Systematisk observasjon er viktig

Florence Nightingale hadde rett; sykepleiere må bruke alle sanser kontinuerlig for å kunne observere og gi presise pasientbeskrivelser. Jeg er enig i forfatterne som i artikkelen hevder at sykepleieutdanningen i Norge må vektlegge mengdetrening i systematiske kliniske undersøkelser og vurderinger (SKUV), og at dette må være en del av den totale datasamlingen i sykepleien for å sikre beslutningsprosesser. Samhandlingsreformen krever nye kunnskaper hos alt helsepersonell – i særdeleshet av sykepleiere i kommunehelsetjenesten som er nøkkelpersoner; både overfor pasientene, pårørende og det øvrige personalet.

Min erfaring fra kommunehelsetjenesten er at observasjoner og vurderinger i stor grad er usystematiske, og ofte råder subjektive vurderinger. Validerte kartleggingsskjemaer blir i liten grad benyttet. Tiltakene overfor pasientene treffes for ofte på et tynt grunnlag, bærer preg av tidligere praksis og erfaringer på arbeidsstedet og er i mindre grad kunnskapsbaserte.

I første rekke må sykepleierne være nysgjerrig på pasienten – allerede ved første møte. Det må gjøres en grundig datainnsamling om livshistorie, sykehistorie, behandlingsstrategi, medikamentlister og framtidsmål. Sykepleierne må kjenne «baseline» slik at man raskt kan plukke opp avvikende observasjoner. Dette krever systematikk.

Jeg kan se, som forfatterne har funnet, at det er flere utfordringer med hensyn til SKUV i kommunehelsetjenesten. Sykepleierne er få, og mange blir «spist opp» av ordinær pleie og organisering av tjenesten. Ferdighetene som blir presentert under utdanningen blir sjelden brukt. Dette medfører at sykepleierne ikke i stor nok grad stoler på sine observasjoner og vurderinger. Dette kan resultere i at pasienter i ustabile faser blir overlatt til ukjente legevaktsleger og/eller blir innlagt på sykehus unødvendig.

Det er viktig at sykepleiere lærer seg SKUV med vektlegging på de fire ferdighetene inspeksjon, palpasjon, perkusjon og auskultasjon. Det er også viktig at sykepleiere føler seg trygge og i langt større grad tar i bruk kartleggingsskjema for pasientenes hovedproblemer (for eksempel smerte, fall, ernæring, ivaretakelse av daglige gjøremål, depresjon).

Som oppsummering vil jeg si at sykepleiere i dagens helsevesen må få økt kunnskap og ferdigheter innen klinisk kompetanse for å dekke pasientenes behov for forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp. Det er sykepleierne som er «ved sengene» i kommunehelsetjenesten – ikke legene. SKUV er et viktig redskap for systematisk observasjon. Dog mener jeg at dette må være et supplement til annen kartlegging som nevnt over. Hvilke teknikker innen SKUV som bør vektlegges i den norske bachelor-utdannelsen må klart defineres slik at framtidens sykepleiere kommer ut med sikre og gode ferdigheter på de essensielle områdene. Det er bedre at sykepleiere behersker 40 teknikker godt, enn at de har vag kjennskap til 126!