Sykepleie og kulturell trygghet
Når det gjelder kulturens betydning i sykepleiefaget fokuserer
vi her på Leiningers teori om transkulturell sykepleie/kulturell
omsorg (1,2) og Ramsdens modell om kulturell trygghet (3). Vi
ønsker å belyse fagets kulturelle element, og diskutere hvordan
sykepleiere kan bli tryggere i møtet med pasienter som har en annen
kulturell bakgrunn. Det norske samfunnet omfatter stadig flere
kulturelt ulike mennesker og temaet er derfor svært aktuelt.
Tidsskriftet Sykepleien har behandlet temaet flere ganger (4,5,6),
og sist ved Magelssens artikkel om transkulturell sykepleie i
forhold til vår virkelighetsoppfatning (7).
Hensikten med å belyse kultur i sykepleien er å gi sykepleiere
trygghet i pasientrelasjonen, for en trygg sykepleier er i stand
til å møte pasienten og hans/hennes behov på en tilfredsstillende
måte. En undersøkelse (4) viser at selv om sykepleiere er klar over
sin manglende kompetanse i forhold til pasienter med en annen
kulturbakgrunn, utfører de likevel sykepleie etter beste evne.
Departementale utredninger og stortingsmeldinger (8,9,10,11,12)
skjerper kravet om at helsearbeidere skal ha kompetanse i kulturell
omsorg for å kunne gi alle pasienter den omsorgen de trenger og har
krav på.
Noen hevder at kulturdimensjonen er mest framtredende når
individer/grupper med ulik etnisk tilhørighet møtes. Andre mener at
kulturen er viktig i alle situasjoner der mennesker samhandler.
Dette harmonerer med Magelssen, som mener at alle er kulturbærere.
Hun presenterer den amerikanske sykepleieteoretikeren Madeleine
Leiningers teori om transkulturell sykepleie, som også Baluyot har
benyttet i sitt arbeid (4,13). Leininger har vært en pionér på
området sykepleie og kultur. Det var hun som utviklet den første
sykepleieteorien som systematisk fokuserer på omsorg i et kulturelt
perspektiv (14,15). 1950-årene var hovedsakelig preget av et
positivistisk vitenskapssyn, men siden den gang har hun utviklet
begrepet «kultur i sykepleie» gjennom en humanistisk tilnærming.
Hennes modell for transkulturell sykepleie var lenge enerådende,
men vi er enige med Magelssen i at Leininger ikke problematiserer
maktaspektet i vesentlig grad, verken i sine tallrike publikasjoner
eller på Sykepleierkongressen i 2002. Magelssen foreslår å innføre
begrepet «kultursensitiv sykepleie» i stedet for «transkulturell
sykepleie» som hun betegner som tingliggjort og statisk. Her vil vi
tilføye at også grunnlaget for Leiningers teori er at sykepleieren
må være sensitiv i forhold til pasientens levesett, og samarbeide
med pasienten for å utføre sykepleie (1). Vi mener imidlertid at
det ikke er nok å være sensitiv overfor en annen kultur. Å være
kultursensitiv betyr ikke det samme som å la det påvirke vår
samhandling med pasienten. Man kan riktignok hevde at
kultursensitiv sykepleie reflekterer en virkelighetsoppfatning som
anerkjenner at mennesker er forskjellige, men det er ikke selvsagt
at det har konsekvenser for våre handlinger.
Kulturbegrepet i sykepleie er blitt beskrevet av mange
teoretikere (16,17,18,19,20). På New Zealand har en sykepleier med
maoribakgrunn, Irihapeti Ramsden, beskrevet et perspektiv hvor
kultursensitiviteten og maktaspektet står sentralt. Med
utgangspunkt i minoritetsgruppen henvender hun seg til
storsamfunnet. Hennes perspektiv er det motsatte av Leiningers.
Siden slutten av 1980-årene har Ramsden vært opptatt av kulturell
trygghet for pasienter med minoritetsbakgrunn (3). I hennes
beskrivelse av kulturell trygghet, er kultursensitivitet bare
første skritt på veien for å kunne møte pasienter med annen
kulturell bakgrunn på en likeverdig og respektfull måte. Siden
Ramsdens perspektiv er relativt ukjent for mange, finner vi det
hensiktsmessig å fortelle historien og presentere begrepet før vi
går videre.
