Hvem skal definere hva sykepleie er?

Sykepleierutdanningen er satt under lupen. Den skal oppgraderes og kvaliteten skal heves. Mitt spørsmål er da: Hvem skal bestemme hva sykepleierutdanningen skal inneholde? Hvem skal bestemme hvordan kvaliteten på utdanningen skal bli bedre? Hva er sykepleie? Hvem er det som vet hva sykepleie er?

Spørsmålene mine aktualiseres også av andre temaer i tiden. St.meld. 26, Primærhelsemeldingen har som et punkt at sykepleiere i framtiden skal kunne skrive ut resepter. Ute i praksisfeltet i kommunen ser vi eksempler på at sykepleiefagets viktigste arbeidsredskap for faglig praksis, sykepleieprosessen, er slettet til fordel for forvaltningsspråk og vedtak. For mange sykepleiere er det selve lege­assistentrollen, med medikamenthåndtering og behandling av akutt sykdom, som er det som utgjør sykepleiefaget. Pleie og omsorg er ikke statusfremmende for sykepleiere, kan det se ut som. I sykepleierutdanningen har det de seneste år vært legemiddelregning som er den store bøygen, i og med at en test uten feil ­avgjør om du kan gå videre eller ikke.

Ta ansvar

For meg har dette med hva sykepleie er alltid hatt en vesentlig plass i mine valg. Da jeg som nyutdannet syke­pleier i 1984 valgte å begynne i sykehus, var det for å skaffe meg større erfaring i mange av de oppgaver og det ansvar jeg som sykepleier der kunne utvikle mer trygghet i, før jeg skulle utvikle meg videre som sykepleier. Det var god erfaring å få med seg. Men etter noen år kjente jeg veldig på at jeg ønsket meg over i sykehjem, i primærhelsetjenesten, fordi jeg som sykepleier i sykehus i for stor grad brukte tiden min på legeassistentoppgaver. Jeg ville bruke meg og mine faglige ferdigheter og kunnskaper på en mer helhetlig måte.

Men det er ikke alltid like enkelt å si hva som er sykepleie. Legeyrket er mye mer avklart enn hva som er tilfellet med ­sykepleien. Leger skal behandle sykdom. Men hva er det syke­pleiere gjør?

Identitetskrise

I 1996 skrev jeg et innlegg i Sykepleien med tittelen: «Sykepleie – et fag i identitetskrise?». Jeg undrer om ikke det spørsmålet fortsatt er like aktuelt. Jeg mener, hvordan kan sykepleieledere godta at vårt viktigste faglige arbeidsverktøy, ­sykepleieprosessen, fjernes fra vårt dokumentasjonssystem, om det ikke er fordi vi fortsatt er et fag i identitetskrise?

På omslaget til jubileumsboka «Virke og profesjon» av Ellen Cathrine Lund står det avslutningsvis: «Å utvikle kompetansen, derimot, har siden stiftelsen vært helt sentralt for NSF. Men i hvilken retning skulle kompetansen utvikles? Hva slags kunnskap skulle stå sentralt i yrket? Og kunne yrket utvikles til å bli en profesjon? Dette var spørsmål forbundet ble tvunget til å ta stilling til i 1960- og 1970-årene. Siden da har sykepleie­faget blitt utviklet i spenningsfeltet mellom legenes posisjon og den nye voksende yrkesgruppen – hjelpepleierne.»

Når utdanningen vår nå er under lupen, tror jeg dette er en viktigere debatt enn noensinne å ta stilling til; – hva er faget syke­pleie? Og hvem skal definere hva sykepleie er?

Det er kanskje slik at samfunnet har behov for at sykepleiere­ i framtiden skal skrive ut en del resepter? Men er det noe syke­pleiefagets utøvere skal ha ansvaret for? Blir det bedre kvalitet­ i tjenestene av dette? Eller blir det bare mindre kostnads­krevende for samfunnet?

Jeg mener det er et viktig spørsmål å ta stilling til, for sykepleiere, for det er vi som skal si hva vårt fag er.

