– Hver overdose har en historie

31. august var Verdens overdosedag. I den anledning vil jeg benytte anledning til å nyansere bildet av rusmisbrukere og deres pårørende samt hedre dem som kjemper en daglig kamp mot indre demoner for å leve et bedre liv.

Jeg vil spesielt hedre min mor som var heroinavhengig, men som i dag går på metadon. Hun må leve med at hun tok dårlige valg i livet. Det plager henne hver eneste dag.

Jeg innrømmer at jeg på et tidspunkt ønsket henne død enda jeg elsker henne av hele mitt hjerte.

Jeg har vokst opp med rus

Jeg har vokst opp med pianomusikk, hest, trolldeig, lyden av symaskin, banan og smør på ferskt rundstykke. Jeg har vokst opp med krabbefiske, hyttetur, latter, turning i hagen, hjemmelaget saftis, eggedosis, lørdagsgodt, ny sykkel, bunad, ny sekk til første skoledag, hipp hopp-bukser, søsken og kor.

Og jeg har vokst opp med rus.

Mamma var en superhelt

Pappa hadde et ønske om å være god, og det var han, men så lenge jeg kan huske forsvant han med jevne mellomrom. Han kunne være borte i en uke eller en måned. I begynnelsen kompenserte mamma med å være en superhelt av en mor.

Vi kjørte ut på kvelden for å kjøpe godteri. Vi tok dynene med oss ut i stua og fikk se på tv etter leggetid. Vi hadde besøk av venner, og mamma disket opp med nybakte boller og saft, gjerne mens hun turnet litt sammen med oss i hagen mens bollene sto i ovnen. En ren klisjé på et lite småbruk i Sandefjord.

Pappa var periodealkoholiker

Jeg er eldst av fire søsken. I tillegg har jeg en eldre halvbror som ikke bodde sammen med oss. Etter hvert som jeg forsto mer, forklarte mamma at pappa var periodealkoholiker. Det betød vel at tørsten tok overhånd i perioder. «Ja, ja», tenkte jeg og følte aldri noe på det så lenge han holdt seg borte i disse periodene.

Til slutt orket ikke mamma mer. Hun ville skille seg. I dag tenker jeg at hun, på den tiden, var verdens råeste mamma. Tenk å gå fra mannen du elsker og ta vare på fire barn i barneskolealder.

Et nytt kapittel startet

Vi flyttet med mamma mer sentrumsnært og besøkte pappa i helgene når det lot seg gjøre. Mamma blomstret opp, og hun var min beste venn.

Mamma fikk meg da hun var 18 år, så ungdomstiden hun aldri hadde hatt virket til å innhente henne. Hun begynte å gå på byen, kle seg annerledes, og hun oppførte seg annerledes. Hun fikk nye venner, og de pirret rebellen i henne.

Hvordan det hele gikk til, er det bare mamma som vet. Det jeg vet, er at hun falt hodestups forelsket i en mann som viste henne masse omsorg. Dessverre hadde han en noe usunn måte å løse sine utfordringer på. Han ruste seg. Han visste ikke om annet. Han hadde levd slik siden han var 14 år. Og han ville ta vare på mamma – «redde henne», som han selv uttrykte det.

Det gjorde han nok, men det fikk konsekvenser.

Mamma levde et dobbeltliv

Mamma levde deretter et dobbeltliv som firebarnsmor og heroinavhengig. Jeg kan bare se for meg hvordan den ene følelsen tar den andre og hvor lett det er å fortrenge den situasjonen man har satt seg i ved å ruse seg mer. Det var til tider så vanskelig at jeg ønsket at hun tok en overdose. Da kunne jeg ha sørget ferdig for så å gå videre.

I dag er jeg selvfølgelig evig takknemlig for at nettopp det ikke skjedde. Mamma går nå på metadon, og som den omsorgspersonen hun er, støtter hun mange andre som strever med rus. Hun er en av de smarteste menneskene jeg kjenner. Hun er det snilleste menneske jeg vet om, men hun er utrolig slem mot seg selv.

Jeg har skammet meg.

Jeg føler så med deg mamma. Jeg har brukt mye tid på å skamme meg for at jeg har hatt rus tett inn på livet. Jeg har på et vis følt meg skitten og jobbet hardt for at det ikke skulle være synlig. I dag ser jeg på det som en enorm ressurs.

Denne tilværelsen og måten vi måtte tilpasse oss på har gitt meg en kompetanse jeg er veldig stolt av. Jeg kan bruke den privat, og jeg kan bruke den i mitt yrket som sykepleier. Jeg bruker den i oppdragelsen av mine egne barn ved at jeg gir dem en forståelse av at livet er sårbart. Jeg forteller dem at, noen ganger, så ser man ikke den riktig veien å gå før man har passert veiskillet.

Ikke straff deg selv

Mamma, du har tatt ansvar for det valget du tok, og du har gitt rom for at andre voksenpersoner fikk gi oss omsorg og kjærlighet. Du kan være stolt over at du har gitt oss et godt fundament. Jeg har alltid følt meg elsket og enormt verdifull.

Det er mange som gjøre mye verre ting med barna sine enn det du har gjort. Vær litt egoistisk, ikke straff deg selv mer. Begynn heller å sette pris på livet. Tenk på alle dem som ikke fikk en ny muligheten.

Det kan være vondt å føle, men man venner seg til det etterhvert. Mitt råd – til både pårørende og rusavhengige – er å snakke det i hjel og krydre historiene med litt galgenhumor. Da blir verkebyllen mindre.

Til slutt vil jeg bare si at du må eie dine egne erobringer i livet og ikke kreditere andre først. Man er tross alt sin egen lykkes smed – på godt og vondt.