fbpx Foreldre er ikke eksperter Hopp til hovedinnhold

Fagkronikk Foreldre er ikke eksperter

Foreldre vil ha ulik motivasjon og talent for foreldrerollen, avhengig av egne oppvekstforhold og rollemodeller.Foto: Colourbox

Det er ingen forskning som kan bekrefte at foreldrene alltid vet best om egne barn.

Det er nærmest blitt et mantra blant oss helsesøstre at foreldre er eksperter på egne barn. Det er i en slik grad akseptert som sannhet at det stadig får lov å bli framsatt som påstand i litteraturen for helsesøstre, uten noen form for referanser.

 
 
Myte.

Vi må få tatt kvelertak på denne styrende ideologien, og det må vi gjøre i utdannelsen. Vi ser nemlig at studenter adopterer myten, oppfatter utsagnet som en sannhet, og bruker det ureflektert i sine oppgaver og eksamener. 
Så vidt meg bekjent er det ingen oppsummert forskning som bekrefter at foreldre er eksperter på egne barn. En ekspert er, ifølge Wikipedia, en person som konsistent presterer eksepsjonelt innenfor et bestemt område.Ordrett sitert kreves det daglig og intens øvelse innenfor et spesifikt område i minimum ti år for å bli ekspert.Ifølge denne definisjonen kan ikke foreldre være eksperter på sine barn før barna er blitt ti år, og med mindre de jobber med barn i det daglige, er de heller ikke eksperter på barn generelt.
Nå da 80 prosent av andel barn 1–2 år og 90 % av andel barn 1–5 år (SSB 2013) går i barnehagen, er barnehagepersonalet mer sammen med barna i våken tilstand enn foreldrene i løpet av en uke. De har større mulighet til å observere barnet i flere ulike situasjoner enn foreldrene, og vil dermed være nærmere å kunne defineres som eksperter på barnet enn foreldrene. Som foreldre kan vi etter en tid bli eksperter på hvordan barna våre vil te seg i de sammenhenger hvor vi opptrer sammen, mens andre voksne vil ha en større kunnskap om hvordan barna oppfører seg utenfor hjemmet, i barnehage, på skole og på fritidsaktiviteter.


 
Veileder.

Da empowermentbegrepet og brukermedvirkningen gjorde sitt inntog, endret helsesøsterrollen seg gradvis fra å være ekspert og rådgiver til å bli veileder. Det ble viktig å la brukeren identifisere sine behov, og ta utgangspunkt i dette. Foreldrene var nå de som satt på ekspertisen, vi skulle bare være behjelpelige med å lokke den fram.
Vi går altså ut ifra at foreldrene har stor kjennskap til og kunnskap om barnet sitt. Vi går også ut ifra at foreldre ønsker det beste for barnet sitt, men hvis dette var hele sannheten, hvorfor er det da så mange barnevernssaker, så mange barn og unge med psykiske vansker, psykososiale problemer, mistrivsel, selvskading, spiseforstyrrelser, skolefravær, barnedrap, og så videre? 


To verdner.

Hvem sitter med foreldrekompetansen etter et samlivsbrudd? Er det far eller mor? Helle Myrvik ved Modum Bad, forteller i sine ”Tanker fra et voksent skilsmissebarn” fra boka Fortsatt foreldre, at fra hun var tre år fikk hun delt sin verden i en mamma-verden og en pappa-verden. Disse to verdenene var veldig forskjellige, med to helt atskilte sett med regler og koder for oppførsel, påkledning, leggetider og middagsmenyer. Hun hadde ulike roller og funksjoner i sine to verdener, og ble møtt med ulike forventninger om oppførsel og framtoning. Var det mamma eller pappa som var eksperten på Helles behov?
Nå er det også utenforliggende årsaker til at barn og unge har det vanskelig, men vi kan spørre: Er foreldrene de første til å oppdage at barnet blir mobbet, mistrives på skolen, skulker skolen, sliter med dårlig selvbilde, utvikler en spiseforstyrrelse, røyker hasj og så videre?


