fbpx – Hver overdose har en historie Hopp til hovedinnhold

– Hver overdose har en historie

MAMMA OG MEG: Jeg innrømmer at jeg på et tidspunkt ønsket henne død enda jeg elsker henne av hele mitt hjerte, skriver Elisabeth Mailand om sin mor som var avhengig av heroin men som i dag går på metadon. Her er de avbildet, sammen, på tur.   Foto: Privat

Heldigvis har jeg ikke opplevd å miste noen i overdose. Derimot jeg har vokst opp med en heroinavhengig mor. Mitt budskap er at rusavhengighet kan ramme hvem som helst, skriver sykepleieren.  

Dette er et leserinnlegg. Innholdet gir uttrykk for forfatterens egne synspunkter og holdninger. Innlegg sendes til meninger@sykepleien.no. Les også veiledningen.

31. august var Verdens overdosedag. I den anledning vil jeg benytte anledning til å nyansere bildet av rusmisbrukere og deres pårørende samt hedre dem som kjemper en daglig kamp mot indre demoner for å leve et bedre liv.

Jeg vil spesielt hedre min mor som var heroinavhengig, men som i dag går på metadon. Hun må leve med at hun tok dårlige valg i livet. Det plager henne hver eneste dag.

Jeg innrømmer at jeg på et tidspunkt ønsket henne død enda jeg elsker henne av hele mitt hjerte.

Jeg har vokst opp med rus

Jeg har vokst opp med pianomusikk, hest, trolldeig, lyden av symaskin, banan og smør på ferskt rundstykke. Jeg har vokst opp med krabbefiske, hyttetur, latter, turning i hagen, hjemmelaget saftis, eggedosis, lørdagsgodt, ny sykkel, bunad, ny sekk til første skoledag, hipp hopp-bukser, søsken og kor.

Og jeg har vokst opp med rus.

Elisabeth på mammas fang. Foto: Privat

Mamma var en superhelt

Pappa hadde et ønske om å være god, og det var han, men så lenge jeg kan huske forsvant han med jevne mellomrom. Han kunne være borte i en uke eller en måned. I begynnelsen kompenserte mamma med å være en superhelt av en mor.

Vi kjørte ut på kvelden for å kjøpe godteri. Vi tok dynene med oss ut i stua og fikk se på tv etter leggetid. Vi hadde besøk av venner, og mamma disket opp med nybakte boller og saft, gjerne mens hun turnet litt sammen med oss i hagen mens bollene sto i ovnen. En ren klisjé på et lite småbruk i Sandefjord.

Pappa var periodealkoholiker

Jeg er eldst av fire søsken. I tillegg har jeg en eldre halvbror som ikke bodde sammen med oss. Etter hvert som jeg forsto mer, forklarte mamma at pappa var periodealkoholiker. Det betød vel at tørsten tok overhånd i perioder. «Ja, ja», tenkte jeg og følte aldri noe på det så lenge han holdt seg borte i disse periodene.

I dag tenker jeg at hun var verdens råeste mamma.

Til slutt orket ikke mamma mer. Hun ville skille seg. I dag tenker jeg at hun, på den tiden, var verdens råeste mamma. Tenk å gå fra mannen du elsker og ta vare på fire barn i barneskolealder.

Et nytt kapittel startet

Vi flyttet med mamma mer sentrumsnært og besøkte pappa i helgene når det lot seg gjøre. Mamma blomstret opp, og hun var min beste venn.

Mamma fikk meg da hun var 18 år, så ungdomstiden hun aldri hadde hatt virket til å innhente henne. Hun begynte å gå på byen, kle seg annerledes, og hun oppførte seg annerledes. Hun fikk nye venner, og de pirret rebellen i henne.

Hvordan det hele gikk til, er det bare mamma som vet. Det jeg vet, er at hun falt hodestups forelsket i en mann som viste henne masse omsorg. Dessverre hadde han en noe usunn måte å løse sine utfordringer på. Han ruste seg. Han visste ikke om annet. Han hadde levd slik siden han var 14 år. Og han ville ta vare på mamma – «redde henne», som han selv uttrykte det.

