Stort behov for mer kunnskap om legemidler blant sykepleiere i sykehjem
Bakgrunn: Eldre i sykehjem bruker ofte mange legemidler, og kompliserte behandlingsregimer krever at helsepersonalet har høy kompetanse og oppdatert kunnskap. Studier viser at sykepleieres kunnskap om legemidler er viktig, og at manglende legemiddelkunnskap er årsak til feil som kan få alvorlige konsekvenser for pasientene. Flere studier påpeker at sykepleiere har behov for bedre legemiddelkunnskap og at de som kontinuerlig oppdaterer sin kunnskap gjør færre feil.
Hensikt: Å kartlegge behovet for kunnskaps- og kompetanseheving innen legemiddelhåndtering blant sykepleiere på sykehjem, herunder hvilke områder det er behov for mer kunnskap, og hvordan sykepleiere holder seg oppdatert i legemiddelkunnskap.
Metode: Spørreskjemaundersøkelse blant sykepleiere ved 28 av 29 sykehjem i Nord-Trøndelag.
Resultat: Mellom 60 og 70 prosent av 262 sykepleierne oppga stort behov for mer kunnskap om aldersfysiologiske forandringer og farmakologi. Nær 100 prosent var enig i at kurs om legemidler bør tilbys alle ansatte med ansvar for legemiddelhåndtering, og 97 prosent mente at kurs bør være obligatorisk. En tredel svarte at de sjelden/aldri leser faglitteratur, og over halvparten har aldri deltatt på kurs/etterutdanning
Konklusjon: Det er stort behov for mer kunnskap og etterutdanning/kurs om legemidler og legemiddelhåndtering blant sykepleiere i sykehjem. Faglig oppdatering på eget initiativ skjer i liten grad.
Referer til artikkelen
Wannebo W, Sagmo L. Stort behov for mer kunnskap om legemidler blant sykepleiere i sykehjem. Sykepleien Forskning. 2013; 8(1):26-34. DOI: 10.4220/sykepleienf.2013.0006
Introduksjon
Menneskelige faktorer som utilstrekkelig kunnskap og svikt ved legemiddelhåndtering spiller en betydelig rolle i forbindelse med feil i deler av håndteringen og legemiddelrelaterte problemer (LRP). I perioden 2001–2009 ble 3733 feil i legemiddelhåndtering meldt til Meldesentralen. Legemidlene ble gitt i feil dose (25 prosent), på feil måte (14 prosent), til feil pasient (11 prosent) og feil tidspunkt (3 prosent). Det ble videre meldt om feil legemiddel til pasient (11 prosent) og tilfeller av uventet effekt (9 prosent). 12 prosent av nevnte hendelser medførte pasientskade (1). Studier fra andre vestlige land viser at manglende kunnskap hos helsepersonell er årsak til mange LRP, også med døden til følge (2).
Legemiddelhåndtering blant eldre krever at helsepersonell har høy kompetanse og oppdatert kunnskap, da aldersrelaterte farmakokinetiske – og farmakodynamiske endringer – øker risiko for uheldige bivirkninger og skadelige effekter av legemidlene (3). Nye legemidler og en stadig økende legemiddelbruk blant eldre gir sykepleierne et omfattende ansvar for å oppdatere sin kunnskap (4;5).
Faktorer som bidrar til legemiddelfeil er komplekse, men kan generelt deles i faktorer forårsaket av systemfeil og faktorer knyttet til individuelle feil. Mange feil skjer uten at pasientene skades nevneverdig, men feil på grunn av manglende kunnskap kan gi alvorlige konsekvenser (6). Flere studier viser at sykepleieres kunnskap om legemidler er av stor betydning og at mangel på kunnskap har en klar sammenheng med feil rundt legemidler (5-7). En studie indikerer at manglende legemiddelkunnskap var årsak til 29 prosent av 334 feil som ble registrert i en seksmånedersperiode (5). En annen studie framlegger 21 alvorlige saker der feil utført av sykepleiere ga alvorlige konsekvenser for pasientene. Over halvparten av disse var relatert til legemiddelhåndteringsfeil hvor
manglende kunnskap var en viktig medvirkende årsak (8). Sykepleieres kompetanse har stor betydning for kommunikasjon og samhandling med leger og for pasientsikkerheten (9). Flere av studiene konkluderer med at sykepleiere som kontinuerlig oppdaterer sin kunnskap om legemidler, gjør færre feil enn de som ikke oppdaterer kunnskapen sin (5).
Manglende farmakologiske kunnskaper reduserer sykepleieres evne til å utføre sikker praksis (10-12). En engelsk studie fra 2007 omhandler 42 sykepleiere på kirurgisk avdeling og deres farmakologikunnskap. På en kunnskapstest om de mest brukte legemidlene ved avdelingen hadde 57,2 prosent så lav skåre at kunnskapsnivået ble karakterisert som utilstrekkelig. Spesielt interaksjoner, virkningsmekanismer og kontraindikasjoner ga lav skåre (13). I en annen engelsk undersøkelse ble 483 i.v. tilberedninger og 447 i.v. administreringer observert. 265 legemiddelfeil ble avdekket hvor 79 prosent skyldtes manglende kunnskap og erfaring (14). En amerikansk reviewartikkel hevder at sykepleiere i mange tilfeller har manglende legemiddelkunnskap og at manglende kunnskap og ferdigheter i medikamentregning var skyld i en av seks medikasjonsfeil (15). Flere studier viser at sykepleiere har behov for bedre opplæring i farmakologi og legemiddeladministrering (11;13;16;17)
Målsetting
Å kartlegge behovet for kunnskaps- og kompetanseheving innen legemiddelhåndtering blant sykepleiere som jobber i sykehjem.
Problemstillinger
Hvilke kunnskaper og ferdigheter mener sykepleiere i sykehjem det er viktig å ha når man jobber med legemiddelhåndtering?
På hvilke områder innenfor legemiddelhåndteringen mener sykepleiere det er behov for mer kunnskap (oppdateringsbehov)?
I hvilken grad og på hvilke måter holder sykepleiere seg oppdatert i legemiddelkunnskap?
Hvilke behov ser de ansatte for kurs/etterutdanning i legemiddelhåndtering ved sin avdeling?
Metode
Spørreskjemaundersøkelse som kartlegger ulike områder av legemiddelhåndteringen på sykehjem i Nord-Trøndelag. Områder som kvalitetssikring, rutiner/prosedyrer, avvik, multidose med mer er ikke omtalt i denne artikkelen.
Informanter
Sykepleiere ved 28 av 29 sykehjem i Nord-Trøndelag deltok i undersøkelsen. Hjelpepleiere som deltok i legemiddelhåndteringen besvarte også spørreskjemaet. Totalt 390 spørreskjemaer ble utsendt.
Utvikling av spørreskjema
Spørreskjema ble utviklet i tre faser. Basert på samtaler med en kollega som gjennomførte en kvalitativ studie om kompetansebehov ved legemiddelhåndtering på sykehjem og en norsk studie om legemiddelhåndteringsavvik (18), ble det i første fase laget utkast til spørreskjema. Andre fase var gjennomgang av spørreskjemaet med en gruppe sykepleiere med erfaring fra legemiddelhåndtering i sykehjem. Spørsmålsstillingene ble bearbeidet i forhold til relevans, forståelighet og entydighet. Tredje fase var gjennomføring av en pilotundersøkelse på fire sykehjemsavdelinger for å teste spørreskjemaets forståelighet og entydighet. Skjemaet ble deretter ytterligere revidert, og en statistiker gjennomførte kvalitetskontroll med tanke på statistisk bearbeidelse av data.
Variabler
Spørreskjemaet ble inndelt i 11 hovedtemaer med totalt 156 spørsmål. I den foreliggende undersøkelsen ble spørsmål fra tre hovedtemaer benyttet: Kunnskap om medikamenthåndtering, egne oppdateringsaktiviteter og behov for kurs eller oppdatering ved avdelingen. Tre spørsmål om sykeheimen og syv spørsmål om informanten inngikk som bakgrunnsvariabler. Størrelse på sykeheimen og avdelingen samt antall timer ukentlig legedekning ble kartlagt i tillegg til informantenes utdanning, antall år på sykehjem, stillingsprosent og turnus. Informantene skulle på en skala fra 1 til 6 (6 = svært viktig) besvare hvor viktig ulike typer kunnskap er ved medikamenthåndtering, og hvor stort behov det er for mer kunnskap på de samme områdene hos de ansatte i egen avdeling. Variablene omfattet kunnskapsområdene oppslagsverk, medikamentregning, farmakologi, legemiddelformer, synonympreparater og administrasjonsformer, til sammen 42 punkter. Videre ble det spurt om i hvilken grad man holder seg oppdatert i legemiddelkunnskap (svaralternativ «aldri», «sjelden», «av og til», «ofte»). Respondentene fikk spørsmål om i hvilken grad man er uenig eller enig i at informasjon i Felleskatalogen er vanskelig å finne og/eller vanskelig å forstå, og om det er behov for forbedring når det gjelder kunnskap om legemidler ved informantens avdeling (svaralternativ «ikke i det hele tatt», «i liten grad», «i noen grad», «i stor grad»). Det skulle videre tas stilling til ulike påstander angående tilbud om kurs i legemiddelhåndtering ved egen avdeling (svaralternativ «enig»/ «uenig»).
Prosedyre
Det ble sendt et informasjonsbrev med forespørsel om deltakelse i undersøkelsen til ledere ved alle sykehjem i Nord-Trøndelag med påfølgende telefonkontakt. En kontaktperson ved hvert sykehjem fikk ansvar for distribuering av spørreskjema til alle ansatte sykepleiere, vernepleiere og eventuelt hjelpepleiere som deltok i legemiddelhåndteringen. Antall skjema, skriftlig informasjon om undersøkelsen, svarkonvolutter og frankert samlekonvolutt ble sendt til kontaktpersonene sammen med et registreringsskjema for loggføring av antall utdelte, utfylte og innleverte skjemaer. Spørreskjema ble distribuert i løpet av en fire ukers periode i november–desember 2010. Ferdig utfylte spørreskjemaer ble lagt i lukkete svarkonvolutter og levert til kontaktperson ved sykehjemmet, som registrerte antall leverte skjemaer, signerte for sykehjemmet og sendte alle skjemaene i samlekonvolutt til prosjektleder.
Databearbeidelser
SPSS 17,0 ble benyttet til analysene, i hovedsak deskriptiv statistikk med enkle og bivariate frekvensanalyser. Lineær regresjon ble brukt for å se på sammenheng mellom behov for mer kunnskap, kurs/opplæring og informantenes bakgrunn, størrelse på sykehjem og andre variabler det var naturlig å trekke inn. For å sammenfatte variablene der det ble spurt om behov for mer kunnskap, ble det laget en indexvariabel kalt «Behov for mer kunnskap» med de ti variablene der det ble oppgitt mest behov for mer kunnskap, Cronbach’s alfa =. 921.
Etikk og personvern
Spørreskjemaene inneholdt ingen personopplysninger. Skjemaet var også fullstendig anonymisert angående institusjon. Det var frivillig å svare, ingen purringer ble sendt, og det var ingen premiering eller sanksjoner. Undersøkelsen var derfor ikke meldepliktig til personvernombudet eller REK.
Resultater
262 informanter deltok i undersøkelsen, det vil si en svarprosent på 67,1. Antall hjelpepleiere i undersøkelsen var lavt (3 prosent), og det var ingen forskjell mellom hjelpepleiere og sykepleiere i analysene. Alle informanter benevnes derfor sykepleiere heretter. Gjennomsnittlig størrelse på sykehjemmene var 30 senger. Omtrent 20 prosent jobbet på sykehjem med 20 eller færre sengeplasser, mens 13 prosent jobbet i sykehjem med mer enn 50 sengeplasser. Gjennomsnittlig avdelingsstørrelse var 18 senger (SD 8,5). Legedekning var gjennomsnittlig 3–4 timer per uke. Omtrent sju prosent av sykepleierne hadde videreutdanning i geriatri. Avsluttet grunnutdanning, antall år erfaring fra sykehjem, nåværende stillingsprosent og turnus i avdelingen er presentert i tabell 1.
Behov for mer kunnskap
Sykepleierne oppga at alle typer kunnskap nevnt i spørreskjemaet er viktig eller svært viktig, og praktiske ferdigheter som medikamentregning, bruk av felleskatalogen og blanding av medisin i væske skåret høyest (gjennomsnittskåre på 5,8). Samtidig oppga sykepleierne stort behov for mer kunnskap på de fleste områder. Her skåret teoretisk kunnskap høyest, se tabell 2. Hele 71 prosent oppga stort behov (svaralternativ 5 og 6) for mer kunnskap om aldersfysiologiske forandringer. Om lag 60 prosent oppga stort behov for mer kunnskap i farmakologi. Regresjonsanalyse med indexvariabelen «Behov for mer kunnskap» viste at de som ble utdannet tidligst oppga større behov for mer kunnskap enn de som hadde nyere utdannelse. Denne sammenhengen mellom utdanning og behov for mer kunnskap var signifikant (B = -1,02, SE = 0,30, β = -0,22, p = 0.001). Det var ingen sammenheng mellom behov for mer kunnskap og andre bakgrunnsvariabler.
Opplæringsbehovet er stort. 99 prosent var enige i at kurs i legemiddelhåndtering (LMH) bør tilbys alle ansatte med ansvar for legemiddelhåndtering. 97 prosent svarte at kurs bør være obligatorisk for alle med ansvar for LMH. Nærmere 42 prosent oppga at kompetansehevende kurs bør tilbys med eksamen og studiepoeng, mens flertallet ønsket kurs uten eksamen, men med kursbevis.
Felleskatalogen
Behov for mer kunnskap om bruk av Felleskatalogen hadde laveste skår (tabell 2). I underkant av 30 prosent oppga stort behov, mens 22,4 prosent ikke hadde behov for mer kunnskap. Nærmere halvparten syntes imidlertid at informasjon i Felleskatalogen er vanskelig å finne og/eller vanskelig å forstå (tabell 3). Når spørsmålet ble presisert til knusing og deling av tabletter, var over halvparten enig i at informasjon i Felleskatalogen er vanskelig å finne og/eller vanskelig å forstå. Opplevelse av at informasjon i Felleskatalogen er vanskelig å finne og vanskelig å forstå hadde en signifikant sammenheng med behovet for mer kunnskap om bruk av Felleskatalogen. Regresjon viste at flere av dem som synes det er vanskelig å finne og forstå informasjon i Felleskatalogen, oppga stort behov for mer kunnskap om Felleskatalogen enn dem som ikke har vansker med å finne og forstå informasjon (B=0,44, SE=0,11, β=0,31, p
Oppdateringsaktiviteter
De oppdateringsaktiviteter som oftest ble benyttet, er de som forbindes med jobb i det daglige. Nærmere 70 prosent oppga at de bruker Felleskatalogen ofte, 66 prosent snakker ofte med kollegaer om legemiddelspørsmål. Ni prosent oppga at de ofte leser faglitteratur, mens 32,3 prosent svarte at de sjelden eller aldri leser faglitteratur. Nesten 30 prosent oppga at de sjelden eller aldri deltar på fagmøter på sykeheimen, og hele 53,1 prosent svarte at de sjelden eller aldri deltar på kurs eller etterutdanning.
Stillingsstørrelse ser ut til å ha sammenheng med noen oppdateringsaktiviteter: 37,5 prosent av dem som jobbet under 20 prosent stilling oppga at de aldri deltar på fagmøter, mens 3 prosent av dem som jobbet 80 prosent eller mer svarte det samme (p
Det var signifikant sammenheng mellom behov for mer kunnskap og lesing av faglitteratur på egen hånd. Regresjon med indeksvariabelen «Behov for mer kunnskap» viste at de som leser minst faglitteratur, oppga større behov for mer kunnskap enn de som leser ofte (B = -1,34, SE = 0,66, β = -0,13, p
Diskusjon
Det tas utgangspunkt i de fire problemstillingene fra innledningen:
Kunnskap og ferdigheter
Informantene oppga at all type kunnskap om legemidler er viktig ved legemiddelhåndtering i sykehjem. Dette gjelder både praktisk kunnskap og ferdigheter samt teoretisk kunnskap på alle områder. I en nylig publisert reviewartikkel om sykepleieres legemiddelkompetanse er det identifisert 11 kompetanseområder. Her understrekes at god teoretisk og praktisk kompetanse er avgjørende for å kunne ta faglig forsvarlige avgjørelser (19). I Helsedirektoratets rundskriv om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp (20) er det listet opp ti kompetanseområder som kreves av helsepersonell ved legemiddelhåndtering. Kunnskapsområdene som sykepleierne i vår undersøkelse nevnte som viktige, samsvarer med kompetanseområdene i reviewartikkelen og rundskrivet: Legemidlenes virkning og virkemåte, bivirkninger, medikamentregning, legemiddelformer, interaksjoner, dosering, arbeidsteknikk ved tilsetninger, byttbare legemidler, holdbarhet og oppbevaring samt dokumentasjon.
Behov for mer kunnskap
Undersøkelsen viser forholdsvis stort behov for mer kunnskap på mange områder. Aldersfysiologiske forandringer, generell farmakologi, medikamenters bivirkninger og virkningsmekanismer har i likhet med kunnskap om smertepumpe og CVK et snitt på godt over 4,5 på sekstrinnsskalaen. Dette er i overensstemmelse med flere internasjonale studier der sykepleiere oppgir å ha for lite kunnskap i farmakologi (16). I en finsk studie med rangering av eget kunnskapsnivå fikk ulike farmakologiske områder lav skår av informantene, mens kunnskap om legemiddelformer, administrasjonsmåter og informasjonssøk i pakningsvedlegget skåret høyere (21). Begrensete farmakologikunnskaper kan skyldes flere forhold. Det kan tenkes at farmakologiundervisningen på sykepleierutdanningen ikke er grundig nok, eller at den teoretiske kunnskapen ikke er i tråd med behovet for kunnskap man møter i praksis. Flere internasjonale studier viser til dårlig opplæring i sykepleierutdanningen (11;22;23). Manias og Bullock (2002) fant i sin studie at sykepleierstudenter hadde vanskeligheter med å relatere farmakologiteori til praksis, og at kunnskapen var mangelfull relatert til klinisk praksis. Et stort fokus på medikamentregning i sykepleierutdanningen gjenspeiles kanskje i undersøkelsen som et av områdene respondentene oppga å ha minst behov for mer kunnskap, men om dette skyldes at medikamentregning beherskes godt eller at medikamentregning er begrenset på sykehjem er usikkert. Forskning viser imidlertid at en av seks legemiddelhåndteringsfeil er relatert til medikamentregning (15).
Om kunnskapen anvendes lite i det daglige, kan den lett glemmes. De som ble utdannet tidligst hadde størst behov for mer kunnskap. Det kommer stadig nye legemidler, nye behandlingsprinsipper med mer, og det anses som naturlig at behovet for oppfriskning av kunnskap øker utover i yrkeskarrieren.
Felleskatalogen
Felleskatalogen ble benyttet ofte av de fleste. Mange opplevde at de har nok kunnskap om bruken, men omtrent halvparten syntes at informasjon i Felleskatalogen er vanskelig å finne og/eller forstå, og nesten 30 prosent oppga at det er stort behov for økt kunnskap om bruk av denne. Lignende funn ble gjort i en studie om legemiddelhåndtering og knusing av medikamenter i norske sykehjem i 2009. Felleskatalogen ble oppgitt som viktigste informasjonskilde, men 59 prosent av avdelingene oppga at informasjon om å knuse eller dele tabletter er vanskelig å finne eller vanskelig å forstå (18). En mulig forklaring på fenomenet kan være mangelfulle kunnskaper om legemidler og farmakologi. En annen forklaring er at Felleskatalogen muligens gir dårlig informasjon om det som respondenten finner relevant, for eksempel knusing og deling av tabletter. De som i størst grad syntes informasjon er vanskelig å finne, oppga i størst grad behov for mer kunnskap generelt, noe som bekrefter at vanskene kan skyldes manglende kunnskap. Dette er betenkelig, da manglende kunnskap kan føre til at informasjon i Felleskatalogen oppfattes feil eller misforstås.
Kunnskapsoppdatering
Oppdatering av legemiddelkunnskap foregikk først og fremst i forbindelse med bruk av Felleskatalogen, samtale med andre sykepleiere og kontakt med lege. Hvorvidt dette kan kategoriseres som oppdatering av kunnskap kan diskuteres, da dette i stor grad omhandler spørsmål i gitte situasjoner angående enkeltpasienter. Aktiviteten indikerer imidlertid interesse av og søken etter svar på legemiddelspørsmål. Oppdatering av kunnskap i form av egeninnsats utenom vanlig arbeidstid foregikk i liten grad. Kun en av ti oppga at de ofte leser faglitteratur på egen hånd, mens omtrent hver tredje sykepleier sjelden eller aldri leser faglitteratur. Om dette skyldes manglende interesse, lite tilgjengelig aktuell faglitteratur eller generelt liten tradisjon for faglesing blant sykepleiere i sykehjem, er vanskelig å si. Undersøkelsen viste sammenheng mellom lite lesing av faglitteratur og behov for mer kunnskap. Dette indikerer at det kreves en aktiv individuell innsats for å holde kunnskapen oppdatert.
Deltakelse på fagmøter på sykeheimen forekom i varierende grad. Kun to av ti deltok ofte på fagmøter, mens om lag tre av ti sjelden eller aldri deltok. Oppmøtet avhenger trolig av hyppigheten på fagmøtene og hvordan disse organiseres. Det er betenkelig at over halvparten av informantene sjelden eller aldri deltar på kurs eller etterutdanning. Det er mulig at ansatte i kommunehelsetjenesten og sykehjem tilbys få kurs og/eller etterutdanning. Desto viktigere er det at sykehjemmet internt fokuserer på faglig oppdatering og faglige problemstillinger tilknyttet legemiddelhåndtering og faglig forsvarlig praksis. I Lov om helsepersonell plasseres ansvar for faglig oppdatering både hos helsepersonalet selv og institusjonene som yter helsehjelp. Samtidig pålegger Lov om helsetjenesten i kommunene helseinstitusjonene et ansvar for etter- og videreutdanning som skal sikre faglig forsvarlig praksis (§6-2). Det er ikke funnet undersøkelser om kompetansehevingstiltak for ansatte i sykehjem relatert til legemiddelhåndtering, men en undersøkelse om kompetanseutvikling i sykehjem fra Buskerud viste at ansatte i hovedsak hadde en positiv holdning til å øke egen kompetanse, og noen framhevet også egen oppdateringsplikt. Læringen foregikk hovedsakelig på uformell basis ved læring av hverandre, mens fåtallet aktivt søkte kunnskap i faglitteratur. Internundervisning og fagmøter ble gjennomført på dagtid uten struktur og fast innhold. Kun de som var på jobb deltok (24). En undersøkelse fra kommunehelsetjenesten i Østfold i 2003 om sykepleieres muligheter til etterutdanning på arbeidsplassen, viste store variasjoner mellom kommunene angående etterutdanningstiltak. Interne kurs på arbeidsplassen ble oftest brukt, og sykepleierne rapporterte generelt om mangelfull planlegging og organisering (25).
Faglig oppdatering og kompetanseutvikling i sykehjem synes å være et forsømt område som det bør settes fokus på. Etterutdanning og eksterne kurs har trolig liten betydning om et fåtall ansatte får delta, og det er sjelden rutiner som sikrer overføring av læring mellom kollegaer etter kursing (24). Gjentatte interne kurs med konkret læringsmål og faglig innhold relatert til ansattes behov kan være et alternativ på sykehjemmene. Viktige læringsprinsipper for at voksne skal lære, er klare mål, medbestemmelse, motivasjon og opplevelse av en mening med læringen (26;27).
Behov for etterutdanning
Nærmere 100 prosent mente at kurs i legemiddelhåndtering bør tilbys alle ansatte med ansvar for legemiddelhåndtering – og at kurs bør være obligatorisk. Dette er en klar indikasjon på stort behov for mer legemiddelkunnskap, og at oppdatering av kunnskap er viktig. Flere oppslag i media om feil og mangler ved legemiddelbehandling og legemiddelhåndtering i sykehjem kan ha økt bevisstheten rundt kunnskapsmangel og kunnskapsbehov. Behovet for kurs og oppdatering bør tas på alvor av sykehjemsledelsen. Det er mange komplekse pasientkasuistikker i sykehjem, og derav krav om at sykepleiere skal ha en kompetanse som gjør dem i stand til å utføre et faglig forsvarlig arbeid.
Konklusjon
Studien viser at det er stort behov for mer kunnskap om legemidler og legemiddelhåndtering blant sykepleiere i sykehjem. Faglig oppdatering på eget initiativ skjer i liten grad og det er stort behov for etterutdanning/kurs om legemidler og legemiddelhåndtering. Kompetansehevingstiltak bør tilbys alle ansatte med ansvar for legemiddelhåndtering.
Referanser
1. Helsetilsynet. Tilsynsmelding 2010. Statens helsetilsyn; 2011.
2. Phillips J, Beam S, Brinker A, Holquist C, Honig P, Lee LY. Retrospective analysis of mortalities associated with medication errors. Am J Health-Syst Pharm 2001;58:1835-41.
3. Field TS, Gurwitz JH, Avorn J, McCormick D, Jain S, Eckler M. Risk Factors for Adverse Drug Events Among Nursing Home Residents. Arch Intern Med 2001; 161:1629-34.
4. Helsedirektoratet. Riktig legemiddelbruk til eldre pasienter/beboere på sykehjem og i hjemmesykepleien. Rapport IS-1887. 2011.