 
Egen bagasje.

I hvilken grad er foreldre i stand til komme i kontakt med og forstå barnets følelser? Alle foreldre har en bagasje med seg fra sin egen oppvekst. Det er lett å tolke egne barn ut ifra egne erfaringer, tanker og følelser. Barnet er imidlertid en krysning av både mor og far, og det utvikler seg og gjør seg sine egne erfaringer på bakgrunn av både arv og miljø. ”Jeg tror ingen foreldre kjenner sine barns innerste tanker og følelser” sa Otto Frank etter å ha lest sin datters, Anne Franks dagbok.
Helsesøstre blir gjennom sin utdanning og påfølgende erfaring eksperter på barn generelt. Helsesøstre har kunnskap om barns psykiske og fysiske utvikling, atferd, oppdragelse og oppvekstvilkår. Vi har sett et stort antall barn, og sitter dermed på et sammenlikningsgrunnlag for å kunne fange opp det som er ”unormalt” og må vurderes for en eventuell ekstra oppfølging.
Vi kan ikke forvente at foreldre skal besitte denne kompetansen. Vi kan ikke sitte på helsestasjonen og ha som utgangspunkt at foreldre til enhver tid vet best. Hvordan kan de det når de aldri har holdt et spedbarn i armene før? Når alt barnet gjør er den første erfaringen for foreldrene? Når nye søsken opptrer forskjellig fra tidligere barn? Når vi vet at mange bærer med seg tung bagasje fra egen oppvekst?


 
Ulik forståelse.

Foreldre vil ha ulik motivasjon for foreldrerollen, gjerne avhengig av hvor planlagt og ønsket barnet er. De vil ha ulikt talent for foreldrerollen, avhengig av egne oppvekstforhold og rollemodeller, og de vil ha ulik forståelse for foreldrerollen. Å hevde at foreldre er eksperter på sine barn blir på bakgrunn av dette en altfor lettvint og enkel slutning. 
Å tro at foreldre er eksperter kan føre til at vi ikke får satt inn rett tiltak til rett tid. Vi kan stå i fare for ikke å fange opp de barna som er i ferd med å utvikle sykdom, blir utsatt for mishandling, eller ikke blir godt nok ivaretatt. Min påstand er at pendelen har svingt for langt i motsatt retning av ekspertrollen, og at vi er blitt så redde for å fremstå som eksperter at vi ikke tør å gjøre de ”overgrep” som er nødvendige for å ivareta barnet. Å bevare troen på foreldrenes mestringskompetanse går foran hensynet til barnet. Vi går heller i årevis og kjenner på den ekle magefølelsen enn å melde til barnevernet og risikere tillitsbrudd, miste kontakten med familien, og sitte igjen med en følelse av å ha mislyktes. Ofte får vi heller ikke vite om meldingen faktisk ble til hjelp for barnet.

 
 
Samspill.

Istedenfor å ta for gitt at foreldre er eksperter på sine barn, kan vi som helsesøstre oppfordre foreldre til å være nysgjerrige på barnet sitt, observere dets handlingsmønstre i ulike situasjoner, og gjøre seg kjent med hvem barnet egentlig er. Om de uroer seg for barnet sitt, skal vi ta dem på alvor. Samtidig skal vi, med vår generelle kompetanse og ved egen observasjon, vurdere om dette ser ut til å være et barn i normal utvikling med et godt samspill med sine foreldre. Vi kan videre bidra til å styrke foreldrene i sin rolle ved å trygge dem på at godt foreldreskap ikke krever noen form for ekspertise, kun masse kjærlighet i form av nærhet, øyekontakt, konsentrert oppmerksomhet over tid og grensesetting. Helsesøsters formidling om betydningen av samspill og tilknytning vil kunne være nyttig for mange barn og foreldre.
Ekspertise på barn finnes det utdanninger for,- foreldreskap krever ingen utdanning, sertifisering eller erfaring, og da kan vi heller ikke se på foreldrene som eksperter. • 

 

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel