Vi må stole på pasientens smerte­opplevelse

Sykepleierens kunnskap påvirker smertebehandling og pasientforløp.

Artikkelen til Dihle og medforfattere om postoperativ smertebehandling bør vekke den enkelte sykepleiers interesse og få oss til å tenke gjennom egen kompetanse og praksis når det gjelder smertelindring. Den bør også motivere avdelingsledere og fagsykepleiere til å kartlegge kompetanse i egen avdeling som et ledd kvalitetssikring av smertelindringen. Studien viser at den teoretiske kunnskapen sykepleieren eller studenten oppgir å ha når de besvarer spørreskjemaet, ikke brukes i praksis. Forfatterne mener undervisning kombinert med veiledning kan forankre teoretisk kunnskap bedre i praksis. Min erfaring fra praksis støtter denne tilnærmingen. Veiledning er viktig for å hjelpe nye og gamle kolleger til å stole på egen kunnskap slik at forordninger som er gitt, brukes hensiktsmessig og pasienten får best mulig smertebehandling.

Som sykepleiere må vi aldri glemme at pasienten er avhengig av vår kunnskap og kompetanse, både når det gjelder smerteregistrering og -tiltak. Er vi ikke kompetente nok, påvirker dette pasientens smertebehandling i stor grad og kan ha følger for det videre forløpet. 
Det er problematisk at sykepleiere fortsatt har opiofobi i forbindelse med postoperativ smertelindring. Det postoperative forløpet påvirkes negativt ved at smerter bidrar til økt risiko for komplikasjoner. I klinikken ser jeg at den teoretiske kunnskapen om smertebehandling ofte finnes hos den enkelte sykepleieren, men at utrygghet i å vurdere bivirkninger og tidspress bidrar til at behandlingen av pasienten ofte ikke blir optimal.

I min praksis ser jeg også at god dokumentasjon av smerteintensitet, tiltak og evaluering på et flytskjema bidrar til å gjøre den enkelte sykepleier tryggere på videre tiltak hos denne pasientgruppen. Kompetanse om smertebildet hos den enkelte pasient, behov for smertelindring og effekt av tiltak økes, samtidig som det bidrar til trygghet hos den enkelte sykepleier. 

Funnene i denne studien bør motiverer ledere til økt undervisningstilbud om smerte og smertebehandling og til klinisk veiledning i reelle pasientsituasjoner for sykepleierne. Den enkelte sykepleier bør også tørre å spørre seg selv om hvorfor man ikke tror på pasientens selvrapporterte smerteopplevelse på VAS/NRS- skalaen. Om vi ikke har tiltro til en pasient som verbalt kan formidle sin smerteopplevelse, på hvilket grunnlag vurderer vi da kognitivt svekkede pasienter? I klinikken er det vi som sykepleier som kan utgjøre forskjellen mellom god eller inadekvat smertelindring for den postoperative smertepasienten ut fra vår faglige kompetanse og kliniske erfaring.