes levekår og
livssituasjonen. For i tråd med normaliseringsideologien ble
rehabilitering definert som -
planmessig arbeid for at den som er funksjonshemmet skal
gjenvinne bevare eller utvikle funksjonsevnen og/eller
mestringsevnen med sikte på en størst mulig grad av selvstendighet
og livskvalitet på egne premisser (6). I dette ligger det en
ambivalens mellom det å ønske å hjelpe og forbedre Ellens
livsforhold på den ene siden, og samtidig forsøke å korrigere
hennes mangler og avvik gjennom stadig pågående trening, på den
andre. I det henseende førte Ellens strev mot en normal tilværelse,
til en situasjon hvor hun var dømt til å komme til kort. «I denne
verden blir menneskene gjort funksjonshemmede eller
funksjonsdyktige på tusen forskjellige måter, i hver enkelt og hver
ny situasjon,» hevder Moser (1, s. 66). For forestillingen om en
normal, om et normalt menneske er en konstruksjon innenfor
normaliseringsregimet. Moser problematiserer normalisering som
strategi for å inkludere, idet hun påstår at ingen mennesker kan
leve opp til å være det -
moderne, liberale subjektet: det uavhengige, autonome,
sentrerte, identiske, verbale myndige subjektet (1, s. 49).
Mennesket er ikke herre i eget hus - enn si egen kropp - på den
måten, hevder hun. Men funksjonshemmede forventes å leve opp til å
strekke seg etter et slikt ideal.
Ellen kunne ikke kvalifisere som en myndig og autonom person
under disse forutsetninger. Hun ønsket å velge selv hva hun skulle
få hjelp til, men med det autonome som ideal, virket kravet
ufravikelig: Hun skulle følge personalets instrukser for å oppnå
selvstendighet.
- Og hvis jeg da prøvde å si noe om at det der er for
vanskelige for meg - Når de ikke var innstilt på å høre på hva jeg
har å si, så klarte ikke jeg å si at; Hør her, jeg har noe å si til
deg. Dette blir for vanskelig for meg. Jeg skjønner at du ønsker
det, men det blir for vanskelig for meg. For sånt klarsyn hadde
ikke jeg over mitt liv at når de ikke var innstilt på å høre på
meg, så... Nå vil jeg tro at jeg hadde klart å si at Hør her. Jeg
har problemer sånn og sånn, og det er ikke bare det du ser, men det
er også hele meg. Jeg er et helt menneske og har det sånn og
sånn...
Ellen er født med cerebral parese. Hun kjempet for å komme i en
posisjon hvor hun kunne etablere forbindelser i sitt eget liv og
til de menneskene hun var avhengig av. Hun innså at strategien med
kamp og protester umyndiggjorde henne ytterligere. Hennes protester
ble tolket som opposisjon, noe det kanskje også var. Enda verre var
det at hun følte at hennes opposisjon ble tolket og kategorisert i
en terminologi som ble forbundet med en negativ ladet diagnose, som
«utagerende atferd». Hun var 18 - 20 år og i en alder som var en
naturlig løsrivningsfase. Men Ellen følte seg krenket av manglende
respekt og forståelse, og opplevde en utilstrekkelighet som førte
til engstelse og nedstemthet.
- Jeg var hele tida redd for personalet, for å bli kalt inn på
teppet, redd for å at det ikke skulle være ryddig nok... Jeg visste
at det ikke var ryddig nok... Jeg visste at jeg kom til å få
skjenn... Jeg visste at jeg kom til til å få kjeft for at det ikke
var ryddig nok. og at jeg ikke gjorde det de hadde bestemt. Det var
ingen toveis kommunikasjon. Det var en ovenfra-og-ned kommunikasjon
som gjorde at jeg følte meg så liten, og jeg var livredd for å ikke
være bra nok og det gjorde at jeg frøys på en måte fast, så da fikk
jeg iallfall ikke gjort noe av det jeg skulle gjøre.
Stressede situasjoner førte til at hun fikk mer muskulære
spenninger, spasmer, i armer og ben, og arbeidet ble enda
vanskeligere å gjennomføre. På eget initiativ dro hun til Berg gård
for å få hjelp til å komme ut av det hun opplevde som et uverdig
liv.
- Jeg følte meg så tråkka på av personalet på den boligen jeg
bodde på. Jeg følte at jeg ikke nådde fram uansett hva jeg sa så
nådde jeg ikke fram. Og det var selvfølgelig fordi jeg hadde en
utagerende atferd, ikke sant, så det blei ikke hørt på. Men når jeg
kom på Berg gård, så lærte dem meg jo hvordan jeg skulle snakke med
personalet. Og jeg gjorde som de sa, og det fungerte. Og etter det,
så ble det bedre og bedre og bedre, og året før jeg flyttet derfra,
da jeg hadde bodd der i 5 år, så syns jeg det fungerte sånn som det
skulle. Så den rosa skal de ha, da fungerte det som det skulle. Men
da hadde jeg først lært meg å snakke deres språk. Og det måtte jeg
gjøre, for at de på en måte lukket seg inn når jeg hadde det
utagerende språket: Dette er dårlig gjort, og det er dårlig gjort
at dere låser dere inn og det er dårlig gjort at jeg ikke får ha
det som jeg vil i mitt eget hus, og sånn... Men når jeg lærte meg
deres språk og kunne snakke - unnskyld at jeg bruker uttrykket - på
deres nivå, så er det klart at da blei det lettere for meg å være
meg.