Det gjorde han nok, men det fikk konsekvenser.

Mamma levde et dobbeltliv

Mamma levde deretter et dobbeltliv som firebarnsmor og heroinavhengig. Jeg kan bare se for meg hvordan den ene følelsen tar den andre og hvor lett det er å fortrenge den situasjonen man har satt seg i ved å ruse seg mer. Det var til tider så vanskelig at jeg ønsket at hun tok en overdose. Da kunne jeg ha sørget ferdig for så å gå videre.

Elisabeth sammen med småsøskenene. Foto: Privat

I dag er jeg selvfølgelig evig takknemlig for at nettopp det ikke skjedde. Mamma går nå på metadon, og som den omsorgspersonen hun er, støtter hun mange andre som strever med rus. Hun er en av de smarteste menneskene jeg kjenner. Hun er det snilleste menneske jeg vet om, men hun er utrolig slem mot seg selv.

Jeg har skammet meg.

Jeg føler så med deg mamma. Jeg har brukt mye tid på å skamme meg for at jeg har hatt rus tett inn på livet. Jeg har på et vis følt meg skitten og jobbet hardt for at det ikke skulle være synlig. I dag ser jeg på det som en enorm ressurs.

Det har gitt meg en kompetanse jeg er veldig stolt av.

Denne tilværelsen og måten vi måtte tilpasse oss på har gitt meg en kompetanse jeg er veldig stolt av. Jeg kan bruke den privat, og jeg kan bruke den i mitt yrket som sykepleier. Jeg bruker den i oppdragelsen av mine egne barn ved at jeg gir dem en forståelse av at livet er sårbart. Jeg forteller dem at, noen ganger, så ser man ikke den riktig veien å gå før man har passert veiskillet.

Ikke straff deg selv

Mamma, du har tatt ansvar for det valget du tok, og du har gitt rom for at andre voksenpersoner fikk gi oss omsorg og kjærlighet. Du kan være stolt over at du har gitt oss et godt fundament. Jeg har alltid følt meg elsket og enormt verdifull.

Moren til Elisabeth fikk en ny mulighet. Foto: Privat

Det er mange som gjøre mye verre ting med barna sine enn det du har gjort. Vær litt egoistisk, ikke straff deg selv mer. Begynn heller å sette pris på livet. Tenk på alle dem som ikke fikk en ny muligheten.

Moren til Elisabeth sammen med barnebarna. Foto: Privat

Det kan være vondt å føle, men man venner seg til det etterhvert. Mitt råd – til både pårørende og rusavhengige – er å snakke det i hjel og krydre historiene med litt galgenhumor. Da blir verkebyllen mindre.

Til slutt vil jeg bare si at du må eie dine egne erobringer i livet og ikke kreditere andre først. Man er tross alt sin egen lykkes smed – på godt og vondt.

Les også:

Rusavhengige sliter mer når Norge er stengt

Sykepleier og pasient på Gatehospitalet
RUSAVHENGIG, KOLS, LUNGEBETENNELSE: Sykepleier Bård Bård Henning Dischington Kristiansen holder hånden til Arild Bergfjord (65) som er pasient ved Gatehospitalet. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix

Sosiale møteplasser er stengt, og den daglige dosen vanskeligere å få tak i enn før. Livet som rusavhengig er enda tøffere nå.

– Det er klart at det er de som er mest sårbare, som rammes hardest når samfunnet stenger ned, sier daglig leder Arne Liljedahl Lynngård i Kirkens Bymisjon i Bergen.

Både Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon har tilbud til rusbrukere og hjemløse i blant annet Oslo og Bergen. Mange av brukerne er i risikogruppen. Nå har de sosiale møteplassene og mange andre tilbud lukket dørene for å forsøke å hindre at smitten sprer seg.