Kulturell trygghet
Det var altså Irihapeti Ramsden som først beskrev begrepet
«kulturell trygghet i sykepleie». Bakgrunnen var at New Zealands
maoribefolkning med sine spesielle behov for kulturelle hensyn,
systematisk ble neglisjert som gruppe. Til tross for at
representanter for det britiske imperiet og lokale maorihøvdinger
hadde undertegnet en traktat om deres rettigheter i 1845, mottok
ikke maoriene sine rettmessige privilegier. De ble tvert imot
usynliggjort og undertrykt av storsamfunnet (21). For å ivareta
maoriene, som var spesielt sårbare i en omsorgssituasjon, ble
Ramsden opptatt av kulturell sensitivitet og trygghet. I samarbeid
med The Nursing Council of New Zealand ble det utarbeidet
retningslinjer for hvordan sykepleierutdanningen skal gi
undervisning i «kulturell trygghet».
Ramsden legger vekt på at kultur og etnisitet ikke er det
samme. Mennesker som tilhører én etnisk gruppe har ikke automatisk
felles erfaringer og holdninger som styrer alle gruppemedlemmenes
handlinger. Sykepleieren kan ikke forutsi en kulturelt basert
atferd hos et individ bare ved å sette seg inn i en spesiell
gruppes tankegang. Det strider mot det humanistiske idealet om
individet som unikt og uerstattelig. Kulturell trygghet handler
ikke om å lære andres språk eller skikker, men om å ha
sosialpolitisk innsikt og om å gi en person muligheten til å
opprettholde sitt kulturelle særpreg.
I 1988 anbefalte «The Royal Commision on Social Policy» på New
Zealand tre prinsipper i forhold til maoribefolkningen; samarbeid,
deltakelse og beskyttelse. Myndighetene satser altså på at
samarbeid og deltakelse er viktig for å gjennomføre sin politikk. I
New Zealands sykepleierutdanning har det siden 1992 vært undervist
i faget Tangata Whenua («people of the land»; maoribefolkningen).
Debatten om faget og dets plass i utdanningen har vært svært
opphetet. Et sentralt begrep her er «tokulturelt perspektiv».
Maoribefolkningens spesielle behov for likeverdig omsorg,
brakte fram begrepet «kulturell trygghet». Her vil vi argumentere
for at kulturell trygghet kan benyttes i en hvilken som helst
sykepleieundervisning, og går derfor nærmere inn på noen av
begrepets sentrale punkter.
Ifølge Nursing Council of New Zealand (22), kan kultur
defineres som «tro og praksis felles for en spesiell gruppe eller
et folk». I sykepleie er kulturell trygghet beskrevet slik: «The
effective nursing or midwifery practice of a person or family from
another culture, and is determined by that person or family.
Culture includes, but is not restricted to, age or generation;
gender; sexual orientation; occupation and socio-economic status;
ethnic origin or migrant experience; religious or spiritual belief;
and disability. The nurse or midwife delivering the nursing or
midwifery service will have undertaken a process of reflection on
his or her own cultural identity and will recognise the impact that
his or her culture has on his or her professional practice» (22).
Det betyr altså at sykepleie eller jordmortjeneste til en person
med en annen kulturell bakgrunn skal defineres av personen eller
familien som mottar pleien/tjenesten.
Samme dokument beskriver også hva som menes med en utrygg
praksis: «Unsafe cultural practice comprises any action which
diminishes, demeans or disempowers the cultural identity and
well-being of an individual» (22).
Å definere «utrygg kulturell praksis» var retningsgivende for å
kunne komme fram til en kulturelt trygg sykepleiepraksis. For å
kunne endre praksis var det svært viktig å være enig om hva som ble
ansett som en uønsket situasjon, og hva som måtte til for å nå fram
til en ønsket situasjon (23).
Kulturell trygghet starter med kulturell sensitivitet som er
første trinn for å forstå at det eksisterer forskjeller. Neste
trinn er kulturell oppmerksomhet, som gjør studentene oppmerksomme
på forskjeller. Kulturell oppmerksomhet starter med selvrefleksjon
hvor studenten bærer med seg sin egen livserfaring og
virkelighetsoppfatning, og en refleksjon over hvilken virkning
dette har på andre (3,23). Denne selvrefleksjonen bør føre til
siste trinn; kulturell trygghet. Det er resultatet av at
sykepleieren gir trygg sykepleie definert av den som mottar pleien.