Respekt og verdighet
Under behandlingen av Rehabiliteringsmeldingen i Stortinget
juni 1999 uttalte helseminister Dagfinn Høybråten:
- Respekten for enkeltmennesket og målet om et verdig liv må
gjennomsyre tilbudet. Dersom ikke den enkelte som gjennomgår
rehabilitering selv får bestemme over sin hverdag og får
medinnflytelse over sin framtid, kan tilbudet vanskelig bidra til å
nå målene om større sosial deltakelse og egenmestring. Ellens
beskrivelse av møtet med profesjonelle hjelpere som en prosess hvor
«målene om større sosial deltakelse og egenmestring» ble umulig å
nå uten at hun fikk hjelp utenfra.
Ellens erfaring var at i normaliseringsideologiens ånd var det
ikke rom for protester og opprør fra henne som tjenestemottaker.
Hun måtte lære å oppføre seg profesjonelt for at de profesjonelle
skulle kunne møte henne. Dette understreket hun med å si at:
- Å ja! De (hjelpetrengende) er helt avhengig av det for ikke å
bli knust av personalet, for ikke å bli psykisk ødelagt så må du
(som hjelpetrengende) behandle dem profesjonelt og snakke om møter
og punkter og... Det er ikke rom for å bli frustrert over deres
dårlige atferd.
Dette er ikke en ukjent strategi blant mennesker som er i
situasjoner hvor de er avhengige av andres hjelp og velvillighet.
Ellens beskrivelse av hennes rehabiliteringsprosjekt er ikke
gjennomsyret av det hun opplever som respekt for enkeltmennesket og
målet om et verdig liv, slik Høybråthen hadde instruert om i sin
stortingstale. Hun beskriver en situasjon som heller kan minne om
en kamp på de profesjonelles premisser.
Leder i eget liv
Da Ellen var 23 år giftet hun seg. Hennes mann har også
cerebral parese, og var på samme måte som Ellen vant med å leve et
selvstendig liv i barndomshjemmet. Sammen bygger de et liv hvor de
strekker ut og skaper forbindelser i sitt eget liv, til andre
mennesker, steder og erfaringer. Et av de viktige midlene de har,
er ordningen med personlig assistent.
- Etter at jeg fikk personlig assistent og kunne bestemme over
hva jeg trengte hjelp til, og hvor mye jeg vil ha hjelp med, og
hvem som jeg ville skulle være i mitt hus og hjelpe meg - for vi
ansetter de som jobber hos oss, det er vi som bestemmer - så har
jeg blitt en mer... altså det er mye lettere for meg også å holde
det (huset) i orden også sjøl, for nå har jeg ikke noen
prestasjonsangst. For nå er jeg plutselig blitt leder over eget
liv. Alle mennesker er vel egentlig ledere over egne liv, så vidt
de klarer det, men som en hjelpemottaker, så er man ikke det hvis
man bor på en bolig eller har hjemmesykepleie, så er man ikke leder
over eget liv. Men når jeg da ble leder over eget liv, så ble det
på en måte lettere, for da behøvde jeg ikke å ha prestasjonsangst
når jeg ba om hjelp til noe som ikke vedkommende syns jeg trengte
hjelp til, for eksempel. For jeg klarer mange, mange ting sjøl, men
det tar så lang tid. Og jeg bruker så mye krefter at det er ikke
verdt å bruke tida på det.
Mitt samvær med Ellen var et møte mellom to selvstendige,
voksne personer. Ellen var et subjekt som framsto med stemme og
handlekraft, selvdefinert og selvbestemt, med evne til å ta ansvar
for seg selv og sin egen situasjon. En person som betegnes som en
myndig person, moralsk og juridisk (1). Jeg forsto at Ellen erfarte
den første store kvalitetsendringen i livet sitt når hun inntok en
forhandlingsposisjon overfor personalet i boligen, og lærte seg de
spillereglene som hersket innenfor den. Men opplevelsen av frihet
og selvstendighet fikk hun når hun sammen med sin mann fikk
personlig assistent.
Ofte har en rekke eller kjede av spesifikke situasjoner et
mønster som skaper og gjenskaper funksjonshemninger som en varig
tilstand. Det er ikke nødvendigvis slik, det kan forandres på.
