fbpx – Vi brettet opp ermene og feiret at høsten var på vei Hopp til hovedinnhold

– Vi brettet opp ermene og feiret at høsten var på vei

Bildet viser et knippe bilder fra en høstfest på Åse helsehus
ET LYSGLIMT I HVERDAGEN: Sykepleieren og kokken ved Åse helsehus i Ålesund sørget for at beboerne fikk en uforglemmelig kveld da alt «stoppet opp» som følge av pandemien. Foto: Privat

– I mars 2020 forandret verden seg, og med det forandret helsevesenet seg. Omsorgen forandret seg – i verden, i Norge og på Åse helsehus i bitte lille Ålesund, skriver Cecilie Eikrem.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Plutselig ble alt stengt, og pasienter ble avskåret fra sine nære og kjære. Det oppsto en slags lammende frykt hos alle … Hva er dette? Og hvor vondt kommer det til å bli? I den alle første akuttfasen var det stor forståelse for ord som isolering, omflytting, stengte avdelinger, låste dører og kaos. Og dugnadsånden var formidabel.

Åse helsehus skulle klargjøres til å stå stand by for et potensielt storinnrykk av dårlige pasienter som trengte en helt annen form for pleie enn hva man vanligvis gjerne ser i sykehjem, enten man snakker om smitte eller ei.

Men så har uker og måneder gått. Pandemien herjer der ute, men det er stille her inne. Veldig stille faktisk. Heldigvis har vi, så langt, vært skånet for et utbrudd. Det vil derimot ikke si det samme som at det ikke påvirker oss. For det gjør det! Pandemien har brakt med seg en knusende stillhet. En slags «vi sitter på vent»-stillhet.

Følelsen av å være avskåret

Jeg ser at tiden med covid-19 påvirker pasientene. Det påvirker pårørende, og det påvirker oss som jobber her. Både på min avdeling og generelt på huset føler vi på et stort savn. Og jeg vil tro det gjelder for alle helseinstitusjoner over det ganske land.

Den følelsen man har av å være avskåret. Avskåret fra verden og fra hverandre.

Vi har gått fra å være et aktivt hus til å være omgitt av en stillhet.

Vi har gått fra å være et aktivt hus – med åpne dører og mennesker fykende inn og ut nærmest døgnet rundt – til å være omgitt av en stillhet. All kontakt dreier seg om telefoner, FaceTime via velferdsteknologi i form av comp-bruk, og det jeg vil hevde er noen fåtalls korte minutter på tilvist besøkssted …. uten fysisk kontakt.

Det er klart dette tærer. På alle parter. Man savner hverandre, man savner kontakt og særlig den fysiske kontakten. Det å se at man får et spontant smil i retur fordi ektemannen din stryker deg ømt over kinnet, eller at ei barnehånd sniker seg inn i bestefars neve …

Nye roller å fylle

Å jobbe som sykepleier i denne perioden, har endret meg. Det har endret meg som medmenneske, som sykepleier og som observatør. Vi fyller stadig flere roller på jobb nå om dagen. Noen roller er enklere å fylle enn andre, mens andre roller i utgangspunktet tilhører de nærmeste. De kjæreste vi har. De pårørende.

Etter å ha tenkt lenge og vel og konferert med pasientene og legene på huset, fridde jeg og kokken til næringslivet. Alle trengte litt liv og røre igjen. Pasientene trengte påfyll på livsminnekontoen. Så da fikk vi heller feire at høsten var på vei. Altså en real høstfest. Og dere – næringslivet i Ålesund, eller faktisk i hele fylket – bidro til det. Det ble fest for alle sammen – 36 stykker. 

Fest på tre avdelinger

Vi holdt tre identiske fester på tre avdelinger samtidig. På denne måten klarte vi å overholde smittevernsregler samtidig som det ble skikkelig glad stemning. Trubadurene ble sluset inn på hver sin avdeling via forskjellig innganger på huset, og de satt i god avstand til pasientene. Vi ommøblerte avdelingene og fikk laget et langbord som var stort nok til at pasientene hadde korrekt avstand til hverandre.

Og til dere som er pårørende … jeg vet det er sårt. Vanligvis hadde dere vært her og deltatt. Og tro meg, jeg har forsøkt å finne en løsning. Jeg fikk det bare ikke til, men prøv å finne trøst i å se bildene og filmene på Facebook-siden vår.

Vi er ikke ferdig med å planlegge. Neimen om vi er. I mellomtiden skal jeg og de andre jeg jobber sammen med fortsette å fylle så mange roller vi kan. Det kan jeg i hvert fall love.

