– Jeg er ensom og føler meg ikke sett i egen praksis

Jeg har nettopp kommet hjem fra fastlegen etter å ha fjernet en føflekk som har bekymret meg i lang tid. Timen ble bestilt for 14 dager siden, og dette var første ledige time.

Jeg møtte en sliten og oppgitt lege. Ikke på grunn av meg, men på grunn av noe. Kanskje hun føler som meg? At et tungt samfunnsansvar hviler på hennes skuldre.

En følelse av avmakt

De siste årene har jeg kjent, så til de grader, på følelsen av avmakt. Etter mer enn 30 år i ulike deler av helsevesenet som pleiemedhjelper, hjelpepleier, treningsveileder og sykepleier både innen diagnostisering, pleie og omsorg og nå rehabilitering, har jeg tilegnet meg en erfaring som gir meg trygghet i jobben og som det norske helsevesen drar nytte av.

Jeg har vært igjennom utallige endringsprosesser og kjent på flere frustrasjoner. Men aldri så sterkt som nå. Hva er grunnen til det? Hvorfor fyrer jeg løs når kolleger beskriver jobben som noe helt annet enn det den er?

Får ikke brukt kunnskapen

Min oppfatning rundt helse har endret seg de siste årene. Jeg har tatt ulike utdannelser for å tilegne meg den «nye» tilpassende kunnskapen, og jeg har vært pliktoppfyllende og bidratt til samfunnsoppdraget ved å utvikle meg gjennom kunnskap. Jeg er nå på et vis «tunet» inn i det norske helsevesenets tankegang med helhetlige tjenester, brukermedvirkning, tverrfaglig samarbeid og så videre.

Målsettingen er god, men samtidig opplever jeg at praksis fortsatt henger igjen i den «gamle» tankegangen. Vi er ikke i endring slik at min kunnskap kan komme til nytte. Jeg er ensom og føler meg ikke sett i egen praksis.

Praksis henger etter

Samhandlingsreformen ble et faktum i 2012, og siden den tid er det utgitt mengder med retningslinjer, veiledere, reformer og annet for å imøtekomme kravene til dagens helsetjeneste. Lovverket er til og med endret, og i dag fremstår de justert og oppdatert i henhold til de ulike målsettingene.

Ett eksempel på at helsevesenet og praksis henger etter, er reformen «Leve hele livet». Det er brukt mye tid og penger på ulike strategier for å «rulle» den ut til landets kommuner. Prosjektplan og gode tanker ble allerede i 2018 presentert landets toppledere i de ulike kommunene. Målet var å overføre teori til praksis i 2019. I dag – i 2021 – har vi fortsatt ikke blitt presentert denne praksisen. Istedenfor har det kommet en ny stortingsmelding som «Leve hele livet» er en del av.

Mangler gode systemer

Mitt hjerte har – i alle år – banket ekstra for de eldre i samfunnet. Min karriere startet i 1988 med å vaske gulv og tørke støv på et stort sykehjem i Oslo. Jeg var nysgjerrig på de ansattes holdninger og kunnskap i møte med eldre og gamle. Den nysgjerrigheten har jeg fortsatt. Motivasjonen ligger i søken etter kunnskap til god forsvarlig praksis. Jeg ble hjelpepleier, treningsveileder og sykepleier. Engasjert sådan.

Tilbake til mitt legebesøk. Hva var det med denne samtalen som «fyrte» meg opp?

Jeg skjønner at jeg og mine kolleger ikke er alene. Helsepersonell blir spist opp av gode intensjoner om gode helsetjenester finansiert av offentlig midler. Men vi mangler gode systemer og retningslinjer for hvordan vi som utøvere skal ivareta vårt samfunnsoppdrag.

Jeg opplever at jeg – personlig – har bidratt både teoretisk og praktisk, men jeg føler at systemet har sviktet ved at min kunnskap ikke kommer til anvendelse. Kjære stat, kjære kommune: Det går for tregt!

Blir styrt som en robot

Jeg har også jobbet i privat sektor, og der får man det til i form av å synliggjøre ansatte, verdsette kompetanse og ved å fremme ansatte.

Som kommunalt ansatt er du én av flere. Du har ikke eierskap, og du blir ikke hørt fordi din stemme er for langt ute i systemet. Du blir nærmest styrt som en robot. En robot med for mange krav og for mye ansvar. Resultatet er ansatte med mye dårlig samvittighet overfor brukerne, kolleger og ikke minst familie.

Jo, jeg vet man har forsøkt å overføre rutiner og tanker fra det private til det offentlig, som New public management (NPM), men det har ikke funket.

Bakkebyråkratene har kompetanse

Jeg er overbevist om at vi – bakkebyråkratene – det være seg hjelpepleiere, helsefagarbeidere, fysioterapeuter eller sykepleiere er kompetente nok til å drive praksis etter dagens standard. Vi har kunnskap om både praksis, kompetanse og kjennskap til det som betyr noe i et helhetlig pasientforløp eller tjenester.

Det vi mangler er prosjektledere som kan lede oss gjennom de ulike fasene for å oppdatere og forbedre dagens praksis. Slipp til sånne som meg og mine kolleger slik at vi opplever å bli verdsatt og sett for den kompetansen og kunnskapen vi sitter med.

Noen må gjøre oss gode

Min kompetanse gjennom 30 år, mine sene kvelder og netter med lesning og eksamener gjennom årene er belønnet med en timelønn på kroner 287,-. I tillegg må jeg jobbe turnus hver tredje helg og aftenvakter. Hvorfor gjør jeg det?

Min motivasjon er definitivt basert på altruisme, kunnskap, kompetanse og troen på at jeg er et viktig bidrag til fellesskapet. Jeg kan ikke tenke meg et annet yrke. Men vi trenger å bli sett. Vi trenger at noen gjør oss gode, og vi trenger at noen løfter oss mot samfunnsoppdraget om å sikre gode helsetjenester.

Vi må tørre å tenke nytt

Det handler om verdighet og deltakelse både på brukersiden og ansasattesiden. Jeg har troen på at det jeg investerer av tid og penger er med på å utgjøre en forskjell. Jeg krever ikke mer penger eller flere ansatte, men etterlyser gode systemer som verdsetter vår kunnskap og kompetanse, tid og rom for å etablere tverrfaglig samarbeid med bruker i fokus og gode prosjektledere som motiverer og leder oss mot nasjonale målsettinger.

Vi må også tørre å tenke nytt. Jeg er klar for å bidra med mitt til samfunnsoppdraget. Men da trenger jeg at noen ser meg og mine kollegers engasjement i troen på en bedre hverdag med faget i front