Miljøet kan tilrettelegges og bli mindre funksjonshemmende. Men det
handler også i stor grad om fordeling av og tilskriving av status
som aktører, subjekter og objekter i aktør-nettverkene. Gitt
tradisjonene for tilskrive individualiserte mennesker
subjektstatus, og gitt de spesifikke situasjonene og relasjonene
Ellen står i, blir hun ektemake, datter, søster, svigerdatter,
svigerinne, nabo, innbygger, skattebetaler, bruker av offentlige
tjenester, kunde også videre. Hun er i posisjoner hvor hun
tilskrives aktør og subjektstatus og hvor hun ikke er
funksjonshemmet (1). I historien om Ellen kan en undres om det var
hennes kroppslige begrensninger eller den status hun fikk i sitt
eget hjem i «boligen» som ga henne sterkest opplevelse av å være
funksjonshemmet. Hva er naturlig, normalt og menneskelig i
spørsmålet om hvordan vi skal forstå hva som er funksjonshemninger
og funksjonsdyktighet?
Er omsorgen krenkende?
I en avhandling med tittelen
Når omsorgen oppleves krenkende, presenterer Britt
Lillestø (7) en studie av hvordan mennesker med fysiske
funksjonshemninger opplever sitt forhold til helsetjenesten.
Undersøkelsen beskriver hvordan hjemmeboende funksjonshemmede
personer som har behov for pleie og omsorg fra hjemmetjenesten,
ofte opplever den krenkende, nedverdigende og respektløs. Men
samtidig som brukerne opplever at personalet krenker deres
integritet, beskriver de også hjelpen som god og dekkende.
Brukernes forhold til personalet er derfor ambivalent. Dette er i
tråd med Ellens fortelling, og sier noe om hjelperelasjonens
komplekse natur, og hvor sårbare brukerne er i sin avhengighet av
personalet. Men det sier også noe som er uavklart i personalets
kompetanse. I lys av dette får helseminister Dagfinn Høibråthens
uttalelse i Stortinget om at vi trenger en kulturrevolusjon i hele
helse- og sosialtjenesten en spesiell betydning. Utfordringen er å
finne hva innholdet i de nye normer og verdier skal være.
Jeg begynte dette essayet med en påstand om at ethvert menneske
etter sosialpolitiske retningslinjer har rett til å være
hovedaktører i sitt eget liv, også hvis han eller hun har behov for
bistand for å kunne delta i ønskede aktiviteter og relasjoner.
Kanskje vil en større åpenhet og tillit til mottakernes
egenkompetanse være en viktig del av den kulturrevolusjonen
Høybråthen etterlyser blant aktørene i rehabiliteringstjenesten?
Mange kritiske røster i fagfeltet har hevet seg de siste årene når
det gjelder begrensninger i den tradisjonelle medisinske
kompetansen som rår grunnen i helse- og sosialtjenesten, og dermed
i rehabiliteringsfeltet (4,7,8,9,10). Det kan spørres om hva slags
kompetanse det er behov for hos tjenesteyterne for at reell
brukermedvirkning skal kunne være mulig. Et annet spørsmål kan være
om mottakerne må ha en spesiell kompetanse for å kunne ta de
beslutninger og yte den innsatsen de må for å nå de mål
rehabiliteringsideologien legger opp til. Fortellingen om Ellen kan
tyde på det. Et tredje spørsmålet kan være om mange flere brukere
enn Ellen har den kompetansen som trengs, men at fordommer i det
profesjonelle kollegiet hindrer aktørene i rehabiliteringsfeltet i
å se og anerkjenne den?
Litteratur
1. Moser I. Kyborgens rehabilitering. I: Betatt av viten.
Bruksanvisninger til Donna Harraway. Asdal, Berg, Brenna, Moser,
Rustad. Oslo: Spartacus Forlag AS, 1998.
2. St.meld. nr 35 (1995) Velferdsmeldingen.
3. St.meld. nr. 21 (98-99) Ansvar og meistring, Mot ein
heilskapeleg rehabiliteringspolitikk.
4. Berg E. Ser du meg doktor. Oslo: Emilia AS, 1999.
5. Lindseth A. Sykdomsforståelse i et høyteknologisk samfunn.
Tromsø: Foredrag på sykepleiekonferansen, 1997
6. Rehabilitering og habilitering. Helsedirektoratets
veiledningsserie 3-1991. Oslo: Statens helsetilsyn, 1991.
7. Lillestø B. Når omsorgen oppleves krenkende. Bodø:
Nordlandsforskning, 1998.
8. Kirkengen AL. Veronicas to liv. Fysioterapeuten 1997; 2. (
9. Engelrud G. Kan profesjonsutdanningene unngå oppsplitting
mellom liv og lære? I: Praksis - velferdsyrkenes kunnskapsgrunnlag.
Bergland A, m.fl. Oslo: Tano Aschehoug, 1997.
10. Malterud K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning.
Oslo: Tano Aschehoug, 1996.
11. Martinussen I. Rehabiliteringsprosessen. Hovedfagsoppgave,
Tromsø: Universitetet i Tromsø, 1999.
12. Bredland, Linge, Vik. Det handler om verdighet. Ideologi og
praksis i rehabiliteringsarbeidet. Oslo: Universitetsforlaget,
1996.
St. meld. nr. 21, 98/99, «Ansvar og meistring», NOU 22, 2001
«Fra bruker til borger», Veileder om individuelle planer, 2001,
Forskrifter om habilitering og rehabilitering, 2001 og Forskrifter
om individuelle planer, 2001.
0 Kommentarer