fbpx – Jeg er ensom og føler meg ikke sett i egen praksis Hopp til hovedinnhold

– Jeg er ensom og føler meg ikke sett i egen praksis

Bildet vise et utsnitt av et menneske som sitter på gulvet
SYSTEMET SVIKTER: – Som sykepleier har jeg bidratt både teoretisk og praktisk, men kunnskapen min kommer ikke til anvendelse, skriver sykepleieren. Foto: Mostphotos

– Jeg er en av mange som har tatt samfunnsoppdraget «utvikling gjennom kunnskap» på alvor. Nå vil jeg bli sett og lyttet til for min kunnskap, kompetanse og erfaring, skriver Mona Seternes.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Jeg har nettopp kommet hjem fra fastlegen etter å ha fjernet en føflekk som har bekymret meg i lang tid. Timen ble bestilt for 14 dager siden, og dette var første ledige time.

Jeg møtte en sliten og oppgitt lege. Ikke på grunn av meg, men på grunn av noe. Kanskje hun føler som meg? At et tungt samfunnsansvar hviler på hennes skuldre.

En følelse av avmakt

De siste årene har jeg kjent, så til de grader, på følelsen av avmakt. Etter mer enn 30 år i ulike deler av helsevesenet som pleiemedhjelper, hjelpepleier, treningsveileder og sykepleier både innen diagnostisering, pleie og omsorg og nå rehabilitering, har jeg tilegnet meg en erfaring som gir meg trygghet i jobben og som det norske helsevesen drar nytte av.

Jeg har vært igjennom utallige endringsprosesser og kjent på flere frustrasjoner. Men aldri så sterkt som nå. Hva er grunnen til det? Hvorfor fyrer jeg løs når kolleger beskriver jobben som noe helt annet enn det den er?

Får ikke brukt kunnskapen

Min oppfatning rundt helse har endret seg de siste årene. Jeg har tatt ulike utdannelser for å tilegne meg den «nye» tilpassende kunnskapen, og jeg har vært pliktoppfyllende og bidratt til samfunnsoppdraget ved å utvikle meg gjennom kunnskap. Jeg er nå på et vis «tunet» inn i det norske helsevesenets tankegang med helhetlige tjenester, brukermedvirkning, tverrfaglig samarbeid og så videre.

Praksis henger fortsatt igjen i den «gamle» tankegangen.

Målsettingen er god, men samtidig opplever jeg at praksis fortsatt henger igjen i den «gamle» tankegangen. Vi er ikke i endring slik at min kunnskap kan komme til nytte. Jeg er ensom og føler meg ikke sett i egen praksis.

Praksis henger etter

Samhandlingsreformen ble et faktum i 2012, og siden den tid er det utgitt mengder med retningslinjer, veiledere, reformer og annet for å imøtekomme kravene til dagens helsetjeneste. Lovverket er til og med endret, og i dag fremstår de justert og oppdatert i henhold til de ulike målsettingene.

Ett eksempel på at helsevesenet og praksis henger etter, er reformen «Leve hele livet». Det er brukt mye tid og penger på ulike strategier for å «rulle» den ut til landets kommuner. Prosjektplan og gode tanker ble allerede i 2018 presentert landets toppledere i de ulike kommunene. Målet var å overføre teori til praksis i 2019. I dag – i 2021 – har vi fortsatt ikke blitt presentert denne praksisen. Istedenfor har det kommet en ny stortingsmelding som «Leve hele livet» er en del av.

Mangler gode systemer

Mitt hjerte har – i alle år – banket ekstra for de eldre i samfunnet. Min karriere startet i 1988 med å vaske gulv og tørke støv på et stort sykehjem i Oslo. Jeg var nysgjerrig på de ansattes holdninger og kunnskap i møte med eldre og gamle. Den nysgjerrigheten har jeg fortsatt. Motivasjonen ligger i søken etter kunnskap til god forsvarlig praksis. Jeg ble hjelpepleier, treningsveileder og sykepleier. Engasjert sådan.

Tilbake til mitt legebesøk. Hva var det med denne samtalen som «fyrte» meg opp?

Helsepersonell blir spist opp av gode intensjoner.

Jeg skjønner at jeg og mine kolleger ikke er alene. Helsepersonell blir spist opp av gode intensjoner om gode helsetjenester finansiert av offentlig midler. Men vi mangler gode systemer og retningslinjer for hvordan vi som utøvere skal ivareta vårt samfunnsoppdrag.

