Sannheten om ekstra­pengene

Med jevne mellomrom dukker det opp debatter om pengebruken i det norske helsevesenet. Politikerne kappes om å fremme sine egne løfter, om mer penger, om mer satsing, om raskere behandling, tydeligere prioriteringer og jeg vet ikke hva. Men stemmer dette med virkeligheten?

Som hovedtillitsvalgt i Norsk sykepleierforbund (NSF), har jeg de siste årene sannsynligvis vært mer engasjert i helsebudsjett enn det folk flest har vært. Økning har det vært. Her i Helse-Bergen har vi hatt noen gode år, ikke nødvendigvis fordi det er blitt bevilget så mye mer penger til helsevesenet, men fordi det ble rettet opp i den skeivfordelingen som Magnussen-utvalget påpekte.

Ikke sånn å forstå at vi har nok penger, det blir det jo aldri. Men i motsetning til en del andre helseforetak, så har vi i Helse-Bergen de senere årene stort sett klarer å holde budsjettene og kan gi et godt tilbud til pasientene våre.

Misvisende språkbruk

Men det som frustrerer meg mer enn noe annet, er når politikere skal snakke om de økonomiske rammene til helsevesenet, og gjentar «denne regjeringen har bevilget mer penger enn noen annen».

Ja, det er bevilget mer penger. Men vi som leser budsjettene, ser at denne økningen bare kompenserer for lønns- og prisvekst, ikke til mer pasientrettet aktivitet. Sannheten er at sykehusene yter behandling for de samme pengene som i 2013. Og kanskje er det nok, kanskje er det her nivået skal ligge, det er ikke det som er poenget. Poenget er den misvisende språkbruken politikerne har.

Budsjettene øker og slik vil det fortsette. Lønningene vil stige, prisveksten fortsette og ikke minst vil pensjonskostnadene øke, så hvis det ikke er sånn at «denne regjeringen» mener at leger og sykepleiere skal gå ned i lønn, eller få dårligere pensjonsbetingelser, så vil det være en vekst i budsjettet hvert år, i takt med prisveksten. Derfor kan alle regjeringer, både denne og fremtidige, påberope seg at de har bevilget mer penger enn det som ble bevilget i fjor.

Den andre påstanden er at nå skal den «Den gylne regel» igjen brukes. Over flere år har det vært fokus på å sikre et behandlingstilbud til de som trenger det mest, og som ikke har de store og ressurssterke pasientorganisasjonene bak seg. Men sil tross for fine taler, så er heller ikke dette en realitet.

De par siste årene er det for eksempel bygging av fire regionale partikkelsentre som blir prioritert. Til sammen vil disse koste 1,5 milliarder kroner. Ingen vil argumentere mot utbyggingen av den aller beste kreftbehandlingen, og alle skjønner at dette koster penger. Igjen handler det om språkbruken. Siden partikkelbyggene er en nødvendighet, hvorfor kan dere ikke bare si at de neste årene satser vi på å bygge ut disse sentrene, deretter skal vi satse på noe annet?

Har ikke nok fagfolk

Jeg er ikke av dem som tror at helsebudsjettet vårt kan fortsette å vokse inn i himmelen. Selv om vi har aldri så mange penger på bok, så har vi ikke nok fagfolk. Derfor vil prioriteringer alltid være nødvendig. Og som prioriteringsutvalget påpeker, så er det de alvorligst syke som skal få behandling først. Men prioriteringer krever ærlighet og åpenhet. Det er her «denne regjeringens» tåkelegging av de faktiske tallene er med på å skape misnøye og skepsis.

Så hva gjør vi da? Når vi ikke skal la helsebudsjettet vokse inn i himmelen?

Avskaff hele foretaksmodellen

Som hovedtillitsvalgt i NSF blir det for min del helt umulig å snakke om reduksjon av lønn eller pensjon som en del av en løsning. Og når vi ikke skal redusere behandlingstilbudet, så gjenstår det bare å se på organiseringen og på hvor mye som går med til administrasjon. Min løsning heller mot å avskaffe hele foretaksmodellen, som jeg har vært motstander av og advart mot siden før den ble innført. Kanskje det kunne vært en idé å se til Skottland, og hvordan de organiserer sitt helsevesen?

Uansett: Her og nå handler det om at politikerne begynner å bruke et språk som ikke fører folk bak lyset.