fbpx Takk for at du ønsket meg et nytt liv! Hopp til hovedinnhold

Organdonasjon: Takk for at du ønsket meg et nytt liv!

Illustrasjonsfoto av stearinlys som brenner
TRANSPLANTASJON: Så langt har Truls Zimmer fått mer enn 3 000 bonusdager. Foto: Colourbox (illustrasjonsfoto)
I kveld tenner jeg et lys i donorlysestaken min. For enda en dag har jeg fått oppleve da du gav meg livet som du ikke lenger kunne leve.

Mer enn 10 000 mennesker har fått muligheten til et bedre og lengre liv takket være gaven organdonasjon. Mange har mottatt denne gaven i form av en nyre fra et familiemedlem, men de fleste har fått gaven fra en ukjent, avdød donor.

Jeg er i den siste kategorien.

Da jeg kom til verden ble det etter kort tid oppdaget at jeg hadde en alvorlig lungesykdom, cystisk fibrose. Denne ville med stor sikkerhet forkortet livet mitt sammenlignet med andre født i samme årskull. På 1970-tallet var det bare en av fem som nådde myndighetsalder med denne sykdommen.

Jeg var heldig. Lungesvikt fikk jeg først etter at jeg hadde passert 30 år. Veien mot en lungetransplantasjon var krevende og spennende. Jeg ble sjekket fra topp til tå, fra innerst til ytterst. Gleden var stor den dagen jeg endelig kom gjennom nåløyet og fikk plass på ventelisten for transplantasjonen. Nå kunne telefonen ringe når som helst, dag eller natt. Kanskje i morgen, eller dagen etterpå. Eller om en uke, en måned. Kanskje to? Kom telefonen til å ringe tidsnok?

For at telefonen skulle ringe måtte et annet menneske ha blitt erklært død. Og ikke bare det, denne personen måtte ha et positivt standpunkt til organdonasjon. Ellers ville de ikke kunne gi meg organet jeg så sårt trengte.

En forsommer kveld ringte telefonen fra Rikshospitalet. «Vi har lunger som passer til akkurat deg, du må komme deg inn til sykehuset så snart som mulig!»

Det har gått ni år siden denne kvelden, natten og dagen da livet mitt ble snudd opp ned. Eller ned opp er mer riktig å si. Og jeg lever. Så langt har jeg fått mer enn 3 000 bonusdager.

Mange ganger har jeg fått spørsmålet om jeg vet hvem jeg har fått organet mitt fra. Til dette kan jeg bare svare: «Nei, det vet jeg ikke.» Og jeg har ikke følt noe stort behov for å vite hvem som er giveren. Men det som er godt å vite er at organet ble gitt meg av fri vilje. Det var en gave fra en som ikke lengre trengte organet og som ville at det ikke skulle gå til spille, men komme til nytte for en annen som trengte det mer enn vedkommende selv. Hadde organet blitt tatt fra en avdød, uten samtykke, hadde jeg ikke med samme stolthet frontet organdonasjon. Lungene hadde kommet fra et system, ikke en person. Nå tenker jeg på gaven jeg har fått hver eneste dag og gjør alt jeg kan for å ta vare på og bruke denne gaven som best jeg kan. Jeg er sikker på at giveren av denne gaven hadde ønsket det.

I kveld tenner jeg et lys i donorlysestaken min. For enda en dag har jeg fått oppleve da du gav meg livet som du ikke lenger kunne leve. Takk for at du ønsket et liv for meg.

Det var en gave fra en som ikke lengre trengte organet og som ville at det ikke skulle gå til spille.