Jeg opplever at jeg – personlig – har bidratt både teoretisk og praktisk, men jeg føler at systemet har sviktet ved at min kunnskap ikke kommer til anvendelse. Kjære stat, kjære kommune: Det går for tregt!

Blir styrt som en robot

Jeg har også jobbet i privat sektor, og der får man det til i form av å synliggjøre ansatte, verdsette kompetanse og ved å fremme ansatte.

Som kommunalt ansatt er du én av flere. Du har ikke eierskap, og du blir ikke hørt fordi din stemme er for langt ute i systemet. Du blir nærmest styrt som en robot. En robot med for mange krav og for mye ansvar. Resultatet er ansatte med mye dårlig samvittighet overfor brukerne, kolleger og ikke minst familie.

Jo, jeg vet man har forsøkt å overføre rutiner og tanker fra det private til det offentlig, som New public management (NPM), men det har ikke funket.

Bakkebyråkratene har kompetanse

Jeg er overbevist om at vi – bakkebyråkratene – det være seg hjelpepleiere, helsefagarbeidere, fysioterapeuter eller sykepleiere er kompetente nok til å drive praksis etter dagens standard. Vi har kunnskap om både praksis, kompetanse og kjennskap til det som betyr noe i et helhetlig pasientforløp eller tjenester.

Vi mangler prosjektledere som kan lede oss gjennom de ulike fasene.

Det vi mangler er prosjektledere som kan lede oss gjennom de ulike fasene for å oppdatere og forbedre dagens praksis. Slipp til sånne som meg og mine kolleger slik at vi opplever å bli verdsatt og sett for den kompetansen og kunnskapen vi sitter med.

Noen må gjøre oss gode

Min kompetanse gjennom 30 år, mine sene kvelder og netter med lesning og eksamener gjennom årene er belønnet med en timelønn på kroner 287,-. I tillegg må jeg jobbe turnus hver tredje helg og aftenvakter. Hvorfor gjør jeg det?

Vi trenger å bli sett. 

Min motivasjon er definitivt basert på altruisme, kunnskap, kompetanse og troen på at jeg er et viktig bidrag til fellesskapet. Jeg kan ikke tenke meg et annet yrke. Men vi trenger å bli sett. Vi trenger at noen gjør oss gode, og vi trenger at noen løfter oss mot samfunnsoppdraget om å sikre gode helsetjenester.

Vi må tørre å tenke nytt

Det handler om verdighet og deltakelse både på brukersiden og ansasattesiden. Jeg har troen på at det jeg investerer av tid og penger er med på å utgjøre en forskjell. Jeg krever ikke mer penger eller flere ansatte, men etterlyser gode systemer som verdsetter vår kunnskap og kompetanse, tid og rom for å etablere tverrfaglig samarbeid med bruker i fokus og gode prosjektledere som motiverer og leder oss mot nasjonale målsettinger.

Vi må også tørre å tenke nytt. Jeg er klar for å bidra med mitt til samfunnsoppdraget. Men da trenger jeg at noen ser meg og mine kollegers engasjement i troen på en bedre hverdag med faget i front

Les også:

– Helsevesenet er avhengig av faglig og personlig kompetente sykepleiere

Bildet viser en sykepleier som hjelper en eldre mann i rullestol
RASJONERING AV SYKEPLEIE: Siden sykepleierne var pålagt mange oppgaver av administrativ og organisatorisk art, ble tiden til pasientnær sykepleie for kort til å kunne gi god og pasientrettet sykepleie, var et av funnene i bacheloroppgaven til to av kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto: Arne Trautmann / Mostphotos

– I en hektisk arbeidshverdag er det de pasientnære oppgavene som prioriteres ned; å unnlate å utføre de administrative oppgavene medfører avvik, skriver Flobak, Johansen, Vesterås og Skogan.

Forfatterne av denne kronikken er studenter og ansatte ved Høgskolen i Innlandet, Institutt for helse- og sykepleievitenskap.

Vår hensikt er å sette søkelys på hvor viktig det er å ha faglig og personlig kompetente sykepleiere i vårt helsevesen. Sykepleie er et eget fag og vitenskapsområde, og sykepleieren er en svært viktig komponent i et velfungerende helsevesen.

Hva er en sykepleier?

Som sykepleier har man mange arbeidsoppgaver. En sykepleier møter mennesker i alle aldre og ulike livssituasjoner. En sykepleier skal, i tillegg til å pleie syke, også fremme helse, forebygge og lindre lidelse samt rehabilitere pasienter etter sykdom og skade.

Sykepleiere møter pasienter og pårørende, både i glede og i sorg, i hverdag og krise. De skal også hjelpe dem med å finne mening i livet når sykdom eller skade svekker deres evne til å mestre daglige gjøremål.

Uten sykepleieren og sykepleierens kompetanse og funksjoner ville helsevesenet, slik vi kjenner det i dag, kollapse.

Sykepleierens kjernekompetanse kan kort defineres som å hjelpe pasienten med å dekke sine grunnleggende behov – fysiske, psykiske, sosiale og åndelige – der hen selv ikke lenger er i stand til å ivareta dem, både i kortere og lengre perioder av livet. I tillegg skal en sykepleier også sørge for at pasienten får en verdig død.

Sykepleieren er limet i helsevesenet. Uten sykepleieren og sykepleierens kompetanse og funksjoner ville helsevesenet, slik vi kjenner det i dag, kollapse.

Sykepleiere har lang utdanning og mye erfaring

For å oppnå tittelen offentlig godkjent sykepleier må man studere tre år på en høyskole eller et universitet. Sykepleiere med videreutdanninger, for eksempel innen geriatrisk sykepleie eller intensivsykepleie, må studere i minimum fire eller fire og et halvt år.

Mange videreutdanninger i sykepleie krever minimum to års praksis som sykepleier før man kommer inn på studiet. Det vil si at utdanningsløpet blir opptil seks og et halvt år. Avanserte kliniske sykepleiere (AKS) studerer minimum fem år, hvorav to på masternivå. Flere av dem som begynner på dette studiet, har mange års erfaring fra klinisk arbeid både i spesialist- og kommunehelsetjenesten.

Forfatterne av denne kronikken har fra tre til sju års utdanning i sykepleie samt lang og bred klinisk erfaring fra mange områder av helsesektoren. Det samme har våre sykepleiersøstre og ‑brødre som jobber overalt i helsesektoren. Felles for oss alle er at vi er stolte av å være sykepleiere!

Utdanningen gir bredere klinisk kompetanse

Florence Nightingale er regnet som den moderne sykepleiens mor. Hun mente at en av sykepleierens viktigste funksjoner var å utføre kliniske observasjoner og å gjøre vurderinger og tiltak basert på disse.

For å kunne observere en pasients behov for sykepleie må en sykepleier ha kunnskaper, ferdigheter og etisk kompetanse. Disse evnene får sykepleierne gjennom utdanningen sin, hvor halvparten av studietiden vies til praktiske studier.

De siste årene har undervisere og veiledere i større grad vektlagt å utvikle en bredere klinisk kompetanse hos studentene. Målet har vært at studentene tidligere skal kunne oppdage utvikling av sykdom og uhelse, for så å iverksette tiltak eller rapportere videre til annet helsepersonell.

Man må ha avansert kunnskap, gode ferdigheter og et velutviklet klinisk blikk.

Som sykepleier skal man ikke bare være i stand til å utføre handlinger og innhente informasjon. Man skal også kunne tolke observasjonene og iverksette sykepleietiltak basert på disse. Da må man ha avansert kunnskap, gode ferdigheter og et velutviklet klinisk blikk.

For å kunne utvikle denne kompetansen undervises det i avanserte støttefag som eksempelvis anatomi, fysiologi og biokjemi, farmakologi, patofysiologi og sykdomslære. I tillegg til de naturvitenskapelige fagene undervises sykepleierstudenter på alle nivåer også i humanistiske fag som eksempelvis omsorg og etikk.

Ferdig utdannede sykepleiere skal også ha kunnskap innen ledelse og pedagogikk samt kjenne til en rekke lover og regler, som lover om pasienters rettigheter og helsepersonells plikter.

Det tar tid å bli en dyktig kliniker

Kunnskapen som kreves for at sykepleiere på ulike nivåer skal bli handlingsberedte og handlingskompetente, kan ikke læres eller instrueres i løpet av kort tid. Det tar lang tid å bli en dyktig kliniker.

Mange av oss som utdanner sykepleiere, har i flere år hevdet at tre år grunnutdanning er for kort tid til å gi sykepleiere den kompetansen og tryggheten som et slikt komplisert fagområde og yrke krever. I andre sammenliknbare land, for eksempel Island, er sykepleierutdanningen fire og et halvt år.