Kultur

Fra mitt ståsted, som sykepleier i sykehjem, ser jeg spørsmålet som viktig først og fremst fra et kvalitetsperspektiv, for pasientene. I effektiviseringens navn er det likhet og samlebåndspraksis som er dagens organisering. Helsefagarbeidere og sykepleiere skal gjøre det samme, og så skal sykepleiere trå til ved akutt sykdomsutvikling og behandling, som mellomleddet fram til legetjenester.

Hjelpepleiere, eller helsefagarbeidere, er dyktige og samvittighetsfulle yrkesutøvere, slik jeg opplever dem. Men de har en kortere utdanning, mindre kunnskaper i symptomer, funksjonssvekkelser og behandlingers effekt på mestring av hverdagslivets gjøremål. Det ligger i sakens natur for min del, men i en kultur der man først og fremst skal være like, og kanskje aller­ mest like lite verdt, så påvirker denne kulturen kvaliteten i tjenestene til pasientene.

I sykehjem er for eksempel 80 prosent av pasientene rammet av sykdommen demens i en eller annen form. Demenssykdommens konsekvenser for funksjoner og for muligheter til mestring av hverdagslivet er imidlertid enormt varierende. Å assistere disse pasientene på en god måte kan ikke beskrives i en rutine for alle, fordi framgangsmåtene er like mange som pasientene. Dette krever gode sykepleieplaner for hver enkelt pasient. Det krever stor kunnskap og fleksible ferdigheter for å assistere disse syke menneskene.

Selvsagt skal også hjelpepleierne tas med i behandlingen, men det kreves først og fremst mer utdanning for å få med alle­ aspekter som er viktig for å komme fram til gode tiltak for ­pasientene, og det kreves bruk av sykepleieprosessen for å få bestemt og evaluert de beste tiltak. Den forenklete behandling av for eksempel demenssyke mennesker, som møter meg i dagens sykehjem, er ikke preget av kunnskap og kompetanse,­ men av samlebåndsproduksjon der hovedmålet er å være kjapp og rekke over flest mulig oppgaver.

Effektivitet

Å overføre rett til å skrive ut resepter til sykepleiere, hviler på den samme tankegang. Mest mulig likhet og mest mulig effektivitet. Jeg tror ikke det blir bedre kvalitet for pasientene av dette. Men det jeg er overbevist om, er at det er viktig å bli tydelig på hva sykepleie er, og hva det er vi kan ta ansvar for. Jeg opplever at det er et stort behov for å diskutere og jobbe oss fram til en tydeligere definisjon, og konsensus, på hva det er sykepleie er.

Jo, det er viktig at vi kan legemiddelregning, men at en feilfri test skal bli det store punktet for om du kan få en godkjenning som sykepleier, er det riktig prioritering? I mine vel 31 år som sykepleier har jeg knapt nok brukt legemiddelregning i praksis. Det er doser, skjemaer og alt annet tilgjengelig for å hjelpe meg å finne riktig svar, uten at jeg bruker medikamentregning.

Kommunikasjon derimot, det er ferdigheter som jeg må kunne,­ og som jeg bruker mange ganger hver bidige dag i min praksis. Jeg skal veilede og støtte helsefagarbeiderne/hjelpepleierne. Pasientene jeg skal hjelpe til mestring, ja der er det utrolig mange varianter i behov for kommunikasjonsferdigheter. Det er klare og orienterte pasienter med ulike behov for omsorg, for veiledning til trening og mestring og for læring. Det er assistanse til pasient og pårørende for å oppleve en verdig død. Så er det pasienter med ulike sykdommer som krever ulike­ ferdigheter i kommunikasjon. Det kan være slagpasienter­ med afasi, ulike psykiske vanskeligheter eller ulike kognitive ferdig­heter og kognitive svikt ved demenssykdom. Her kunne jeg ­sikkert fulgt opp med mange flere eksempler.

Men hovedspørsmålet mitt her er altså hva sykepleie er og hvem som skal definere hva sykepleie skal være. Skal for eksempel politikerne bestemme hva vi som sykepleiere skal gjøre? Eller er det noe ved sykepleiefaget, likedan som ved legefaget, som ingen politikere skal berøre?