Belastninger må følges opp

Forfatterne av denne artikkelen belyser utfordringer knyttet til kombinasjonen type 1 diabetes og cøliaki hos barn når det gjelder behandling og screening. Diabetessykepleiere, og andre som jobber med pasienter med diabetes vil ha nytte av denne gjennomgangen i sitt daglig arbeid i samtaler med pasienter med denne dobbeltdiagnosen.

Det dokumenteres at forekomsten av cøliaki blant barn med type 1 diabetes er vist å være mellom 1 til 10 prosent, og at 60–70 prosent av barna har få eller ingen symptomer på sin cøliaki. Problemstillingen er relevant for mange pasienter, og for oss som jobber med barn og ungdom med diabetes. Jeg har gjennom egen praksis møtt flere pasienter med denne dobbeltdiagnosen.

I seg selv er diabetes en krevende sykdom å behandle for den enkelte pasient og familie fordi den krever stor daglig egeninnsats. Det å få cøliaki i tillegg øker behandlingsbelastningen, og for noen er det krevende å følge opp omleggingen til glutenfri kost.

Det kommer fram at det er mer krevende for en med diabetes og cøliaki, med få eller ingen symptomer, å følge kostanbefalingene sammenliknet med en som «bare» har cøliaki. Dette bør være en tankevekker for oss og føre til at vi snakker om disse tingene med pasientene. Alt som er en belastning for pasienten bør følges opp.

Dette er en fin gjennomgang av anbefalt behandling av cøliaki, og konsekvenser knyttet til det å ikke følge anbefalingen. Undersøkelsen gir oss sykepleiere et bedre grunnlag for å svare og veilede pasienter som sliter med usikkerhet knyttet til hvor viktig det det er å spise glutenfri kost og hvordan det kan påvirke kroppen.

Vi møter pasienter som har forventninger om bedret blodsukkerregulering når de starter med glutenfri kost. I praksis ser vi at dette ikke alltid stemmer og denne artikkelen viser til flere studier som bekrefter dette. Dette er nyttig kunnskap å dele med foreldre og barn som opplever at det er vanskelig å få til en god blodsukkerregulering.

Diskusjoner rundt retningslinjer i forhold til screening kommer opp både i samtaler med pasienter og i fagmiljøet. I denne artikkelen kommer det fram ulike anbefalinger som det er nyttig å være klar over i diskusjoner for å få fram et nyansert syn på saken.