I det siste har det være mye medieoppmerksomhet om mangelen på sykepleierkompetanse i helsevesenet. Covid-pandemien er en av årsakene til at det i disse dager er et særlig søkelys på mangelen på intensiv- og andre spesialsykepleiere.

Det er tydelig at det er behov for flere spesialsykepleiere i spesialisthelsetjenesten. Samtidig er det et stort behov for faglig kompetente sykepleiere som skal bidra inn i fremtidens helsevesen, både i spesialist- og i primærhelsetjenesten (den kommunale helsetjenesten).

Vi trenger å beholde de sykepleierne som er i arbeid i dag, så lenge som mulig, og vi må rekruttere kommende sykepleiere til grunn-, videre- og masterutdanninger i sykepleie. Da må vi sørge for at det er muligheter for kontinuerlig faglig oppdatering for de sykepleierne som er i jobb, og vi må legge til rette for en best mulig utdanning av sykepleiere, som sikrer pasienten den beste faglige oppfølgingen.

Helsevesenet trenger kvalitet

Når vi tidligere har beskrevet viktigheten av gode observasjoner og evnen til å fortolke disse, er det kanskje enklere å forstå hvorfor det er så viktig at det er nettopp sykepleieren som gjør sykepleieroppgavene rundt pasienten. Ufaglærte og helsefagarbeidere gjør en god jobb som hjelpere i pleien av de syke, men det er sykepleieren som må ta ansvaret for de syke med størst behov for sykepleie.

Sykepleien må også utøves pasientnært – det er da sykepleieren kan benytte sin kjernekompetanse, eller sørge for at pasienten får en verdig død. Derfor må det utdannes flere og mer kompetente sykepleiere.

Det er ikke kvantitet i form av flere hender som trengs.

Som sykepleiere er vi også pasientens advokat, og vi har derfor en plikt til å ta til motmæle når lokale og sentrale politikere snakker om hvor viktig det er med flere «hender» i pleien av syke og gamle. Det er ikke kvantitet i form av flere hender som trengs. Helsevesenet trenger kvalitet i form av godt skolerte hoder som evner å tenke og utføre helhetlig sykepleie når sykdom og uhelse rammer deg.

Gjennom mediene blir vi presentert for arbeidsgivere som mente at sesongarbeidere trengte seks til åtte måneders opplæring. Parallelt ble det heiet frem et tiltak hvor ufaglærte i løpet av fem dager ble «utdannet» helsehjelpere med det formål å bistå i pleien av covid-pasienter. Dette provoserer.

Det er dessverre blitt slik at det ikke alltid er de mest kompetente pleierne som delegeres til å pleie de sykeste pasientene. Det å hjelpe pasienter og pårørende med å dekke deres grunnleggende behov krever høy sykepleiefaglig kompetanse. Blir du syk og trenger sykepleie, trenger du ikke flere hender, du trenger kompetente hender.

Eldrebølgen er en varslet katastrofe

Samtidig som befolkningen i Norge blir eldre, øker graden av sykdom og uhelse.

En sykehjemspasient er ikke primært en frisk, selvhjulpen person. Realiteten er at dagens sykehjemspasient er en svært dårlig pasient med mange alvorlige sykdommer, stort forbruk av ulike medikamenter, med svært lav evne til egenomsorg og hvor det i Norge er en gjennomsnittlig liggetid før død på cirka seks måneder.

På grunn av en forventet eldrebølge de neste ti–tjue årene vil den eldre populasjonen (80–100 år) trenge mer avansert sykepleie.

Behandling er ikke business

Vi mener at innføringen av new public management (NPM) som organisasjonsform for helsesektoren er en av de største politiske tabbene som er begått i norsk helsevesen. At arbeidsgivere som kommuner og sykehus har latt seg lure til å tro at pasientbehandling er business, er, etter vår mening, en enda større synd.

Det økte tidspresset mange ansatte opplever, fører også til mindre personsentrert sykepleie.

Vår erfaring er at NPM flytter fokuset fra pasient, lindring og helbredelse til økonomi, effektivitet og administrasjon. Dreiningen har ført til sykehussammenslåinger, lavere sengekapasitet og tidligere utskrivninger.

Konsekvensen for sykepleierne er flere oppgaver av organisatorisk og administrativ karakter. Konsekvensen for pasientene er at de risikerer å motta dårligere og mer fragmentert sykepleie grunnet en mer oppgavestyrt arbeidshverdag; det økte tidspresset mange ansatte opplever, fører også til mindre personsentrert sykepleie.