Etiske koder for sykepleie legger vekt på at mennesker skal
motta sykepleie uavhengig av kjønn, rase, kultur, økonomisk
situasjon, utdanning eller religiøs bakgrunn (24). Kulturell
trygghet innebærer at alle mennesker skal kunne motta sykepleie som
tar alt det som gjør dem unike i betraktning. Ramsden mener at
kulturell trygghet er viktig i alle møter mellom sykepleier og
pasient, fordi forholdet alltid vil være tokulturelt. Hvorvidt et
møte føles trygt for pasienten, avhenger av at sykepleieren
identifiserer maktforholdene i situasjonen og gir brukerne
myndighet. En slik overføring av makt er også beskrevet av Stang
(25). For å oppnå kulturell trygghet, er det altså pasienten som må
definere trygghet. Vi mener at dette er vesensforskjellig fra
teorien om transkulturell sykepleie, hvor sykepleieren i kraft av
sin underforståtte ekspertise avgjør hva som er best for pasienten.
I sykepleieundervisningen på New Zealand legges det vekt på at
kultursensitivitet bare er første trinn i en prosess som går videre
til kulturell oppmerksomhet og til slutt til kulturell trygghet.
Sykepleierne må være fleksible overfor pasienter som er
forskjellige fra dem selv. Undervisningen legger også vekt på å
unngå handlinger som nedvurderer, virker nedlatende eller
umyndiggjør pasientene. I stedet bør man tilstrebe anerkjennelse,
respekt og rettigheter. Undervisningen bør foregå i små
studentgrupper så verdier, tanker, følelser og holdninger kan
diskuteres i trygge omgivelser. Det er viktig at den som underviser
ikke har en konfronterende, men en støttende tilnærming. Det betyr
blant annet at studenter som tilhører den hvite befolkningen ikke
skal føle skyld for hva deres forfedre har gjort, men fokusere på
situasjonen her og nå (23).
Diskusjon
Man kan forstå Leiningers og Ramsdens ulike perspektiv på
sykepleie ut fra den epoken hvor de oppsto. Selv om Leininger med
sitt humanistiske perspektiv var en pionér i slutten av 50-årene,
synes dette perspektivet nå å være preget av den tiden da tankene
ble født. Hennes Sunrise-modell om transkulturell sykepleie - hvor
de ulike faktorene er strukturert i forhold til hverandre og
gjensidig støtter og opprettholder hverandre - er selvforsterkende
og uavhengig av praktisk anvendelse. Det fokuseres på sykepleierens
vurdering av pasienten, og eventuelle intervensjoner. Man kan
derfor kritisere ved å si at mye er avhengig av sykepleierens evne
og vilje til å «se» pasienten. Pasientens situasjon er ikke
nødvendigvis slik den kan se ut for sykepleieren. Selv om Leininger
hevder at det er pasienten som legger føringer for sykepleien, er
hun likevel blitt sterkt kritisert for å være etnosentrisk og
paternalistisk i forhold til pasienten.
Til tross for kritikken er det mange som mener at
Sunrise-modellen er et ideelt undervisningsoppsett. Det viser seg
ved at utallige utdanningsinstitusjoner rundt om i verden bruker
den i sin undervisning, selv om den er mest brukt i USA (26). Det
blir imidlertid hevdet at modellen er for komplisert, på den måten
at å forstå modellen i seg selv, tar bort fokus fra pasienten (26).
Meleis (27) og Eliason & Raheim (28) hevder at det ikke finnes
noe bevis for at slik undervisning i kulturell sykepleieteori gir
læring.