Les også:

– Isolasjonen som er innført for å verne, har i stor grad forverret ensomheten

Bildet viser en sykepleier som triller en eldre pasient i rullestol.
STOR INNGRIPEN: – Det var vel ingen av oss som kunne forestille oss hvilken innvirkning koronapandemien skulle få på livene våre, verken privat eller på arbeidsplassen, skriver innleggsforfatteren. Foto: Mostphotos

– Flere av sykehjemmenes vanlige sosiale tilbud har vært stengt ned og besøksforbud har gjort at de fleste har måttet vente i dager, uker og måneder på å få møte sine kjære, skriver Tor Engevik.

12. mars i år stengte Norge ned, og 2020 går dermed inn i historien som et veldig annerledes år. Det var vel ingen av oss som kunne forestille oss hvilken innvirkning koronapandemien skulle få på livene våre, verken privat eller på arbeidsplassen. Få av oss var forberedt på at forbud og påbud skulle bli så inngripende. Kohorter, en meters regel og hjemmekontor er blitt normalen og smittevernutstyr har blitt allemannseie. Sykepleiere over hele verden har fått en ny og forhåpentligvis sterkere posisjon. Sammen med leger og annet helsepersonell har vi blitt noen av de aller mest samfunnskritiske yrker. For noen av oss har endringene på jobb i Helse-Norge vært håndterbare. For andre har de blitt vanvittig krevende og det er med ydmykhet jeg leser deres beretninger.
 

Noen fikk aldri det siste møtet

På norske sykehjem bor det rundt regnet 40.000 eldre. De fleste av dem er over 65 år og så godt som alle har kronisk underliggende somatisk sykdom. For disse har pandemien vært brutal. Det er de eldre som blir mest kritisk syk av covid-19 og det er – paradoksalt nok – også denne gruppen som rammes hardest av tiltakene som må til for å beskytte dem. Det er åpenbart at de helt nødvendige og stramme restriksjonene har gjort hverdagen deres vanskeligere. Mange eldre savnet sosial kontakt før pandemien brøt ut, og isolasjonen som er innført for å verne dem, har i stor grad forverret denne ensomheten. Flere av sykehjemmenes vanlige sosiale tilbud har vært stengt ned og besøksforbud har gjort at de fleste har måttet vente i dager, uker og måneder på å få møte sine kjære. Noen fikk aldri det siste møtet.

Bruk av munnbind har gjort det vanskelig for pasienter med nedsatt hørsel å få med seg hva som blir sagt.

 

Krevende å kombinere godt smittevern med god eldreomsorg

For sykepleierne som har stått i front har det vært krevende å kombinere godt smittevern med god eldreomsorg. Bruk av munnbind har gjort det vanskelig for pasienter med nedsatt hørsel å få med seg hva som blir sagt. Og fullt smittevernutstyr har virket skremmende for pasienter med kognitiv svikt. Ved noen anledninger har jeg selv fått erfare hvor tungt det er å arbeide med klamme hansker, en drakt som er helt tett, en maske som gjør det tungt å puste, og med briller som dugger så mye at det er vanskelig å se. Min beundring går derfor til de som i det daglige må jobbe under slike forhold.


Mange positive tiltak på landets sykehjem

På tross av vanskelige arbeidsforhold, på tross av hyppige karantener og på tross av alle korona-relaterte utfordringer så krever situasjonen at vi i enda større grad bruker vår kunnskap til å motvirke sykdom, død, ensomhet og sosial isolasjon. Og det får vi til. For sykepleierne er vant til å snu seg rundt. Vi er vant til å tenke kreativt og vant til å se løsninger der andre ser problemer. Det er derfor med glede jeg registrerer alle de positive tiltakene som – på tross av utfordringene – er satt i gang på landets sykehjem. Bruk av nettbrett har gjort det mulig for pasienter å se og snakke med sine nære via Skype. Flere steder har beboerne blitt samlet i små kohorter der sang, filmfremvisning, historiefortelling og andre sosiale aktiviteter har stått på agendaen. Utendørskonserter har blitt avholdt, og for noen har turer i sansehage eller i sykehjemmets nærområde blitt kjærkomne pusterom. Noen sykehjem har også kunnet tilby beboerne sykkelturer utendørs når været har tillat det.
 

Koronapandemien utfordrer, og den utvikler.

Alt er altså ikke helsvart. Koronapandemien utfordrer, og den utvikler. Flere forskere jobber nå intenst for å forstå hvordan situasjonen har påvirket både dem som bor på sykehjem og deres pårørende. Deres funn vil bli spennende lesning. Hvordan pandemien kommer til å utfordre oss i fremtiden vet vi ikke, men jeg velger å sette min lit til dem som lover at alt blir bra. Til slutt.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.