Helsetjenestens gordiske knute: Disse diskusjonene kan vi ikke unngå å ta
Hvordan løser vi bemanningsutfordringene i helsevesenet? Jeg tror det finnes håp, skriver Tone Wilhelmsen Trøen.
Du skal følge ganske dårlig med i norsk helsedebatt hvis du ikke har fått med deg at den gjennomgående og største utfordringen fremover er om vi har nok helsepersonell. Jeg regner med at det er flere enn meg som får en litt motløs følelse i kroppen av bemanningsutfordringene vi har i dag og fremover.
Når Oslo Economics på vegne av Sykepleierforbundet i august presenterte nedslående tall om differansen mellom planlagt og faktisk bemanning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, gir det en sterk indikator på at vi har tøffe oppgaver å løse for å sikre pasientene god og helhetlig pleie og omsorg.
Særlig foruroligende er det at undersøkelsen viste at avviket i bemanning blant sykepleiere og helsefagarbeidere i stor grad dekkes opp av ufaglærte. Det går i ytterste konsekvens på pasientsikkerheten løs og etterlater det autoriserte helsepersonellet på jobb med et enda tyngre ansvar.
Flere eldre, og de unge sliter
Så hvordan løser vi den gordiske bemanningsutfordringsknuten? Frem til 2060 vil årsverksbehovet mer enn doble seg, men vi kan ikke forvente at en så stor andel av arbeidsstyrken skal jobbe i helsetjenesten. Vi trenger dem på andre områder også.
Vi kjenner alle utfordringene som ligger foran oss. Norge eldes i raskt tempo. I 2030, om bare åtte år, vil det for første gang være flere eldre enn barn og unge. I 2060 vil hver femte person være over 70 år, mot dagens én av åtte. Økningen blir spesielt sterk blant dem som er 80 år eller mer. Mens antallet som er over 80 år vil tredobles før 2060, vil antallet som er over 90 år, nær femdobles. Hver fjerde innvandrer i Norge i 2060 vil være 70 år eller mer. En raskt aldrende befolkning vil kreve mer helsetjenester.
Samtidig sliter mange av våre unge. De har fra milde til alvorlig psykiske helseplager som utfordrer muligheten til å fullføre skolegang og delta i arbeidslivet. Det sliter på velferdssamfunnets bæreevne. Flertallet av unge som mottar arbeidsavklaringspenger, gjør det på grunn av psykiske plager. Det er en bekymringsverdig utvikling.
Det jobbes på spreng på mange kanter
Så langt er bildet ganske dystert. Særlig når helsetjenesten vil være en del av løsningen på disse største utfordringene. Det vil kreve faglig sterkt helsepersonell høyt og lavt i hele Helse-Norge. Derfor er det på tide å si at jeg tror det finnes håp. Det jobbes på spreng på mange kanter for å gi godt beslutningsgrunnlag og handlingsalternativer for å sikre faglig sterk og god pasientbehandling i årene fremover.
Blant annet sitter det en samling erfarne folk i Helsepersonellkommisjonen som har som mandat å gi en helhetlig og kunnskapsbasert vurdering av behovene for personell og kompetanse frem mot 2040.
Kommisjonen skal vurdere hvordan innovasjon gjennom digitalisering, teknologi og nye arbeidsformer kan påvirke det fremtidige personellbehovet. De skal også kartlegge frafall i tjenestene. Nylig la KS og Spekter frem en rapport fra Rambøll som også retter søkelyset mot den samme problemstillingen. I påvente av no’ godt fra Helsepersonellkommisjonen vil jeg ta tak i noen av Rambølls løsningsalternativer i rapporten.
Økte investeringer og flest mulig på heltid
I starten av rapporten er det fire interessante setninger: «Til forskjell fra land som Sverige og Danmark har investeringsnivået i prosent av totale helseutgifter over tid vært fallende i Norge. Det har altså vært forskjellige prioriteringer i de skandinaviske landene, og Norge har gått fra å investere mye til å ikke lenger gjøre det. Innen arbeidskraft er utviklingen motsatt. Mens tallet på ansatte i helse- og omsorgssektoren per 1000 innbyggere har økt kraftig i Norge, har Sverige og Danmark hatt en lavere vekst.»
Disse punktene er interessante i betydningen at vi har et hav av potensial om vi øker investeringene i ny teknologi og infrastruktur. Det sier litt når automatisering kan erstatte om lag en av fire arbeidsplasser.
Så er det smart å bruke de folkene vi har, og da mener jeg det er smart å sikre at flest mulig jobber heltid. Det er økonomisk klokt for den enkelte, som oppretter trygde- og pensjonsrettigheter fullt ut, men det har også en stor verdi for kontinuiteten i helse- og omsorgstjenesten. Det ligger mange «nye» årsverk i å bruke de utdannede, kloke hodene vi har, fullt ut. Det bekrefter også Rambøll sin rapport.
Jeg håper på oppgaveglidning
Heldigvis snakker flere og flere om at oppgavene må deles bedre mellom helsepersonell enn i dag. Det er den tredje løsningsdimensjonen rapporten peker på. Visstnok er det slik at 35 prosent enten er over- eller underkvalifisert for jobben de gjør. Personlig håper jeg at oppgaveglidning mellom alle våre helsepersonellgrupper er noe Helsepersonellkommisjonen kommer frem til. Partssammensatt som kommisjonen er.
Til slutt peker mange, også Rambøll, på at hver enkelt av oss må være i stand til eller settes i stand til å ta mer ansvar for egen helse og medvirke i behandlingen av egen sykdom. Dette er spennende og vil helt sikkert være et tema som det er mange og ulike meninger om.
Fire diskusjoner vi må ta
Men, rapporter og kommisjoner løser i grunnen ingen utfordringer. Den gordiske knuten løser seg ikke gjennom tusenvis av sider med problembeskrivelser, utfordringsbilder og løsningsdimensjoner. Slaget står i om vi klarer å enes om løsningene. Det er mange skyttergraver å falle i for alle og enhver av oss.
- Skal vi røre ved arbeidstidsbestemmelsene?
- Vil legene gi fra seg oppgaver?
- Hva kan helsefagarbeiderne gjøre i stedet for sykepleierne?
- Hva tenker pasienten om å bli mer ansvarliggjort selv?
Dette er diskusjoner vi ikke kan skygge banen for å ta. Og det er her den gordiske bemanningsutfordringsknuten lever opp til sitt ekte uttrykk som «gordisk knute»: vanskelige og øyensynlig umulige problemer som kun kan løses med radikale eller resolutte midler.
Vi er mange som har et ansvar for å være både radikale og resolutte i det krevende arbeidet vi har foran oss. For pasientenes skyld og for samfunnets totale bærekraft. Men kanskje ikke så resolutte som Aleksander den store i år 333 f.Kr. Han løste den gordiske knuten ved å hogge den tvers av med sverdet sitt.
Kommentarer