Når sykepleieroppgaver blir rasjonert

Selv om sykepleiere over hele landet rapporterer om økt arbeidsbelastning og dårligere arbeidsvilkår grunnet pandemiberedskapen, mener vi at hovedutfordringen i dagens helsevesen er eldrebølgen som vil treffe oss de neste ti–tjue årene.

I tillegg er den strukturelle reorganiseringen som sykepleieryrket har vært utsatt for de siste tjue årene, en utfordring både for sykepleiere i dag, men også for sykepleiere i fremtiden.

Denne utviklingen av sykepleiefaget og sykepleierens arbeid var årsaken til at to av medforfatterne i sin bacheloroppgave ville se nærmere på om utviklingen av sykepleierprofesjonen de siste tjue årene hadde kommet pasientene til gode. Et sentralt funn i oppgaven var at praksisen som møter sykepleiere etter endt studium, for mange er annerledes enn forventet.

I en hektisk arbeidshverdag er det de pasientnære oppgavene som må prioriteres ned; å unnlate å utføre de administrative oppgavene medfører avvik. I studien fant de at det ofte var ufaglærte, de under utdanning og andre yrkesgrupper som jobbet pasientnært (1).

Oppgaver som lett kan kvantifiseres, belønnes av arbeidsgivere og politikere.

Assistenter rapporterte funn og observasjoner til sykepleiere, som dokumenterte og journalførte, ofte uten å sjekke de opplysningene de fikk. Siden sykepleierne var pålagt mange oppgaver av administrativ og organisatorisk art, ble tiden til pasientnær sykepleie for kort til å kunne gi god og pasientrettet sykepleie (1).

I studien fant studentene også at oppgaver som lett kan kvantifiseres, for eksempel tidsestimater i hjemmesykepleien og effektmål som bruk av for eksempel IPLOS (et rangeringssystem for måling av behov og oppgaver i forbindelse med økende eller synkende helsesvikt hos hjemmeboende pasienter med behov for kommunale helsetjenester), belønnes av arbeidsgivere og politikere fordi IPLOS-systemet fremskaffer tall som det er lettere å styre kommuneøkonomien etter. Dermed forsvinner kvaliteten på arbeidet i et økende press om kvantitet.

Videre viser studien at økt press om effektivitet og en oppgaveorientert arbeidshverdag kan virke negativt på sykepleiernes evne til å yte helhetlig sykepleie, noe som igjen kan påvirke pasientsikkerheten.

Forskningen de tok utgangspunkt i, viser at rasjonering av arbeidsoppgaver ga dårligere kvalitet på sykepleien, økt dødelighet og en rekke uønskede hendelser som sykehusinfeksjoner, fall og skader (2, 3). Ses dette i lys av en kommende eldrebølge, er det all grunn til bekymring.

Kompetansen må benyttes riktig

Vi må utdanne dyktige, kompetente fremtidige sykepleierkollegaer, og vi må ta vare på dem vi allerede har. Viktigheten av sykepleieren og jobben sykepleierne utøver, kan ikke sidestilles med ufaglærte.

For å kunne sikre pasienter og pårørende best mulig behandling og oppfølging er det viktig med et kompetanseløft. Samtidig må vi benytte den eksisterende kompetansen på rett plass: sammen med pasienten, ikke til administrasjon eller journalføring.

Vi stiller oss sammen med NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen og trykker nok en gang på den store, røde knappen (4)!

Referanser

1.         Hellesø R, Larsen LS, Obstfelder A, Olsvold N. Hva er sykepleie? Sykepleien. 2016;104(8):64–6. DOI: 10.4220/Sykepleiens.2016.58491

2.         Mandal L, Seethalakshmi A, Rajendrababu A. Rationing of nursing care, a deviation from holistic nursing: a systematic review. Nurs Philos. 2020;21:e12257. DOI: 10.1111/nup.12257

3.         Harvey C, Thompson S, Otis E, Willis E. Nurses’ views on workload, care rationing and work environments. J Nurs Manag. 2020;28:912–8. DOI: 10.1111/jonm.13019

4.         Larsen LS. Alarm! Hvorfor virker ikke den store, røde knappen? Verdens Gang, debattinnlegg. 30. juni 2021. Tilgjengelig fra: https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/LnvLo1/alarm-hvorfor-virker-ikke-den-store-roede-knappen? (nedlastet 01.07.2021).

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.