Mammut uten støttenner

Fra tid til annen lar jeg meg begeistre over hva som graves frem fra is og tundra som tiner. Gamle skjeletter på Svalbard og kanskje en mammut ut av tint permafrost som er intakt og som kan fortelle oss om livet på kloden fra en svunnen tid. Det liv som disse mastodontene hadde levd sluttet ikke brått, men litt om senn fordi livsvilkårene deres ikke var til stede lenger.

En parantes

Det gir assosiasjoner til mitt eget yrke, selv om vi ikke kan sammenlignes i historisk betydning. Ei heller har vi støttenner eller en fryktinngytende tanngard. Vi er vel heller å regne som en parentes i så måte.

Like fullt er vår tilstedeværelse av stor betydning for det helsetilbud og kvalitet vi utøver til dem som skulle måtte ha behov for vår tilstedeværelse over hele Norge, enten det er i urbane eller rurale strøk.

Tarmslyng, brudd, keisersnitt, dårlige barn, blødninger, åreknuter, traumer etc. rammer alle deler av befolkningen, enten vi bor sentrumsnært eller innerst i en fjordarm.

Fulgte ikke med penger

Ved forrige hovedtariffoppgjør ble det forhandlet frem en avtale som skulle sikre sykepleiere som ville ta spesialutdanning 80 prosent lønn og to års bindingstid. Det fulgte dessverre ingen penger med og arbeidsgiver må prioritere dette innenfor de økonomiske rammene de har til rådighet.

Gjennomsnittsalderen på operasjonssykepleieren er 51,8 år. Det er med andre ord mange plasser den er betydelig høyere.

Er jeg snart historie?

Statsbudsjettet som nå er lagt frem, er en stor skuffelse der helseminister Bent Høie (H) selv sier at midlene ikke er tilstrekkelig for å nå målet. I praksis er det bare nok grunker til at allerede nåværende tiltak skal føres videre. Det er ikke stillstand. Det er en forverring ettersom gapet bare øker, siden arbeidstakere slutter på grunn av pensjonsalder eller de velger seg et annet yrke fordi det er for stort arbeidspress.

Tanken som slår meg er om jeg er en representant for et yrke som snart er å regne for historie?

Erstattes av maskiner?

Operasjonssykepleiere blir ikke prioritert fordi det koster for mye penger.

Tidligere har vi kostet hele eller store deler av utdannelsen selv ved å ta permisjon og arbeide ekstra det vi klarer ved siden av å ha et fulltidsstudium. De aller fleste tar sin spesialisering i voksen alder, der de har forpliktelser som familie med barn og en bolig m.m. som skal betales.

Den dugnadsånd med tunge tak i et par år som disse studentene har gjort er ubetalelig hvis den skal verdsettes.

Med den mangel på operasjonssykepleiere det vil være i fremtiden stiller jeg meg undrende til hvordan pasientene skal bli operert.

Vi arbeider allerede effektivt og smart. Vi er en profesjon som er så tynt bemannet at en har akkurat det man trenger uten å gå på trynet.

Faglig forsvarlighet er nå per definisjon et begrep som tilsier at vi foreløpig har hodet over vannet.

Vårt fravær vil merkes

Skal vi erstattes av maskiner eller av ufaglært arbeidskraft?

Ved ikke å sende sykepleiere på videreutdanning er det også en meget effektiv måte å legge ned lokalsykehuset på. Vi går sakte men sikkert ut i pensjonistenes rekker uten å bli erstattet og sykehusets akuttfunksjon sovner stille inn.

Jeg tror neppe de graver meg frem fra isen der det vekker stor undring hva denne skapningen gjorde, men for min samtid tror jeg riktignok at vårt fravær vil merkes.

Det er ikke eutanasi, men passivt og stilltiende samtykke, som gir et inntrykk av å være en villet politikk.