Fagutvikling må forankres i ledelsen

Studien til Bjørk viser at de kliniske spesialistene opplever at utdannelsen har gitt dem økt faglig trygghet innenfor feltet deres. De bruker kompetansen sin til uformelle aktiviteter som å ta initiativ til faglige diskusjoner, tverrfaglig arbeid og ved å veilede kollegaer. Beklageligvis får de i mindre grad utviklet og brukt kompetansen sin til mer teoretisk orienterte aktiviteter som krever organisatorisk tilrettelegging. Så mye som en fjerdedel av respondentene sier at de sjelden søker etter faglitteratur i databaser. De bruker dessuten sjelden kompetansen til kvalitetsutvikling i praksis. Arbeidet med å identifisere områder for kvalitetsforbedring, litteratursøk, litteraturgjennomgang og eventuelt implementering i praksis er en læringsprosess. Denne kunnskapen må vedlikeholdes og arbeidet er tidkrevende i seg selv. Det er ikke en arbeidsoppgave som kan utføres i ledig tid, eller kun avhenge av den enkelte sykepleiers egen kapasitet og motivasjon. Tid, tilgjengelighet og muligheter er essensielt for å utvikle denne kompetansen, sier Bjørk.

Sykepleiere har plikt til å holde seg faglig oppdatert, og som klinisk spesialist blir man ofte sett på som ekspert innenfor sitt felt. Kliniske spesialister har utviklet verktøy som skal brukes til systematisk kompetanse- og fagutvikling. Det er lite samsvar mellom hva som forventes av å ha tatt en slik utdannelse og hvordan ressursene fordeles i etterkant. Selv sier respondentene i undersøkelsen at de kun har en dag per måned til faglig ajourhold og fordypning.

Kontekstuelle faktorer er vesentlige for å kunne arbeide med kvalitetsutvikling i det daglige. Men også yrkesutøverens evne til å holde ved like, tilpasse og anvende deler av sin kompetanse til avdelingens behov betyr mye for at kompetansen skal være brukbar i praksis. Mange sykepleiere identifiserer områder som kan forbedres, og er interessert i å utvikle fagfeltet til beste for pasientene, men hindres av at tiden og ressursene ikke strekker til.

I undersøkelsen til Bjørk framkommer det at kompetansen som klinisk spesialist blant annet påvirker faglig trygghet, har positivt effekt på fagmiljøet, fører til flere faglige initiativ, bedre ivaretakelse av pasienter og bedre kommunikasjonsferdigheter. Dette er kvaliteter ledere i helsevesenet ønsker seg. Kvaliteter som gjør arbeidstakerne mer fornøyd og gir pasienter og pårørende bedre sykepleie og omsorg.

Studien er svært relevant og konkret, blant annet fordi den peker på kompetansekartlegging av ansatte. Analyse av på hvilke områder det er behov for kvalitetsforbedring vil kunne føre til at ledere kan benytte seg av kompetansen til de kliniske spesialistene ut fra avdelingens behov. Fagutvikling må forankres i ledelsen og kliniske spesialister og deres ledere oppfordres til tettere samarbeid.