fbpx Hvilken sykepleier er du? Hopp til hovedinnhold

Hvilken sykepleier er du?

Illustrasjonen viser en rad med nesten identiske sykepleiere med forskjellige ansiktsuttrykk

Helsevesenet har behov for mange ulike typer sykepleiere. Hvilken sykepleier er du? spør Linda Susanne Krüger.

Fakta
Faggruppeblad fra NSFs faggruppe for psykisk helse og rus

Denne artikkelen er hentet fra tidsskriftet Psykisk helse og rus nr. 1/2018.

Er du hun rolige, som ikke sier så mye og trekker seg litt unna? Han som tar all oppmerksomheten når han kommer inn i et rom? Han som alltid blander seg, uansett om han har noe med det som diskuteres eller ei? Hun som kjemper og roper? Hun som evner å lytte og trygge?

Kanskje er du ikke noen av disse. Eller kanskje er du flere? Det spiller ikke noen rolle. Poenget er at samfunnet har behov for alle de ulike personlighetene som skaper samhørighet, kjærlighet, medmenneskelighet. Forståelse, mot og indre ro. Vi er alle del av noe større enn oss selv, og bare ved selv å delta på din egen måte kan du bidra med det du makter.

Her er det plass for både den som blander seg, den som roper, og den som er i sentrum.

Helsevesenet har behov for mange ulike typer sykepleiere. De rolige, de tøffe, de modige og de tålmodige.

Jeg er spesielt opptatt av sykepleiere som blir helsesøstre (og -brødre). Disse sykepleierne er dem det er så stor mangel på, og så stort behov for, i skolene våre. De er det første leddet som ser barna og ungdommene hver dag, og som har et fantastisk utgangspunkt og gode muligheter for å både se, lytte og gripe inn.

Her er det plass for både den som blander seg, den som roper, og den som er i sentrum. Den det ikke er plass til, er helsesøsteren som trekker seg unna, som lar være å involvere seg. Som ikke «ser».

Å sette ord på det vonde

«Det er ikke bare hennes barn, barna er våre, barna er alles ansvar.»

Gard Olav Berge på Kompasset (Blå Kors i Sandnes) sa dette da jeg deltok sammen med flere andre i en paneldiskusjon etter premierevisningen av filmen Natta da pappa hentet oss av Steffan Strandberg, om to brødre som vokste opp med en alkoholisert mamma, og til slutt ble tatt bort derfra av pappa.

Jeg elsker dette sitatet.

Det er ikke bare hennes barn, barna er våre, barna er alles ansvar.
Gard Olav Berge, Blå Kors i Sandnes

Hele meg fylles av varme når jeg tenker på innholdet, betydningen, budskapet. For akkurat slik er det, vi er alle ansvarlige for barna rundt oss. Vi har ingen rett til å lukke øynene hvis vi oppdager noe som ikke stemmer.

For en fantastisk setning Gard uttalte, den kommer til å følge meg for alltid. Fordi et av mine store mål i livet er å bruke mine erfaringer som barn av en alkoholisert pappa til å delta i debatten og gjøre terskelen litt lavere for andre som er rammet av rus i familien, til å snakke om det og be om hjelp. Tørre å sette ord på det vonde.

Det gjør jeg ved å tenke på de ordene i den setningen. Ikke glem, ikke slutt å lytte, ikke slutt å se.

Flere voksne må tørre mer

Den første gangen jeg fortalte for en voksen at jeg strevde hjemme, var jeg midt i barneskolen og fortsatt en liten unge. Jeg fortalte til læreren min at pappa drakk veldig mye, og at jeg ikke hadde det bra.

Dessverre gjorde hun ikke noe. Kanskje var hun den stille, den som trekker seg unna. Den voksne som ikke tenker på alle barn som «sine».

