Kvinner og barn først!

ØKONOMI: Hva hendte med mottoet «kvinner og barn først»? Hva er det med kvinnehelse, som gjør at det skal være så vanskelig å betale det som det daktisk koster?

Jeg vet ikke annet enn å henvende meg til vår øverstkommanderende, Bent Høie. Vi vil ikke lenger leke butikk.

Det er den måneden igjen. Oktober og høsten har senket seg over oss. For oss som jobber i helseforetakene er det tid for å ta fram sparekniven. Budsjettet for inneværende periode er snart oppbrukt, og vi kom ikke i mål i år heller.

På Kvinneklinikken (KK) har vi gjort dette mange ganger før. Vi har protestert mot kutt. Vi har løpt fortere, og arbeidet smartere. Slik som så mange andre ansatte i helsevesenet.  

Plutselig skulle kreftpasientene få en ny type behandling. Ordren var klar. Bestill. Administrer. Kreftmedisinen Avastin har kostet oss 2 millioner kroner i år. Det bidrar til negative tall på budsjettet. For med ordren kom det ingen friske penger. Bent Høie, og våre egne direktører er klinkende klare. Budsjettrammen er sånn den er. Vi kan omfordele, men ikke under noen omstendigheter legge til.

Blodig urettferdig

Det er blodig urettferdig! For hvem er det som i et av verdens rikeste land ikke unner kvinner med kreft den siste og beste behandlingen?

Det er ikke sykepleierne og jordmødrene på KK. Vi vet at selv om det er fødeseksjonen som er vår mest kjente attributt, så skjer det mer innenfor våre fire vegger. Kunstig befruktning, kreftbehandling, behandling for gynekologiske plager du ikke visste du kunne få. Og selvfølgelig, noe av det viktigste i denne verden; barn, friske og velskapte. Og barn, som trenger mer starthjelp enn det som er vanlig.

Fjoråret var preget av mange komplikasjoner for våre kvinner. Vi betalte i blod, svette og tårer, og fikk arbeidsplassen vår, som vi er så glad i, brettet ut i media. Det var ikke alltid pent. Men vi fikk tross alt godt betalt for den jobben vi måtte gjøre med å rydde opp etter oss selv. I år har vi vært flinkere. Dessverre lønnet det seg ikke. For komplikasjonene ga gode penger i kassen i fjor, som vi ser lite til i år. Det forklarer deler av underskuddet vårt dette året.

Helseforetakene våre leker butikk

Det er lammende, som sykepleier og som jordmor, å oppdage at den gode forebyggende jobben vi har gjort, ikke gjør uttelling på budsjettet. Vi jubler for all lidelse den syke kreftpasienten slipper, vi er lettet over framskritt i behandlingen. Vi gleder oss over alt som går bra for enhver nybakt familie. Men vi gråter, når vi ser at det var komplikasjoner vi tjente penger på.  Helseforetakene våre leker butikk, og resultatet er sørgelig.

Vi har flere ansatte som jobber med å få de rette kodene på plass, slik at vi ikke mister tilføringer. For uten tilføringer, klarer vi ikke å tjene på den aktiviteten vi har på våre operasjonsstuer. Det minner mer og mer om et samlebånd. Og kiloprisen har aldri vært lavere.

Vi skjønner ikke hvorfor det skal være sånn.

På tampen av budsjettåret 2015, stenger vi flere fødestuer når det er helg. Vi må spare penger. Vi er pålagt en streng linje av våre ledere. Vi kan ikke umiddelbart leie inn ekstra personale når det er sykefravær. Vi må kanskje gå ned i bemanning neste år. Resultatet er situasjoner ingen sykepleiere og ingen jordmødre, og ingen ledere heller, ønsker seg. Vi vil nemlig bare gjøre jobben vår. På en slik måte at vi kan gå av vakt uten å gråte av dårlig samvittighet. Og en gnagende angst for at noe viktig ble glemt, og at feilen skal være fatal.

Har nærmet seg kistebunnen

Vi som er tillitsvalgte gjør vårt beste for å motarbeide kutt. Våre ledere gjør sitt beste for å holde budsjettet, selv om det mange år på rad nå har nærmet seg kistebunnen når vi kommer til oktober.

Hva hendte med mottoet «kvinner og barn først»? Hva er det med kvinnehelse, som gjør at det skal være så vanskelig å betale det som det faktisk koster? Vi på KK kan mye om kvinnehelse. Men vi trenger fagmiljøer som ikke hele tiden er truet av sparekniven. Vi trenger stadig mer kunnskap – ikke mindre. For utviklingen av faget lider når man skal være marginalt bemannet hele tiden.

Alle ansatte gjør sitt beste. Men vi er fortvilte, og vi er i samme båt, alle sammen. Jeg vet ikke annet enn å henvende meg til vår øverstkommanderende, Bent Høie. Vi leker butikk. Kan vi slutte leken mens den ennå er god?