BOKNAFJORDEN (Sykepleien): Det er bare å hoppe om bord. Langt inne i morgenmørket sitter noen og venter.

I tidenes morgen strødde Vårherre om seg med øyer her i Boknafjorden øst for Stavanger, og så snart iskappen forsvant, krabbet steinalderfolk i land for å dyrke jorda, drepe dagens middag og formere seg. Men verken høyere eller lavere makter tenkte på at denne bosettingen kom til å bli upraktisk for hjemmesykepleien.

Det tar Ingeborg Bø Rolfsen med knusende ro.

På Fogn, øya uten fastlandsforbindelse vi fosser til med hurtigbåt, er hun en av de 350 innbyggerne. Snart skal fem av dem få pleie og omsorg av henne.

Nøkkelboks

– Bang! Gangveien klapper til kaia.

Målbevisst stiger sykepleier Ingeborg i land, hun går bort til nøkkelboksen på veggen på et hus på kaien, hun fisker ut en bilnøkkel og snart lister hjemmesykepleiens Toyota Yaris hybrid seg oppover bakkene på den irlandgrønne øya Fogn.

Noen minutter unna sitter Thor Ree tilbakelent i sin skinnstol og venter på at Ingeborg skal sette på kompresjonsstrømpene. Det gjør hun ved å tre dem innpå ei tykk stang i legg-lengde, og ved hjelp av en pakning rulles strømpene på. Raskt og behagelig.

Finnøy helse- og omsorgssenter heter hjemmesykepleiens base, og distriktet den betjener, består av kun øyer. De utgjorde en egen kommune med 3300 innbyggere inntil 2020, da Stavanger slukte den.

Finnøy og Talgje har fastlandsforbindelse via tunnel, men til Halsnøy, Fogn, Ombo og Sjernarøyane må hjemmesykepleierne reise med hurtigbåt eller bilferge. 17 ansatte, blant dem fire sykepleiere, betjener 77 brukere i hele distriktet.

Rutetabell

– Klokka 10 går ferga.

Sykepleier Ingeborg jobber ikke bare etter arbeidsplanen, hun må også ha rutetabellen i hodet. Stomistell, dusj og sårstell skal gjøres før returen fra Fogn. Innen den tid kommer vi til å oppleve at sykepleier er et arvelig yrke.

Nøye følger Reidun Selvåg med idet Ingeborg steller beina hennes. Ikke bare er denne brukeren pensjonert sykepleier, datteren har samme levevei og hennes datter igjen studerer faget. Også Ingeborgs datter er sykepleier, men først da fristen var gått ut, fikk moren den overraskende beskjeden om at datteren hadde søkt. Så her var det ikke noe mammapress.

– Kjør bilen inn der, mellom de to på venstre side.

Matrosen på ei bilferge skal adlydes. Kanskje faller det lettere nå, siden reisene er gratis. Etter stortingsvalget hadde visst Arbeiderpartiet glemt dette fristende valgflesket, men protestbrølet fra fjorder og øyer feide fort unna billettmaskinene.

Ryfylke

Nå er vi og ferga på vei til Ombo, ei øy med rundt 220 sjeler. Dette stykke tørt land reiser seg opp av fjorden som en kjempehval, og det høyeste punktet ligger 512 meter over havflaten.

Vi seiler i Ryfylke, et fjordlandskap der 34 000 mennesker har sitt hjem. Ryfylkingene er et stolt folkeferd hvor sørlendingenes solgangsbris i sjelen og sunnmøringenes ubendige næringsvett finnes i skjønn forening. Misjonsforening kan vi gjerne si, for kristendommen preger manges hjerter.

– Nå er det din tur!

På Ombo har Ingeborg bare én bruker denne dagen, men hun er desto mer takknemlig for besøket. Dusj får damen, dessuten hjelp til noen mindre gjøremål. Når vi opplever at en sykepleier bruker timer på å dra inn og hjelpe et gammelt menneske på ei nokså avsides øy, skjønner vi at Norge er et herlig velferdssamfunn.

Bruker de ansatte i hjemmesykepleien i Finnøy-distriktet mer tid på reising enn på pleie? En undersøkelse gjennomført sist vår ga et overraskende resultat. De 17 ansatte registrerte alt de gjorde, og det viste seg at 37 prosent av arbeidstiden ble tilbrakt hos brukerne. Det var høyest i hele Stavanger kommune. Reisingen beslagla bare 25 prosent av tiden.

Avdelingsleder Rose Iren Settem forklarer tallene slik: – Hos oss har vi ikke bilkøer, noe som sluker mye tid i byen. Dessuten har vi relativt få brukere og kan legge opp rutene effektivt.

Til basen

Så ruller vi om bord i ferga som tar en halvtime til basen på Finnøy. Nei, Ingeborg blir ikke stresset av å bli diktert av rutetabellen, hun har den i blodet. Og bare sjelden er været så røft at fergene innstilles. Ferdig utdannet ble hun i 1999, og etter halvannet år på gastroenterologisk avdeling på sykehuset i Stavanger, har hun arbeidet på sykehjemmet og i hjemmesykepleien på Finnøy.

Hva er drivkraften hennes som sykepleier?

Menneskekontakten. Å gjøre det folk ikke greier selv, eller hjelpe dem til å greie det.

«Nå kan vi ikke gjøre mer for deg. Du skal dø.»

Godt husker Ingeborg pasienten som fikk denne nedslående beskjeden på sykehuset.

Vedkommende ønsket å ta farvel med verden hjemme på øya, og Ingeborg syntes det var givende å legge til rette for det. Fred og ro. Medisiner. Trygghet.

Alt i samarbeid med de pårørende. Til en slik oppgave avsettes det god tid.

I øyeblikket svinger vi inn foran basen på sykehjemmet på Finnøy. Denne flekken på kloden rommer rundt 2000 mennesker, men vi skulle gjerne vært helt eksakt, siden Niels Henrik Abel ble født her i 1802. På sine 26 leveår rakk han å bli Norges mest berømte matematiker gjennom tidene.

På personalrommet er stemningen god.

En av årsakene er arbeidet plasstillitsvalgt for NSF, Ingeborg Bø Rolfsen, har gjort med årsplanen sammen med de 18 andre organiserte sykepleierne. Nå har så godt som alle kommet opp i den stillingsprosenten de vil ha. Ved fravær vikarierer de for hverandre og slipper å benytte byråer. Gjennomtrekken i staben er liten, fraværet lavt og arbeidsmoralen så høy at avdelingsleder Rose Iren Settem noen ganger må sende hjem syke folk som ikke burde ha vært på jobb.

Hospitering

Hva med den medisinske utviklingen? Med årene er stadig flere avanserte behandlinger blitt flyttet fra sykehuset via sykehjemmene til hjemmesykepleien. Det kan være VAP, det kan være trakeostomi. Derfor vil Ingeborg og kollegene hennes gjerne ha en fastere ordning for hospitering med faglig påfyll på sykehuset.

Etter et par timers kontorarbeid tar Ingeborg sjøveien hjem til Fogn. Snart skal hun gå tur med labradortispen Gyda og lufta vedet, som det heter på disse kanter. Tenker hun på jobben, kan hun ikke huske å ha kjedet seg.

Hva med g'en i (g)øyhopping?

– Den kan stå for geografi, sier hun, men mest av alt for glede.