Hun var den første og siste voksne personen jeg snakket med om det som plaget meg. Siden hun ikke hjalp meg, turte jeg ikke å fortelle igjen. Den gangen hadde jeg trengt han som blander seg inn i diskusjonene uansett, hun som roper og kjemper. Hun som er rolig, som lytter og trygger.

Mitt mål med å fortelle min historie for dem som er interessert, er at enda flere voksne skal tørre å gripe inn. En voksen, et barn. En voksen, flere barn. Mange voksne, mange barn! Mitt mål er at sykepleieren som jobber nært barn og unge, og som ellers i jobben sin møter barn og unge, ikke skal være den personen som unnlater å gjøre noe.

Sykepleieren er uunnværlig

Jeg pleier å si at sykepleieren er navet i sykkelhjulet. Det er sykepleieren som har oversikten, som koordinerer, som planlegger, gjennomfører og evaluerer. Som har kontakt med de ulike faggruppene som er involvert i prosessen rundt den konkrete pasienten, og som er den som i kanskje størst grad møter både pasient og pårørende i den livsfasen de er i.

Sykepleieren kan derfor ikke unnværes. Det gjelder i aller høyeste grad også helsesøsteren i skolen. Tre hundre barn per helsesøster i barneskolen, fem hundre og femti ungdommer per helsesøster i ungdomsskolen og åtte hundre ungdommer per helsesøster i videregående er den normen som fortsatt brukes av Helsedirektoratet for å sette tall på det som bør være et minimum. Denne normen er under revisjon, men uansett er den langt fra oppfylt i de aller fleste kommuner i Norge.

Vi vet at unge i dag opplever stort press på å være flinke på mange områder, og vi vet at mange strever med psykiske plager som depresjon, angst og spiseforstyrrelser.

Ansvaret

I alle mine år som tenåring og ung voksen strevde jeg med både nedstemthet, selvdestruktiv atferd og utfordringer i skolen. Helsesøster var ikke tilstedeværende, og heller ingen lærer tok grep. Jeg ble fortalt at jeg var kommet inn i en ond sirkel med alkohol, skulking, likegyldighet og selvdestruktivitet. Og det var helt sant. Problemet var at mine utfordringer ble bare halvveis satt ord på, men at det stoppet der.

Ikke vær en grå mus som gjemmer seg vekk bak pulten sin på kontoret med lukket dør.

Hvis ansvarlige voksne og da spesielt helsesøstre adresserer utfordringene elevene har, griper inn og involverer andre voksne rundt barnet eller ungdommen, så ligger mye til rette for at man skal kunne hjelpe.

Det er ikke alltid så mye som skal til. Og det er her vi igjen kommer tilbake til de ulike mennesketypene tidligere nevnt.

Det handler om hun som er stille, som evner å lytte, og som kan trygge. Det handler om han som blander seg, og som engasjerer seg. Det handler om hun som roper og kjemper. Alle disse trengs. Ikke vær en grå mus som gjemmer seg vekk bak pulten sin på kontoret med lukket dør.

Rosa vest

På Kvernevik skole i Stavanger har helsesøster omfavnet ansvaret sitt, og det er kun fantasien som setter grenser for hennes sprell blant elevene. Hun tar på seg en rosa vest, er ute i alle friminutt, snakker med barna, er synlig – alltid, går hjem til dem hun ser har glemt å hente teaterbilletten til forestillingen som klassen skal på, involverer lærere og andre ansatte, og skolen lar henne delta i alt som er av tverrfaglighet.

Dette er en suksessoppskrift! La oss for alt i verden adoptere denne til flere ulike instanser i arbeidene våre som sykepleiere. Vi må lære oss å tenke utenfor boksen, utvide synsfeltet vårt, ikke være så tradisjonsbundet! Helsesøster: Gjør som Helsesista på Snapchat. Opprett en profil, vær tilgjengelig for barn og unge på arenaene deres.

Delta. Lytt. Grip inn. Gi håp. Trøst. Hold om. Ta grep.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse