I løpet av studietiden har jeg hospitert på fem flere avdelinger enn det som er obligatorisk. Det har gitt meg faglig trygghet, breddeerfaring og større forståelse for sykepleierrollen. Likevel opplever jeg at altfor få studenter kjenner til, eller benytter seg av, muligheten til å hospitere. Det bør både utdanningene og vi studentene ta ansvar for å endre.

Jeg oppsøkte elleve avdelinger på tre år

I løpet av mine snart tre år som student har jeg rukket å være i praksis på til sammen 11 forskjellige avdelinger: Blant annet avdeling for blodsykdommer på Rikshospitalet, Kraftsenteret på Ullevål, en boenhet for personer med schizofreni, en ungdomsskole og på Sunnaas sykehus.

Elleve avdelinger er altså fem flere enn hva studiet legger opp til.

Grunnen er enkel: Jeg har selv tatt initiativ til å hospitere på avdelinger jeg har vært nysgjerrig på. Jeg har sendt e-poster, spurt praksisveiledere og brukt kontaktnettverket jeg har fått underveis.

Det har vært noe av det mest lærerike jeg har gjort i løpet av studiet.

Initiativ alene bør ikke avgjøre hvem som får breddeerfaring og jobb

Sykepleierutdanningen gir oss en viktig grunnmur. Vi får erfaring fra ulike deler av helsetjenesten og møter pasienter i sårbare livssituasjoner. Likevel er praksisperiodene begrenset i tid og omfang. Vi får nødvendigvis bare et lite innblikk i et stort og mangfoldig yrke.

Gjennom hospitering har jeg fått se kontrastene tydeligere.

På blodsykdommer møtte jeg pasienter i komplekse behandlingsforløp der teknisk kompetanse og relasjonsarbeid går hånd i hånd. På boenhetene for personer med schizofreni lærte jeg betydningen av kontinuitet, miljøterapi og små, men avgjørende fremskritt over tid. På ungdomsskolen ble jeg minnet om hvor viktig forebygging og helsefremmende arbeid er for ungdom. På Sunnaas fikk jeg se hvor sentral sykepleieren er i rehabilitering og tverrfaglig samarbeid.

Ingen av disse erfaringene kan fullt ut leses i en lærebok.

Og ikke minst: På to av avdelingen jeg har hospitert, har jeg blitt tilbudt jobb. 

Altfor få snakker om hospitering som mulighet

Det som overrasker meg mest, er hvor lite vi snakker om hospitering som en reell og tilgjengelig mulighet.

Mange studenter jeg har snakket med, visste ikke at de kunne ta kontakt med avdelinger på eget initiativ. Andre har vært usikre på om det er lov, om det er spesielle forbehold. 

Sannheten er at hospitering ofte er enklere å arrangere enn man tror.

Min erfaring er at avdelinger møter initiativ med åpenhet. Flere av stedene jeg har kontaktet, har svart med entusiasme. Det vitner om en helsetjeneste som ønsker engasjerte studenter velkommen. Likevel forblir muligheten lite synlig dersom ingen aktivt løfter den frem.

Jeg ble tryggere før autorisasjon gjennom hospitering

Overgangen fra student til autorisert sykepleier kan oppleves brå. Mange kjenner på usikkerhet: Hvor passer jeg inn? Hvilket fagfelt er riktig for meg? Hva mestrer jeg, og hva mestrer jeg ikke?

For meg har hospitering vært en måte å redusere denne usikkerheten på.

Jeg har fått testet egne interesser i praksis. Jeg har kjent på både mestring og tvil i ulike settinger. Jeg har sett hvordan arbeidsmiljø, ledelse og organisering varierer fra sted til sted. Ikke minst har jeg fått et mer realistisk bilde av yrkets bredde. 

Når vi vet at mange nyutdannede forlater yrket tidlig, bør vi stille oss spørsmålet: Kunne bredere eksponering i studietiden gjort flere tryggere i egne valg?

Utdanningene må ta ansvar for hospitering

Jeg mener utdanningsinstitusjonene har et ansvar for å synliggjøre hospitering langt tydeligere.

Informasjonen bør komme tidlig i studieløpet, ikke som en tilfeldig bisetning i en forelesning. Det bør være konkret: Hvordan går man frem? Hvem kan man kontakte? Hvilke rammer gjelder? Kanskje kunne det også legges til rette for organiserte hospiteringsdager eller samarbeidsavtaler med flere praksissteder.

Vi studenter må selv ta initiativ

Samtidig kan vi ikke legge alt ansvar på utdanningene.

Vi som studenter må også være nysgjerrige. Vi må dele erfaringer med hverandre, tipse om gode avdelinger og senke terskelen for å ta kontakt. Den e-posten kan føles stor å sende, men den kan også åpne en dør du ikke visste fantes.

Den viktigste læringen skjedde utenfor praksisplanen

Helsetjenesten trenger sykepleiere i hele bredden av fagfelt. Ikke bare der søkningen allerede er høy. 

Kanskje vil flere oppdage nye interessefelt dersom de får se dem på nært hold, og kanskje vil flere velge fagområder de ellers aldri ville vurdert.

Hospitering handler ikke om å samle flest mulig erfaringer for CV-en. Det handler om å ta eierskap til egen læring. Om å bruke studietiden til å utforske før vi skal ta valg som kan prege et helt yrkesliv.

Min oppfordring er derfor todelt:

Til utdanningene: Snakk høyere om hospitering. Gjør det synlig, konkret og tilgjengelig.

Til medstudenter: Vær nysgjerrige og ta initiativ.

For noen ganger ligger den viktigste læringen ikke i det som er planlagt for oss, men i det vi selv velger å oppsøke.