En ny studie har undersøkt hvordan foreldre selv opplever barnas skjermbruk i årene før skolealder. Nå begynner skjermen å bli en naturlig del av hverdagen allerede i spedbarnsalderen. 

Gir glede og egentid, men skyldfølelse

Datainnsamlingen til studien ble gjennomført ved hjelp av fokusgruppeintervjuer. 

Funnene viste at foreldrene opplevde skjermbruken som både positiv og problematisk. 

Mange satte pris på å bruke skjerm sammen med barnet og så på det som et nyttig læringsverktøy. Når barnet brukte skjerm alene, beskrev flere det som en pause fra foreldrerollen – noe som ga rom for nødvendig egentid.

Samtidig følte foreldrene på skyldfølelse og usikkerhet, og var bekymret for hvordan skjermbruken påvirket barna langsiktig. Flere hadde også vansker med å regulere eller avslutte skjermtiden, spesielt når barna reagerte med sterke følelsesuttrykk. 

Økende bruk av skjerm på helsestasjonen

Elisabeth Eide og Charlotte Warholm Larsen er helsesykepleiere som står bak forskningen. 

På helsestasjonen har de opplevd at foreldre sjelden uttrykte at skjermbruk hjemme var utfordrende. De observerte også at de ofte brukte mobilen for å avlede og underholde barna.

– Det overrasket oss positivt hvor ærlige og sårbare deltakerne valgte å være med oss og med hverandre. Det er tydelig at dagens store tilgang til skjerm skaper en større ambivalens i foreldrene enn vi var klar over, skriver Eide i en epost til Sykepleien.

– Få generasjoner å støtte seg på

Både Eide og Larsen har to barn hver – begge har en på ti år og en på tretten. 
Eide forteller at hun verken hadde smarttelefon eller samme tilgang til andre bærbare digitale enheter da barna var små.

– I dag ser verden helt annerledes ut, noe som gjør at vi vet for lite om langtidseffektene av den skjermbruken vi ser i dag. Foreldre har rett og slett ikke mange generasjoner å støtte seg på, sier hun på telefon. 

– Et intens foreldreideal

Selv om skjermbruken har økt kraftig med utviklingen av ny teknologi, kjenner Eide seg igjen i er det intense foreldreidealet. 

Flere skaper et ønske om å være mest mulig til stede for barna, samtidig som man skal få unna mange andre oppgaver. 

– Jeg husker situasjonene der de satt foran barne-tv, og hvordan det innimellom kunne føles som om tv-en fungerte som barnevakt. Selv om barna mine er eldre nå, merker jeg hvor lett skjermene kan ta over, sier hun.

Mer forståelse av foreldrerollen

Både Larsen og Eide håper på at helsesykepleiere, og andre som arbeider med barnefamilier, kan ha nytte av denne kunnskapen. Ifølge Eide kan studien ses som et bidrag til å forstå hva som ligger bak foreldres vurderinger av skjermbruk til de aller minste barna. 

– Vår hensikt med studien er å bidra til at foreldre møtes med nysgjerrighet og åpenhet. At de undrer seg sammen med dem over hvorfor de tar de valgene de gjør. Samtidig vil vi gi trygg og relevant veiledning i arbeidet med de minste barna på helsestasjonen, skriver hun.