Ønsker å dø i kjente omgivelser

Jeg har jobbet i 13 år på et sykehjem og gjenkjenner en rekke av de funnene som Steindals og Wergelands artikkel viser til. Jeg blir ofte stilt ovenfor pårørende som føler seg maktesløse og dårlig ivaretatt av personalet, og som etterlyser en tettere oppfølging av lege. Jeg har på mine ansvarsvakter ansvar for 125 pasienter alene. Dette har fått meg til å reflektere over at sykehjemmet i stor grad er avhengig av gode rutiner, forebyggende tiltak, god legedekning og gode dokumentasjonsrutiner for å kunne operere forsvarlig. Mange av pasientene som kommer til et sykehjem i dag har i gjennomsnitt fem til sju alvorlige diagnoser. I artikkelen la jeg spesielt merke til ordlyden «pårørende var fornøyde med innleggelsen». Erfaringsbasert kunnskap tilsier at de pasientene som ikke er terminale og som må inn på sykehus uttrykker glede og ro over å komme på sykehjemmet igjen. Min oppfatning er at det samme gjelder for terminale pasienter. De ønsker trygghet og ro i kjente omgivelser den siste tiden. Ifølge artikkelen føler pårørende seg ofte maktesløse og dårlig ivaretatt av personalet. Erfaringsmessig er det ikke noe nytt at pårørende presser på for at deres nærmeste skal bli behandlet på sykehus. Mange går inn i en sorgprosess samtidig med pasientens dødsprosess. I denne sorgprosessen føler mange seg maktesløse over å se sine nære gradvis bli svekket og frykten for at de skal dø blir større. Denne frykten ser jeg noen ganger at pårørende tar ut på personalet i form av sinne og frustrasjon. Ofte må jeg bruke tid på å diskutere med pårørende som jeg ikke kjenner eller aldri har sett om innleggelse eller ikke av terminale pasienter. Dette opplever jeg som mangel på informasjon og utilstrekkelig kommunikasjon mellom pårørende og personalet. Det er trist å bruke tid på dette når tiden pasienten og pårørende har igjen i utgangspunktet er knapp. Dette er noe som artikkelen også påpeker, at det er viktig å ha rutiner som ivaretar en kontinuerlig kommunikasjon med pårørende. Personalet ved et sykehjem er ofte sammensatt av en stor andel ufaglærte, innleide vikarsykepleiere og en legedekning med ett årsverk per 167 pasienter i motsetning til på et sykehus hvor det er ett årsverk på annenhver seng. Dette innebærer ofte mangel på tilfredsstillende kommunikasjon personalet imellom, mangel på grunnleggende kompetanse og gjør det vanskeligere å gjennomføre og utvikle kvalitetssikringstiltak. Min erfaring, som også artikkelen viser til, er at pårørende og helsepersonell kan ha en ulik oppfatning av hva som er riktig og god pleie. Jeg ser også ofte generasjonsforskjeller når det gjelder hva den gamle vil og hva de pårørende ønsker. Stort sett er min erfaring at pasienter i livets siste fase blir hvor de er. Avgjørelsen er etisk og faglig sett vanskelig, og jeg opplever at den i for stor grad faller på sykepleieren i forhold til hva lovverket og gitte føringer tilsier.