fbpx – Det er en kunst å holde hendene bak på ryggen Hopp til hovedinnhold

– Det er en kunst å holde hendene bak på ryggen

Bildet viser en helsearbeider med hendene på ryggen.

– Kontaktsykepleiere bør innta en mer observerende rolle i praksisfeltet. Jeg opplever at mange vil, men likevel ikke får det til, skriver sykepleierstudenten.

Som tredje års student har vi forventninger til oss selve, til skolen og til våre kontaktsykepleiere. I tillegg skal vi forholde oss til et nytt arbeidsmiljø og en kultur som er ny for oss.

Vi skal være «på» til enhver tid og kreve vår plass for å lære og utvikle oss. Samtidig har vi kontaktsykepleiere og andre som vurderer oss. Og slik skal det også være. Vi befinner oss i en læringssituasjon der praksis er viktig for rett utøving av sykepleiefaget.

Vi er en ressurs

Når vi komme inn som student fra tredje året, så er vi i realiteten en god ressurs for praksisplassen. Men det føles som om ressursen av og til misbrukes. Med det mener jeg at arbeidsoppgavene vi av og til blir satt til, ikke har den høyeste læringsverdi. Oppgavene kan være viktige, men ikke nødvendigvis utfordrende oss og gi oss det beste læringsutbytte. Jeg hadde også sett at vi hadde hatt mer fleksibilitet når vi utførte oppgavene.

Jeg kan velge oppgaver, men jeg synes det er vanskelig fordi jeg hele tiden har i bakhodet at jeg må gjøre det jeg blir satt til å gjøre for å bestå praksis. Som de fleste andre studenter i praksis er jeg opptatt av å få bekreftelser og gjøre det jeg får beskjed om. Jeg ser at det kan være uheldig for meg, og jeg blir frustrert over meg selv når jeg ikke våger å si imot. Jeg innser at jeg må endre min måte å gi tilbakemelding på slik at jeg ikke går glipp av viktig læring i praksis.

Å slippe til studentene kan være vanskelig.

Med setningen «kunsten å holde hendene bak på ryggen» mener jeg at sykepleiere bør være mer bevisst sin rolle og innta en mer observerende rolle i praksisfeltet. Det kan naturligvis være vanskelig for noen når studentene ikke følger deres tempo, utfører oppgaver i henhold til deres rutiner og så videre. Å slippe til studentene kan da være vanskelig. Men jeg tror de vil, men noen er kanskje ikke alltid helt bevisst sin egen rolle.

Lite rom for fleksibilitet

I NSF Students praksisvettregler står det at en bør oppsøke oppgaver som gir læringsutbytte. Jeg forsøker å gjøre det. Jeg spør, er villig, er «på», og jeg får lov til å være med. Jeg får selvtillit når jeg får tillit og friere tøyler til å utføre prosedyrer og oppgaver selv. Men ofte stopper det «å være med» når oppgaven skal utføres. Hendene til sykepleieren er ikke lenger «bak på ryggen». De er plutselig veldig aktive.

Hvordan skal en gå frem for å få og gjøre de oppgavene som gir best læringsutbytter uten at en framstår som at en ikke er interessert i de «lette» oppgavene?

Som student er man sårbar fordi man må innordne seg enhetens rutiner, kultur og vurderinger, og det kan være lite rom for fleksibilitet med hensyn til mulige oppgaver i de ulike arbeidsgruppene. Man innordner seg den gruppen man er tildelt. Jeg opplever det derfor som vanskelig og stille krav om å få de oppgavene som jeg mener gir best læringsutbytte.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse