Fagutvikling
Publisert
Team gir bedre pleie
Med team er det lettere å gi god pleie til den psykiatriske pasienten som er innlagt i flere år.
1. september 2004 ble alle postene på Varatun psykiatriske
senter omorganisert. Post B er en forsterket post med litt høyere
bemanning, som behandler psykiatriske pasienter med lavt
funksjonsnivå, pasienter med rusproblemer og et par pasienter som
ennå ikke har fått kommunalt tilbud. Generelt har pasientene lang
liggetid.
«Jeg vet best»
Før 1. september hadde vi primærkontakter. Ofte så vi at primærkontaktene til pasientene som var innlagt i flere år, slet med å holde kreativiteten på topp. Sekundærkontakten var sjelden helt orientert, og primærkontakten var alene med ansvaret, som blant annet innebar planlegging, fremgang, utvikling og kreativitet.
«Forholdet» mellom pasient og primærkontakt kunne bli for tett. For øvrig personale var det noen ganger vanskelig å komme med idéer og forslag, fordi primærkontaktene visste de kom til å være alene om å prøve det ut, og valgte heller å gjøre som før. Ofte var pasienten skadelidende, fordi de kreative forslagene noen ganger endte som «maktkamp» mellom primærkontaktene og de andre. Holdninger som «jeg kjenner pasienten best» og «dette kan jeg med en gang si at pasienten ikke vil ha godt av å prøve» kom ofte til syne.
Over til team
1. september ble teamstruktur innført. Posten ble delt opp i tre team, med fire pleiere og to-tre pasienter i hvert team. Posten er normert for åtte pasienter.
Teamene er nøye satt sammen ut fra hvor ofte pleierne går sammen i turnus. Kjønn, yrke og stillingsstørrelse ble vektlagt da teamene ble satt sammen.
Teamene har ingen leder, alle skal ha likt ansvar. Hvordan teamene velger å administrere ansvaret, er opp til dem selv. De vet at det forventes at alle fire er orientert, og dermed unngår man at «én styrer butikken», mens de andre ikke vet hva hun driver med. En forholder seg til hvem som helst i teamet om en lurer på noe, og derfor bør alle være like godt orientert.
Noen startvansker
På grunn av turnusen, var det vanskelig å samle hele teamet regelmessig. Derfor introduserte vi i hvert team interne kommunikasjonsbøker, hvor det kun skal være informasjon som ikke står i kardexrapporten.
Som en utfordring, skal teamene hver uke gi en evaluering av pasienten når legen kommer på tilsynsrunde. For at hele teamet skal bidra, skriver de som ikke er på jobb denne dagen, en kort evaluering i kommunikasjonsboken. De som er på jobb, leser hva de andre har skrevet, og tar det med i evalueringen.
Positive sider
Resultatet er at pasientene alltid er «varme». Pasienten er alltid i fokus, og respekten for at han har krav på et verdig liv gjennomsyrer holdningene i teamene. Fire mennesker kikker på og evaluerer pasienten hele tiden, og dermed stagnerer ikke behandlingen.
Når man ikke står med hele ansvaret alene, er det liten risiko for å bli «utbrent» i forhold til en pasient.
Teamene er dyktige til å holde riktig tempo, og ikke «kjøre på» med nye tiltak hele tiden. Fordi de har ulik turnus, er det regelmessig noen som ser på pleieplan og tiltak og evaluerer behandlingen. Dermed er det positivt at teammedlemmene går litt spredt. Det blir vanskelig for den enkelte å være negativ eller «treg», for de tre andre følger med. Teammedlemmene kan støtte seg til hverandre og bruke av hverandres kompetanse. Det er hele tiden fire innfallsvinkler rundt pasienten. Dette høyner kvaliteten i pleien til pasienten.
Mindre tett
Noen mener den «tette kontakten» mellom pasient og personale kan bli et savn. Samtidig kan det være viktig å skape litt distanse. Pasientene skal se pleieren som en behandlingsperson, ikke en venn. De fire teammedlemmene bytter på å være dagens kontaktperson når de er på jobb. For «tett» kontakt kan skape uprofesjonell behandling. Det er viktig å finne en terapeutisk distanse som pasienten finner trygg.
