Kjerkols første år ble en bratt bakke

Det er ett år siden Jonas Gahr Støre (Ap) tok over som statsminister. Ingen ble særlig overrasket over at det var den erfarne, engasjerte og tydelige helsepolitikeren Ingvild Kjerkol som ble helse- og omsorgsminister.

Etter seks år i opposisjon i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget var det endelig hennes tur. Nå skulle hun få orden på sykepleiermangelen, fastlegekrisen, samt plassering av nye sykehus og fødeavdelinger her og der. Som om ikke det er mer enn nok, er det et skrikende behov for gode løsninger på innføring av dyre legemidler og prosedyrer, prioriteringer og mye, mye mer.

Hun har allerede satt sitt tydelige fotavtrykk ved å velge politisk retning med færre private aktører.

Jeg tviler ikke et øyeblikk på at hennes ambisjoner er høye. Hun har åpenbart et ønske om å skape en god offentlig helsetjeneste for alle, uansett hvor i landet de bor og hvem de er. Det er ingen grunn til å tvile på hennes engasjement for pasientene, for kvaliteten på helsetjenesten, eller for ansatte for den saks skyld.

Stramme budsjetter er den nye normalen

Jeg er overbevist om at hun har kjempet med nebb og klør for mest mulig penger til helse i statsbudsjettet for 2023. Men hun nådde ikke helt frem. Hennes kamp for helse er opplagt svært krevende i en urolig tid med krig i Europa, strømkrise, økende rente og priser på mat og det meste annet. Det er til å forstå at forsvar og strømstøtte får prioritet.

Den økonomisk utviklingen går i feil retning. Det går ikke over. Vi er i en ny tid som krever andre og langt strammere prioriteringer. Det grønne skiftet er helt nødvendig og krever sitt. Oljefondet vokser ikke inn i himmelen. Og dessverre finnes det ingen Sareptas krukke regjeringen bare kan øse fra, verken til gode helseformål eller annet. Også helsetjenesten må være forberedt på en tøffere prioriteringshverdag fremover. Dermed er forslaget til statsbudsjettet for neste år neppe det første som skuffer de aller fleste som jobber i helsetjenesten.

Kjerkol har ingen enkel oppgave innad i regjeringen når knappe ressurser fordeles. Hun har Antagelig spilt inn økte bevilgninger for å løse både sykepleiermangel, utfordringer knyttet til barn og unges psykiske helse, samt mer penger til helseforetakene, nye sykehusbygg og annet. Men til liten nytte.

Bremseklossene heter nok Finansdepartementet og Senterpartiet. Et parti som ikke har helsepolitikk øverst på prioriteringslisten. Med mindre det handler om å bevare små og faglig sett kanskje ikke særlig robuste helsetilbud i distriktene, da.

Sykepleiermangelen er ikke prioritert

Allerede da Hurdalsplattformen ble lagt frem for ett år siden, så vi tydelige tegn på at helse ikke hadde topp prioritet. Plattformen var preget av mange gode intensjoner, men få tydelige lovnader.

Med noen få unntak: Fastlegeordningen skulle styrkes. Psykisk helse og barn og unge skulle prioriteres. Det finner vi igjen i forslaget til statsbudsjett for 2023. Det skulle bare mangle, selv om mange gjerne skulle sett at det kom mer penger til de prioriterte områdene. Selv sliter jeg litt med å forstå hva løsningen på fastlegekrisen faktisk er. At pengene kommer først 1. mai neste år, er heller ikke godt nytt.

Det er imidlertid ingen tvil om at fastlegeordningen trenger livreddende behandling, eller at barn og unge og psykisk helse må prioriteres.

For meg er det imidlertid like opplagt at sykepleiermangelen er så kritisk at også den bør prioriteres. Sykepleiermangelen er prekær. Sykepleiere slutter i et raskere tempo enn nye kommer til. Det er alvorlig og må ta slutt.

Sykepleiernes helt sentrale rolle i helsetjenesten kan ingen være i tvil om. Vi så det under pandemien. Og vi ser det hver eneste dag både i sykehus og Kommune-Norge. Sykepleiermangelen er en trussel mot pasientsikkerheten og beredskapen vi er så avhengig av nå.

Mangler sykepleiere som rådgivere

Legger jeg til at antall eldre øker og at prognoser viser at sykepleiermangelen fremover vil eskalere, ja da skjønner jeg rett og slett ikke at Kjerkol og hennes regjeringspartnere ikke tar mer tak for å løse sykepleiermangelen.

Jeg kan ikke fri meg fra tanken på at det også kan ha sammenheng med hennes valg av statssekretærer. Hennes forgjenger Bent Høie (H) valgte sykepleiere. Kjerkol synes ikke å se verdien av slik kompetanse nær seg.

Så skal det sies at kommunebudsjettene økes. Og det er faktisk kommunenes ansvar å rekruttere sykepleiere og sikre sine innbyggere en god og forsvarlig helsetjeneste – ikke Ingvild Kjerkols.

Kommunene bør jobbe hardt for å finne varige løsninger på sykepleiermangelen snarere enn å bruke kortsiktige lokkemidler. Men også i kommunene er det nok av gode formål å bruke pengene på. Min oppfordring går til både KS og den enkelte kommune.

Må lytte til utvalg

Kjerkol har ikke ligget på latsiden. Åtte ekspertutvalg innen helse er etablert. Personlig har jeg størst forventninger til Helsepersonellkommisjonen, som skal komme med sine anbefalinger i februar i 2023. Formålet er å etablere et kunnskapsgrunnlag og foreslå treffsikre tiltak i årene framover for å utdanne, rekruttere, og beholde kvalifisert personell i helse- og omsorgstjeneste i hele landet. Kommisjonen kommer verken unna sykepleiermangelen eller oppgavedeling i helsesektoren, for å nevne noe.

Men kommisjonens og de andre utvalgenes råd og anbefalinger må følges opp. Blir meldingene og rapportene som vil komme på løpende bånd bare ord, er de til liten nytte. Det har vi sett mange ganger før.

Ingvild Kjerkol må lytte til utvalgene, følge opp gode råd og sørge for friske midler så tiltak kan gjennomføres.

Store forventninger og knappe ressurser

Vi har en sterk og god offentlig helsetjeneste i Norge. Befolkningens forventninger er skyhøye. De blir neppe mindre, men de må faktisk justeres ned.

Helse- og omsorgsministeren må sørge for at det fremover blir bedre samsvar mellom oppgaver og ressurser. Og hun må tørre å prioritere. Vel vitende om at det vil skape støy og motbør. Det krever sin kvinne eller mann å være helse- og omsorgsminister. Det er umulig å gjøre alle til lags.