Som sykepleierstudent ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), og med bakgrunn fra IT, bruker jeg KI aktivt i studiene. Ikke for å slippe unna læring, men for å strukturere tankene mine, komme raskere i gang, forbedre språk og få bedre oversikt. Samtidig kjenner jeg godt på hvor krevende gråsonene er – både for oss studenter og for faglærerne.

Derfor mener jeg at økningen i KI-juksesaker først og fremst bør forstås som et varsko om at vurderingsformene våre ikke lenger er tilpasset den virkeligheten vi faktisk lever i.

Én eksamen gir et for snevert bilde av studentens kompetanse

Når én enkelt eksamen teller 100 prosent av sluttkarakteren, blir systemet sårbart – for KI, for tilfeldigheter, for stress, sykdom og livssituasjon. Samtidig gir det et altfor snevert bilde av studentens samlede kompetanse, progresjon og faglige utvikling gjennom et helt semester.

Jeg frykter at svaret nå blir å gå bakover: mer skoleeksamen, mer kontroll og mer overvåkning. Det kan føles trygt, men løser ikke hovedproblemet. Det risikerer heller å gjøre vurderingene dårligere, mindre relevante for arbeidslivet – og mindre rettferdige.

I stedet burde vi bruke denne situasjonen til å modernisere vurderingssystemene våre. Flere tellende arbeidskrav, deltester underveis, kombinasjoner av hjemmeeksamen, skoleeksamen og muntlig vurdering. Flere datapunkter gir et langt bedre bilde av faktisk kompetanse – og reduserer samtidig insentivet til å lene seg tungt på KI i én avgjørende vurderingssituasjon.

Utdanningene må tilpasses virkelighet

KI er kommet for å bli. Spørsmålet er ikke hvordan vi stopper teknologien, men hvordan vi tilpasser utdanningene våre slik at de fortsatt måler kunnskap, refleksjon, profesjonelt skjønn og menneskelig kompetanse.

For i sykepleien – og i de fleste profesjoner – handler det til slutt ikke om hvem som skriver best eksamen, men om hvem som faktisk kan stå trygt, klokt og faglig stødig i møte med arbeidsoppgaver og mennesker.