Pilotprosjektet pågår i regionene Valdres, Nord-Gudbrandsdalen, Midt-Gudbrandsdalen og Gran kommune, og skal gå over fire år. Målet er at modellen etter hvert blir en permanent del av driften.

Tidligere ble praksisplassene i regionene kun brukt av NTNU, der universitetets praksiskoordinator tok direkte kontakt med hver enkelt praksisplass. Da prosjektet startet, var det behov for flere plasser, blant annet for studenter fra Universitetet i Innlandet (INN), og Statsforvalteren i Innlandet tok initiativ til å opprette regionale praksiskontorer.

Fikk ikke studenter

– Kommunene rigget seg for å ta imot studenter, men ofte uten at det var et faktisk behov, noe som førte til merarbeid for alle parter. Selv om de ønsket studenter, fikk de dem ikke, og koordinering av praksisplasser fra ulike utdanningsinstitusjoner krevde en totaloversikt som verken kommunene eller universitetene hadde, sier prosjektleder Guri Rudi.

Hun forklarer at mangelen på oversikt også fikk konsekvenser for hvordan praksisplassene ble brukt.

– Studentene ble ikke fordelt etter hvilken praksisplass som passet best, og praksisressursene ble ikke gunstig utnyttet, legger hun til.

Etter to år med praksiskoordinatorer på plass ser situasjonen annerledes ut.

– Universitetene og kommunene har nå én kontaktperson å forholde seg til, som kan planlegge langsiktig på tvers av fakulteter, utdanninger og kommuner. Med bedre og større fordeling av studenter blir praksisplassene utnyttet på en mer optimal måte, sier Rudi.

Hun trekker frem et konkret eksempel: 

– Praksiskoordinatorene jobber systematisk med å finne egnede avdelinger, basert på læringsutbyttene i hver praksisperiode, sier hun.

Hun forklarer at ulike avdelinger brukes til ulike typer praksis.

– Rehabiliterings- og korttidsavdelinger tildeles medisinsk praksis, mens langtidsavdelinger brukes til praksis i grunnleggende sykepleie. På denne måten blir praksisplassene brukt mer målrettet, og ressursene bedre fordelt, sier hun.

– En stor ressurs for kommunene

Modellen har også store fordeler for studentene og distriktene.

– Å gi studentene mulighet til å ha praksis nært der de bor øker mulighetene til å ta utdanning for dem som allerede har etablert seg ute i distriktene. Ofte har de faste jobber i kommunen fra tidligere, men ønsker å gå videre til å bli sykepleiere, sier hun.

Hun forklarer at siden halvparten av studiet består av praksis, trenger studentene bare å reise til campus på enkelte samlinger i løpet av semesteret.

– Disse studentene jobber ofte i helger, ferier og tar ekstravakter i tillegg til studier. De blir en stor ressurs for kommunene, legger hun til.

Hun er tydelig på at praksis er et av de viktigste rekrutteringstiltakene en kommune har.

– Når studentene får gode, relevante og bostedsnære praksisplasser, knytter de relasjoner til arbeidsmiljøet og blir kjent med kommunale karrieremuligheter, sier Rudi.

– Studenter som har hatt praksis i kommunen, har dokumentert høyere sannsynlighet for å søke jobb der etter endt utdanning, avslutter hun.