På vei mot et mastergrads-samfunn

I januar tok jeg på nytt på meg studenthatten og satte meg på skolebenken på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) for å videreutdanne meg til å bli operasjonssykepleier. Spent var jeg, og det var mye jeg ikke visste om hva mitt fremtidige yrke innebar.

Da vi etter to måneder med teori kom ut i vår første praksis, slo det meg hvor kunnskapsrike og dyktige mine fremtidige kolleger var, og hvor mye jeg skulle lære i løpet av disse tre semestrene.

Ingen pasient er lik den forrige, ingen forberedelser er identiske, ingen inngrep er nøyaktig slik det var i går. Møter med pasienter i alle aldre, fra alle kulturer, med alle type diagnoser; hele spekteret fra akutt appendisitt til alvorlige kreftdiagnoser. Kanskje har vi 20 minutter fra vi hilser på pasienten første gang, til han sovner. Å gi omsorg, skape tillit og vise faglig trygghet på et så kort møte, kan være krevende.

Fra det øyeblikket pasienten sovner, skal vi være hans «advokat». Operasjonssykepleieren har en særdeles viktig rolle når det gjelder å forebygge skader og komplikasjoner under inngrepet. Hun skal blant annet ha kunnskap om kritisk syke pasienters patofysiologi, nerveanatomi og leiring, og hvordan kirurgien og narkosen virker inn på kroppens prosesser og funksjoner. Både som koordinerende og sterilt utøvende operasjonssykepleier skal vi ha inngående kunnskap om anatomi og kirurgi. For å utøve god sykepleie, bør vi hele tiden «ligge noen skritt foran» kirurgene, for å ivareta flyten i inngrepet og forebygge komplikasjoner, og for alltid å være beredt på akutte hendelser.

Når vi nå skriver 2014, er mengden medisinskteknisk utstyr uendelig. Alt hva scopiske inngrep medfører, autosuturer, diatermi og røntgenutstyr er litt av alt vi skal beherske og kjenne risikoen knyttet til. I løpet av mine praksisperioder gjennom tre semestre, skal jeg innom seks forskjellig fagfelt, med et «uendelig» antall forskjelligartete inngrep. Det er med andre ord mye vi skal lære før vi kan titulere oss med videreutdanningstittelen – men alt dette er jo bare spennende!

Masterstudium

Studiet jeg har påbegynt kalles nemlig; Videreutdanning i operasjonssykepleie. Nytt for HiOA nå er at denne, sammen med videreutdanning i anestesi-, intensiv- og barnesykepleie, skal bli et masterstudium. Mitt kull er, slik jeg har forstått det, det siste som kan ta den gamle videreutdanningen, og de første som kan fortsette, slik at vi kan ta en mastergrad om vi ønsker dette. Studieforløpet er uansett lagt opp etter masterstudiet, og den nye emneplanen er utarbeidet for å kvalifisere til å kunne skrive en masteroppgave etter fullført videreutdanning på 90 studiepoeng.

Jeg kjenner ikke til hvilke fordeler det gir for en høyskole å få flere mastergradsstudier, men det kan virke som det er knyttet status til dette. Det er vel og bra at det finnes muligheter for de fleste yrker og fagfelt til å gjennomføre utdanning på høyere akademisk nivå, og at noen kan gå videre mot forskning innen sitt felt. Det trenger vi. Lærernes mantra «å jobbe kunnskapsbasert» er selvfølgelig en metode absolutt alle sykepleiere og spesialiserte sykepleiere må ha som ideal. Det skal ikke være slik at man ikke kan begrunne hvorfor man gjør som man gjør, eller at det finnes rutiner og prosedyrer i avdelinger og institusjoner som ikke er forankret i aktuell forskning og litteratur. Vi trenger mer forskning også innen vårt fagfelt.