En god erfaring
Overgangen fra primærkontaktfunksjonen til teamstruktur har vært en svært positiv opplevelse. Jeg ser fremgangen i behandling og pleie til pasientene, og ser at pasienten alltid er i fokus. Dette er en god erfaring. Hvis man ikke ønsker å gå over til teamstruktur i hele posten, anbefaler jeg å prøve det på enkelte pasienter som er «vanskelige å få til».
«Jeg vet best»
Før 1. september hadde vi primærkontakter. Ofte så vi at primærkontaktene til pasientene som var innlagt i flere år, slet med å holde kreativiteten på topp. Sekundærkontakten var sjelden helt orientert, og primærkontakten var alene med ansvaret, som blant annet innebar planlegging, fremgang, utvikling og kreativitet.
«Forholdet» mellom pasient og primærkontakt kunne bli for tett. For øvrig personale var det noen ganger vanskelig å komme med idéer og forslag, fordi primærkontaktene visste de kom til å være alene om å prøve det ut, og valgte heller å gjøre som før. Ofte var pasienten skadelidende, fordi de kreative forslagene noen ganger endte som «maktkamp» mellom primærkontaktene og de andre. Holdninger som «jeg kjenner pasienten best» og «dette kan jeg med en gang si at pasienten ikke vil ha godt av å prøve» kom ofte til syne.
Over til team
1. september ble teamstruktur innført. Posten ble delt opp i tre team, med fire pleiere og to-tre pasienter i hvert team. Posten er normert for åtte pasienter.
Teamene er nøye satt sammen ut fra hvor ofte pleierne går sammen i turnus. Kjønn, yrke og stillingsstørrelse ble vektlagt da teamene ble satt sammen.
Teamene har ingen leder, alle skal ha likt ansvar. Hvordan teamene velger å administrere ansvaret, er opp til dem selv. De vet at det forventes at alle fire er orientert, og dermed unngår man at «én styrer butikken», mens de andre ikke vet hva hun driver med. En forholder seg til hvem som helst i teamet om en lurer på noe, og derfor bør alle være like godt orientert.
Noen startvansker
På grunn av turnusen, var det vanskelig å samle hele teamet regelmessig. Derfor introduserte vi i hvert team interne kommunikasjonsbøker, hvor det kun skal være informasjon som ikke står i kardexrapporten.
Som en utfordring, skal teamene hver uke gi en evaluering av pasienten når legen kommer på tilsynsrunde. For at hele teamet skal bidra, skriver de som ikke er på jobb denne dagen, en kort evaluering i kommunikasjonsboken. De som er på jobb, leser hva de andre har skrevet, og tar det med i evalueringen.
Positive sider
Resultatet er at pasientene alltid er «varme». Pasienten er alltid i fokus, og respekten for at han har krav på et verdig liv gjennomsyrer holdningene i teamene. Fire mennesker kikker på og evaluerer pasienten hele tiden, og dermed stagnerer ikke behandlingen.
Når man ikke står med hele ansvaret alene, er det liten risiko for å bli «utbrent» i forhold til en pasient.
Teamene er dyktige til å holde riktig tempo, og ikke «kjøre på» med nye tiltak hele tiden. Fordi de har ulik turnus, er det regelmessig noen som ser på pleieplan og tiltak og evaluerer behandlingen. Dermed er det positivt at teammedlemmene går litt spredt. Det blir vanskelig for den enkelte å være negativ eller «treg», for de tre andre følger med. Teammedlemmene kan støtte seg til hverandre og bruke av hverandres kompetanse. Det er hele tiden fire innfallsvinkler rundt pasienten. Dette høyner kvaliteten i pleien til pasienten.
Mindre tett
Noen mener den «tette kontakten» mellom pasient og personale kan bli et savn. Samtidig kan det være viktig å skape litt distanse. Pasientene skal se pleieren som en behandlingsperson, ikke en venn. De fire teammedlemmene bytter på å være dagens kontaktperson når de er på jobb. For «tett» kontakt kan skape uprofesjonell behandling. Det er viktig å finne en terapeutisk distanse som pasienten finner trygg.
En god erfaring
Overgangen fra primærkontaktfunksjonen til teamstruktur har vært en svært positiv opplevelse. Jeg ser fremgangen i behandling og pleie til pasientene, og ser at pasienten alltid er i fokus. Dette er en god erfaring. Hvis man ikke ønsker å gå over til teamstruktur i hele posten, anbefaler jeg å prøve det på enkelte pasienter som er «vanskelige å få til».
0 Kommentarer