5. O›Shea E. Factors contributing to medication errors: a literature review. J Clin Nurs 1999; 8:496-504.
6. Hsaio GY, Chen IJ, Yu S, Wei IL, Fang YY, Tang FI. Nurses› knowledge of high-alert medications: instrument development and validation. J Adv Nurs 2010; 66:177-90.
7. Brady AM, Malone AM, Fleming S. A literature review of the individual and systems factors that contribute to medication errors in nursing practice. J Nurs Manag 2009; 17:679-97.
8. Benner PPRF, Sheets VJ, Uris PP, Malloch KP, Schwed kJ, Jamison DB. Individual, Practice, and System Causes of Errors in Nursing: A Taxonomy. J NURS ADMIN 2002;32:509-23.
9. Tjia J, Mazor KM, Field T, Meterko V, Spenard A, Gurwitz JH. Nurse-Physician Communication in the Long-Term Care Setting: Perceived Barriers and Impact on Patient Safety. J Patient Saf 2009;5:145-52.
10. Latter S, Yerrell P, Rycroft-Malone J, Shaw D. Nursing, medication education and the new policy agenda: the evidence base. INT J NURS STUD 2000;37:469-79.
11. Manias E, Bullock S. The educational preparation of undergraduate nursing students in pharmacology: clinical nurses› perceptions and experiences of graduate nurses› medication knowledge. INT J NURS STUD 2002;39:773-84.
12. Morrison-Griffiths S, Snowden MA, Pirmohamed M. Pre-registration nurse education in pharmacology: is it adequate for the roles that nurses are expected to fulfil? Nurse Education Today 2002; 22:447-56.
13. Ndosi ME, Newell R. Nurses› knowledge of pharmacology behind drugs they commonly administer. J Clin Nurs 2009;18:570-80.
14. Taxis K, Barber N. Causes of intravenous medication errors: An ethnographic study. Qual & Saf Health Care 2003; 12:343.
15. Shane R. Current status of administration of medicines. Am J Health-Syst Pharm 2009;66:42-8.
16. King RL. Nurses› perceptions of their pharmacology educational needs. J Adv Nurs 2004; 45:392-400.
17. Cook HG. Nurses› knowledge and perception of psychotropic medications in long-terms care facilities. Gonzaga University, Washington USA; 2000.
18. Kirkevold Ø, Engedal K. Legemiddelhåndtering i norske sykehjem med fokus på knusing av medikamenter. Sykepleien Forskning 2010;5:16-26.
19. Sulosaari V, Suhonen R, Leino-Kilpi H. An integrative review of the literature on registered nurses› medication competence. J Clin Nurs 2011; 20:464-78.
20. Sosial- og Helsedirektoratet. Legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp. 2008; Rundskriv IS-9/2008.
21. Grandell-Niemi H, Hupli M, Leino-Kilpi H, Puukka P. Finnish nurses› and nursing students› pharmacological skills. J Clin Nurs 2005; 14:685-94.
22. Bullock S, Manias E. The educational preparation of undergraduate nursing students in pharmacology: a survey of lecturers› perceptions and experiences. J Adv Nurs 2002; 40:7-16.
23. Latter S, Rycroft-Malone J, Yerrell P, Shaw D. Evaluating educational preparation for a health education role in practice: the case of medication education. J Adv Nurs 2000; 32:1282-90.
24. Brenden TK, Storheil AJ, Grov EK, Ytrehus S. Kompetanseutvikling i sykehjem, ansattes perspektiv. Nordisk Tidsskrift for Helseforskning 2011;7:61-75.
25. Kirchhoff J. Tilfeldig oppdatering. Sykepleien no 2005;3.
26. Moxnes P. Læring og ressursutvikling i arbeidsmiljøet. Paul Moxnes, Oslo; 2000.
27. Lai L. Strategisk kompetansestyring. Fagbokforlaget, Bergen; 2004.
Mest lest
Doktorgrader
Kort- og langsiktige følger etter distal dyp venetrombose og overfladisk venetrombose i underekstremitetene
Fødende kvinner vil ha ekte personlig omsorg
Korleis kan jordmor balansera etiske vurderingar om helsa til fosteret opp mot gravide kvinners autonomi og ønskjer i forhold til fosterovervaking?
Dokumentering av de udokumenterte – bruk av svangerskapsomsorg og perinatale utfall blant udokumenterte migranter i Norge
0 Kommentarer