Men så mener jeg at vi først og fremst må ha dyktige, kliniske sykepleiere «på gulvet»! Det er jo der pasienten er! Det er der behovet for blant annet operasjonssykepleiere er. Hvis stadig flere som tar videreutdanning skal skrive masteroppgave og drive forskning, vil det være for få operasjonssykepleiere som kan utøve denne kunnskapsbaserte praksisen – der pasienten faktisk er.

Fungere i klinikken

Det er likevel bra at mulighetene finnes. Det som imidlertid oppleves som svært frustrerende for meg og flere av mine medstudenter, er at mens vi er i praksis og observerer alt vi må lære for å fungere i klinikken, sitter vi på skolebenken på studiedagene og lærer om forskningsmetode, vitenskapsteori, kunnskapssyn og etikk. Dette er et fag med 10 studiepoeng, faktisk en tredjedel av semesteret, hvor vi også har 15 ukers praksis og forelesninger om kirurgi og anatomi. Det første semesteret tok vi eksamen i «Medisinsk og naturvitenskapelig kunnskap» i fellesskap med videreutdanningene i anestesi-, intensiv- og barnesykepleie. Dette utgjorde også 10 studiepoeng, men dybden og detaljnivået i pensum gjorde nok at mange brukte vesentlig mer tid og krefter på faget. Og kjernen i vår frustrasjon og undring er naturlig nok hva disse fagene nå har gått på bekostning av, sammenliknet med tidligere emneplan for videreutdanningen. Lengden på studietiden er jo den samme.

Jeg skjønner at for å skrive en masteroppgave, må man først lære om forskningsmetode og kunnskapssyn. Det jeg mener er trist, og også alvorlig, er at inkluderingen av de nevnte fagene i videreutdanningen til for eksempel operasjonssykepleie går på bekostning av de fagene som er viktigst å ha inngående kunnskap om for en operasjonssykepleier i klinikken. Ønsker vi et fremtidig fagmiljø som kan mye om vitenskapsteori, men som ikke vet hvilke nerver vi skal passe på når vi leirer pasienten, eller som aldri fikk tid til å lære seg skikkelig hvilke arterier som kan blø under et gynekologisk inngrep, eller farene ved uriktig diatermibruk? Bør ikke pasientene først sikres den faglige tryggheten der de opereres, i stedet for at stadig flere skal skrive oppgaver om hvordan dette skal gjøres?

Praktisk yrke

Å jobbe kunnskapsbasert er alfa og omega – og at vi «på gulvet» er bevisst på dette er viktig. Men vi skal være nyutdannete og lære gjennom praksis, og vi skal ha fagsykepleiere og ledere som sørger for at våre prosedyrer ER kunnskapsbaserte. Og tilby oss fagdager og kurs! Men det er mindretallet som trenger en mastergrad. Sykepleie er et PRAKTISK yrke, så de fleste av oss må faktisk være i praksis. Flertallet av de jeg har kontakt med på mitt kull, er interessert i å begynne å jobbe etter fullført videreutdanning – lære faget godt. Og noen vil kanskje ta en mastergrad om noen år. Jeg synes derfor det er ille at vi nå bruker så mye av vår korte utdanning på fag som kun har sin «berettigelse» i en fremtidig mastergrad. Jeg skulle så gjerne hatt mye mer undervisning i anatomi, kirurgi, medisinskteknisk utstyr og operasjonssykepleie, og heller lest vitenskapsteori den dagen jeg eventuelt velger å gå videre for å skrive en masteroppgave. 

Jeg ønsker å være en dyktig operasjonssykepleier med et solid, faglig grunnlag når jeg går ut i jobb om ett år. Jeg vil være bevisst på hvorfor prosedyrene er som de er, hvorfor vi gjør som vi gjør, stille kritiske spørsmål ved utstyrsbruk og rutiner – men jeg trenger ikke en mastergrad for å oppnå denne bevisstheten. Skal det være for dårlig å «bare» ha en videreutdanning i det som synes å være i ferd med å utvikle seg til et mastergrads-samfunn? Jeg for min del ønsker meg først og fremst faglig dyktighet «på gulvet», ikke akademisk status.