Støtter kreftsaken, ikke Kreftforeningen

Innspill
Thea Martine Olsen
#SJEKKDEG: Sykepleier Thea Martine Olsen synes det blir et paradoks å støtte Kreftforeningens kampanje, når foreningen ikke behandler sine egne sykepleiere som kvalifisert helsepersonell.
Det blir ikke noe facebookbilde med #sjekkdeg og Kreftforeningens logo fra meg. Ikke i år, skriver Thea Martine Olsen.

Jeg har kjent på kreften og dens orkanliknende effekt. Familien min har kjent på kreftens ødeleggende kraft.

Det ville dermed vært naturlig for meg å stå fremst i toget for Kreftforeningens kampanje for å få kvinner til å sjekke seg for livmorhalskreft. Men det blir ikke noe støtteinnlegg på Facebook, eller nytt profilbilde med #sjekkdeg og Kreftforeningens logo fra meg. Ikke i år.

Kan synes åpenbart narsissistisk, men det er faktisk sykepleieren i meg som har møtt sine personlige erfaringer i døra.

Å møte kreft på nært hold

Som ungdom opplevde jeg å møte kreft på nært hold da mammaen min, min bauta i livet, fikk livmorhalskreft for elleve år siden. Det innebar alle de vonde realitetene, tidsperspektiver på ett år, ventetid frem mot en operasjon, en tøff operasjon med komplikasjoner og kritiske dager, etterfulgt av en krevende rekonvalesens. Døden var et ord som kom kastet inn i bildet og dominerte flere av dagene i den kritiske fasen, før ting snudde riktig vei.

Det gikk bra til slutt, delvis fordi kreften ble oppdaget tidlig nok. Likevel kan jeg ikke støtte årets kampanje som oppfordrer til å ta celleprøve, en prøve som kan utelukke eller bekrefte forstadier til livmorhalskreft. Jeg kan ikke stille meg på lag med Kreftforeningen i år.

Enormt behov for informasjon

Det er ikke fordi jeg ikke forstår behovet for informasjon og støtte. Tvert imot! Jeg hadde som 14-åring et enormt behov for informasjon om min mors sykdom. Men jeg hadde ikke forutsetninger for å vurdere hvor mye eller hvilken informasjon jeg trengte. Det var støttepersonene rundt meg og min familie som avgjorde hvilken informasjon jeg og mine søsken fikk. Jeg trengte en annen informasjon enn min søster på 10 år og min bror på 24. Vi hadde alle behov for kvalitetssikret informasjon, fra helsepersonell som kunne besvare alle våre spørsmål og samtidig tilpasse svarene sine til søsken som har en aldersforskjell på nesten 15 år.

Det krever kompetanse å levere kvalitetssikret informasjon tilpasset alles behov i en slik situasjon. Livet kan brått bli veldig vanskelig å håndtere når man som 14-åring plutselig må forestille seg å bli voksen uten sin mor til stede. Livet ble plutselig preget av et voksent fokus og voksne prioriteringer, selv om alderen min tilsa at jeg var i en av livets mest turbulente og utprøvende faser. Grunnmuren min hadde fått alvorlige sprekker, og jeg brukte all min energi på å unngå total kollaps.

Jungeltelegrafen blir min kanal

Jeg burde kanskje være en forkjemper både privat og offentlig, og bidra til å bevisstgjøre kvinner på å ta celleprøve så ofte som man skal. Men i år blir det ingen bidrag til kampanjen for å ta celleprøve fra min side, ikke så lenge den kommer med Kreftforeningens logo og arbeidsgiveransvar på slep. I år får de vanlige samtalene med mine venner og venninner dekke behovet for påminnelse om en enkel test.

Det er noe både jeg og du kan gjøre – snakke med dem vi har rundt oss, ta vare på flokken, som Per Fugelli sa. Jeg skal spørre kvinnene i mitt liv; venninner, søstre, mor og bestemødre, mentorer og kollegaer, om de har tatt celleprøve. Hvert tredje år er det din og min tur til å sjekke av det punktet på lista. Bytter du seksuell partner, begynner du å telle på nytt. Minn flokken din på at dette er den enkle tingen de selv kan gjøre for å utelukke eller avdekke kreft i tide. I år blir jungeltelegrafen min eneste kanal for å minne flokken min på disse tingene.

Sykepleierne i Kreftforeningen streiker

Det blir for meg som sykepleier helt paradoksalt å skulle bruke Kreftforeningens kampanje som kanal for å formidle et budskap av så viktig karakter, når Kreftforeningen samtidig ikke vil behandle sine egne sykepleiere som kvalifiserte helsepersonell. De vil spare penger og gå tilbake på de arbeidsforholdene sykepleierne deres tidligere har fått forhandlet frem.

Sykepleierne i Kreftforeningen er inne i en historisk lang streik mot Kreftforeningen. Jeg må gjenta det, for det er for meg ganske sykt at Kreftforeningen skal være en arbeidsgiver som sykepleiere skal måtte streike mot. Hva er greia?

Regnes ikke som sykepleiere

Greia er at: Kreftforeningen gikk over fra Virke til NHO som arbeidsgiverorganisasjon – og lovnadene om videreføring av lønns- og arbeidsvilkår for sykepleierne ble brutt.

Plutselig skulle sykepleierne ikke regnes som sykepleiere, men som «funksjonærer», og ble i stedet tilbudt en «funksjonæravtale» uten sikring av minstelønn for sykepleiere. Kreftforeningen tilbød sine sykepleiere en avtale som skal kunne sies opp med en måneds varsel, uten streikerett.

Alle andre ideelle, kommersielle og offentlige virksomheter gir sykepleiere en tariffavtale som sikrer minstelønn og forhandlingsrett. Men ikke Kreftforeningen! DET er for meg helt sykt!

Kreftsaken støtter jeg

Det er også derfor jeg tar avstand fra Kreftforeningens kampanje, avstår fra å gi økonomisk støtte og råder andre til det samme. Ikke fordi jeg ikke støtter det viktige arbeidet som gjøres for syke og deres pårørende, fordi det gjør jeg. Kreftsaken støtter jeg, som helsepersonell, pårørende og medmenneske. Men Kreftforeningen vet bedre. Og inntil de behandler sine sykepleiere som sykepleiere, og sikrer verdige arbeidsforhold for dem som skal gi råd og veilede kreftrammete pasienter og familier, så utgår min støtte.

Gi pengene til andre

Ønsker du å støtte kreftsaken økonomisk, så håper jeg at du vil vurdere å gi pengene dine til noen andre enn Kreftforeningen, den tid deres sykepleiere må streike for anstendige arbeidsforhold. Eksempelvis kan du donere penger til Gynkreftforeningen, som tilbyr rådgivning, informasjon og driver påvirkningsarbeid tilknyttet gynekologisk kreft.

(Innlegget er publisert på Thea Martine Olsen sin BLOGG)