fbpx Minneord over Liv Mellesdal Hopp til hovedinnhold

Minneord over Liv Mellesdal

Psykiatrisk sykepleier Liv Mellesdal: 28.08.56–18.09.21. Foto: MD Studio

Et leirbål i Bergenspsykiatrien er sluknet: Liv Mellesdal døde 18. september 2021. Hun ble 65 år gammel.  

Det er for oss uforståelig at en slik kraft, et slikt engasjement, en slik konstant optimisme og omsorg og en slik ja-innstilling til alt nå er borte. Det ble så stille i forskningsavdelingen på Psykiatrisk klinikk, Sandviken da Liv Mellesdal trakk sitt siste pust på Sunniva 18. september.

Kreftsykdommen rammet i fjor høst – en sykdom hun møtte som hun møtte livet ellers: med pågangsmot, med en stadig evne til å finne det gode i enhver situasjon og ved å trøste dem rundt seg som hadde det vondt da de visste de skulle miste henne.

Liv, oppvokst på Fjellberg og Bømlo, men med bosted i Bergen det meste av livet var fra tidlig av en dame som gikk sine egne veier. Hun kjempet i oppvekst og som voksen for kvinners frihet og rettigheter i en tid da dette på ingen måte var selvsagt.

Hun engasjerte seg i musikk og kultur – et engasjement som varte ved til det siste. Liv bidro betydelig i oppstarten av Vossajazz. Der traff hun sin mann Ben som ble far til deres to sønner Jardar og Ståle, som senere utvidet familien ytterligere.

Hun utdannet seg etter hvert til psykiatrisk sykepleier og startet ved akuttavdelingen på psykiatrisk klinikk der hennes lune tilstedeværelse, intuitive menneskeforståelse, dyptpløyende kunnskaper og godhet hjalp mange pasienter som var i sine livs vanskeligste stunder.

Liv gikk fra å utøve sin kompetanse og omsorg i avdeling til å øke kompetansen og kvaliteten i klinikken som fagsykepleier. Senere tok hun hovedfag, og da et nasjonalt forskningsprosjekt i akuttpsykiatriske avdelinger gikk mot slutten, tok Liv et monumentalt ansvar for å forske videre for å øke kunnskapen for dem som trenger det mest.

Som standhaftig prosjektleder, har hun ledet SIPEA-studien med 7000 prosjektdeltakere – en studie som har kunnskapsøking om og forebygging av selvmord som sitt hovedmål.

Liv knyttet Psykiatrisk klinikk i Bergen til forskningsmiljøet i Stavanger og, ikke minst, til det Nasjonale senteret for selvmordsforskning og -forebygging i Oslo. Hun tok selv doktorgraden i 2017 og økte derved oppmerksomheten om forebygging av selvskade og selvmord.

I tillegg til hennes eget forskningsarbeid, vil arven etter henne leve videre i mange år; den store studien hun etterlater seg vil i fremtidige viktige forskningsarbeider øke kunnskapen om de sykeste inne psykisk helsevern.

Kolleger av Liv beskriver henne som åpen og undrende til tross for all sin livserfaring. Hun var kunnskapsrik på så mange områder, både faglig og menneskelig. Hun var en fantastisk lytter, og hun ga veldig gode råd.

Det var alltid godt å bli møtt av Liv. Hun var en utrolig raus, omsorgsfull og varm person og instinktivt ivaretakende overfor ferske kolleger. Liv skapte alltid liv og røre på korridoren og tok gjerne en frisk historie i lunsjpausene dersom hun mente stemningen krevde det.

I forskningen var hun en kløpper til å skape gode samarbeid samtidig som hun alltid spilte ned sin egen rolle. Hun var ambisiøs, men uten behov for å fremheve seg selv.

Liv har, av en god kollega, blitt sammenliknet med et leirbål. Det er om leirbålet vi samles. Iblant er det mye mørke i psykisk helsevern, men rundt leirbålet er det trygt. Der finnes lys og varme. Samtalen blir god. Alt kan deles. Det er nok av ord og tid.

Typisk for leirbål er at man går derfra litt mer oppløftet, litt mettere og litt rikere. Og lenge, lenge etter en samling rundt leirbålet, sitter lukten av bål igjen; ikke bare i klærne. En kan også merke det i sjelen; at man har vært med på noe godt. På den måten fortsetter leirbålet å varme dem som var heldige å sitte nær.

Liv var et leirbål, og vi kommer til å huske henne for alltid. Kjenner vi Liv rett vil også sjelen hennes fortsatt ligge varmt over Mellesdalen der hun hadde så mange gode stunder med familie og venner. Vi savner hennes nære tilstedeværelse. På vegne av kolleger fra forskningsavdelingen takker vi for alt.

På vegne av kolleger fra forskningsavdelingen: Eirik Kjelby, Rolf Gjestad, Jill Bjarke, Gunnhild E. Hoprekstad, Ketil J. Ødegaard og Erik Johnsen

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.