Rollen til en intermediær enhet i et klinisk forløp

Bakgrunn: Behovet for mer koordinerte og integrerte helsetjenestetilbud har det siste tiåret resultert i etablering av en rekke intermediære samarbeidsløsninger mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. Det har foreløpig vært sparsomt med forskningsbasert kunnskap om slike helsetjenestetilbud i Norge.

Hensikt: Å utvikle kunnskap om en intermediær enhets rolle i et klinisk pasientforløp og å studere implikasjoner enheten hadde for samarbeidet mellom helsepersonell som arbeider i ulike deler av helsetjenesten

Metode: Studien har et kvalitativt eksplorativt og deskriptivt design med en fenomenologisk tilnærming. Utvalget besto av 38 helsepersonell og åtte pasienter. Datainnsamlingsmetodene var intervju og deltakende observasjon. Materialet ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering.

Resultat: Helsepersonellet hadde ulike oppfatninger om hva enhetens funksjon burde være. Enheten vektla medisinsk behandling på lik linje med opptrening og pleie, mens sykehuset og kommunene mente enheten primært skulle tilby rehabilitering og pleie. Mye tid gikk med til forhandlinger og uenighet helsepersonellet imellom om hva som var «riktige» pasienter for enheten. Det som var «riktige» pasienter for enheten var nødvendigvis ikke «riktige» pasienter for sykehuset eller kommunene. Samarbeidspartnerne forholdt seg til ulike lovverk, oppgaver og mål, noe som kompliserte samarbeidet. Pasientene var stort sett fornøyde med oppholdet i enheten selv om flere savnet mer opptrening og erfarte overgangen til eget hjem som vanskelig. Studien bidrar til å belyse kompleksiteten forbundet med det å implementere et tjenestetilbud i et etablert helsesystem.

Konklusjon: Resultatene tyder på at enheten ikke var en hensiktsmessig organisering av helsetjenester til eldre pasienter med somatiske lidelser.