– De føler på ensomheten og kampen om rus hver dag. Vi prøver å imøtekomme dem med mat og det de har behov for. Selv om sentrene er stengt, prøver vi å komme ut til dem. Men det er mer krevende å være tilgjengelig for folk i hverdagen nå, sier Frode Woldsund, som er regionsleder for Frelsesarmeens sosialtjeneste i Oslo.

Frykter utskriving

På Gatehospitalet som Frelsesarmeen driver i Oslo, ligger Arild Bergfjord (65) innlagt med lungebetennelse. Han går på legemiddelassistert behandling etter å ha vært heroinmisbruker og bor til vanlig i en kommunal bolig.

– På Gatehospitalet får jeg hjelp til å leve et beskyttet liv, fordi jeg har kols i tillegg. Formen har vært stigende helt siden jeg kom, sier han til NTB.

Han har vært innlagt i 14 dager og håper å få bli et par uker til. Dermed er han foreløpig skjermet mot smitte – og den verste ensomheten.

– Her om dagen hørtes det ut som jeg måtte ut dagen etterpå. Da ble jeg veldig nervøs. Hvis jeg skal ut alene, er det lett å havne i gamle synder, sier han.

Frelsesarmeen Gatehospitalet, Enerhaugen i Oslo
DRIVES AV FRELSESARMEEN: Gatehospitalet er et sykehustilbud til folk med rusavhengighet. Mange av dem i risikogruppen for å bli alvorlig syke av koronaviruset. Arkivfoto: Ellen Morland

Stengte avdelinger

Gatehospitalet har stengt en av sine tre avdelinger, fordi flere ansatte var satt i karantene, men også for å forberede seg på det som kommer.

– Vi ville kjøpe oss litt tid, få på plass smittevernutstyr og nok folk til å kunne stå i dette, som kan være et maraton, sier leder Linn Råmunddal.

Mangler stoff

Ute på gata er situasjonen en annen nå enn før Arild ble lagt inn. Stengte landegrenser gjør at det blir vanskeligere å få tak i rusmidler. Det utsetter brukerne for nye farer.

– I og med at grensene er såpass strengt bevoktet, betyr det at det kommer mindre stoff. Det blir kamp om tilgangen, og man bruker andre rusmidler i stedet, som GHB som er produsert i Norge. Det er farlig, for man vet ikke helt virkningen. Det er også vanskelig å gi motmedisin hvis de får overdose, sier Frode Woldsund.

Han mener myndighetene bør tilby substitusjonsbehandling, medisiner som demper abstinensene, til flere for å hjelpe på situasjonen.

Kirkens Bymisjon i Bergen rapporterer om det samme.

– Det begynner å bli mangel på noen stoffer, og det skaper uro. Man kan kanskje bli nødt til å blande ulike stoffer, sier daglig leder Arne Lynngård.

Kjører ut middag

Mange rusavhengige har flere helseplager og er i risikogruppen for å bli alvorlig syke av korona. Kirkens Bymisjons folk i Bergen har med både matpakker og brukerutstyr ut til dem de treffer på gata, men også råd om hvordan de kommer i kontakt med hjelpeapparatet om de skulle trenge det.

Onsdag denne uka begynte de også å lage og kjøre ut varmmat til de som bor på hospits, i samarbeid med kommunen, slik at folk ikke trenger å gå ut for å skaffe mat, opplyser Lynngård.

Mister fellesskapet

Likevel er det en ting som er vanskelig å erstatte: Møteplassene og den menneskelige kontakten.

– De har som alle andre behov for omsorg og å være del av fellesskap. Når folk ikke får lov å møtes, opplever mange situasjonen som vanskelig, sier Lynngård, som minner om at mange av de rusavhengige også har psykiske problemer.

Enn så lenge har bymisjonen holdt Korskirken i Bergen åpen. Der kan folk komme, tenne lys og ta en prat – så mye menneskelig kontakt som smittereglene tillater.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.