Likevel er Leiningers perspektiv både interessant og viktig
fordi det setter søkelyset på en dimensjon som har vært ofret liten
oppmerksomhet. Et vesentlig spørsmål er imidlertid om det er
pasienten eller sykepleieren som definerer virkeligheten i en
omsorgssituasjon, og hvilke sykepleietiltak hver av partene
opplever som viktige. Her må man være bevisst den maktbalansen som
finnes i et sykepleier-pasientforhold, spesielt fordi pasienten er
den som befinner seg i ukjente kulturelle omgivelser. Da er det
lett for sykepleieren som er i kjente, trygge omgivelser ubevisst å
foreta handlinger som kan påføre pasienten lidelse. Å bli innlagt i
en institusjon er i seg selv et møte med en annen kultur. Leininger
synes å mene at sykepleieren i egenskap av spesialist gjør de
riktige vurderingene. Sunrise modellen problematiserer imidlertid
ikke sykepleierens eventuelle fordommer og negative holdninger.
På bakgrunn av det ovennevnte, og med grunnlag i teori om
bemyndigelse og brukermedvirkning (25), mener vi at det er minst
like viktig for sykepleieren å sette seg inn i Ramsdens modell for
kulturell trygghet som i Leiningers teori. I tillegg til å
analysere maktforholdene i en situasjon, er det viktig å sette
søkelys på sykepleierens egne holdninger. Det kan virke
bevisstgjørende og avklarende, og bli et utgangspunkt for handling.
Noe av kritikken mot kulturell trygghet-modellen går ut på at
den ikke er generaliserbar. Den kan dessuten oppfattes som
ekskluderende fordi det brukes en del maoriord og -uttrykk som ikke
oversettes. New Zealands befolkning kjenner dem, men de gir ingen
mening for andre. Vi mener likevel at de grunnleggende premissene
også kan benyttes i vår del av verden. Vi vet at kulturelle forhold
kan ha avgjørende betydning for pasientens helse og velbefinnende.
Spørsmålet er da: Hvordan kan vi utvikle og implementere kunnskap
om transkulturell sykepleie, kulturell omsorg, kulturell trygghet
og internasjonal forståelse i sykepleierutdanningen for å styrke
pasientens posisjon?
Undervisning
Ved Høgskolen i Vestfold er sammenhengen mellom kultur og
sykepleie et tema i fagplanen for grunnutdanningen i sykepleie.
Etter undervisning i dette temaet i første utdanningsår med vekt på
selvrefleksjon og holdninger, følges det opp i øvingslaboratoriene
og gjennom veiledning i praksis. I utdanningens tredje år tas
«kultur» opp igjen. Da fokuseres det på helsefremmende og
forebyggende arbeid overfor grupper som er forskjellige, sosialt og
kulturelt. I de senere år har flere studenter ved sin avsluttende
eksamen fokusert på sykepleie til pasienter med ulik kulturell
bakgrunn. Enkelte har gitt uttrykk for at dette temaet er blitt
viet for liten oppmerksomhet, og dette forsøker vi nå å bøte på ved
å gi temaet større bredde gjennom de tre utdanningsårene.
Høgskolen i Vestfold tilbyr også videreutdanning for
sykepleiere og i andre helsefag, hvor kultur trekkes inn i
yrkesutøvelsen. Det er mange sykepleiere som ikke har lært noe om
sykepleiefagets kulturdimensjon i sin grunnutdanning. De hilser
temaet velkommen fordi de i sin praksis har erfart hvor viktig det
er.
Internasjonal studentutveksling
Internasjonal studentutveksling er et viktig tiltak for å gi
studenter erfaring i å gi sykepleie til pasienter med en annen
kulturbakgrunn. Dette støttes også av Duffy (26). Eksempler på
slike tiltak er Nordplus, European Nursing Modul Network (ENMN),
Florence og Study Abroad. I tillegg finnes det forskjellige
bilaterale avtaler som høyskoler og utenlandske institusjoner har
seg imellom. Høgskolen i Vestfold, avdeling for helsefag, har
utvekslingsavtaler blant annet i Tanzania og Palestina. Ved å leve
og studere i et annet land får studentene nye erfaringer. De blir
nødt til å reflektere kritisk over sine holdninger, sin atferd og
kunnskap i et nytt læringsmiljø (29). Det er i møtene med andre
omgivelser og mennesker med annen kulturell bakgrunn at læringen
skjer. Slik det skisseres av Säljö (30), er det sosiokulturelle
fellesskapet som er nødvendig for å eksponere seg i praksis og ta
inn nye inntrykk for læring. Duffy hevder at man bare kan få slik
læring i møte med «den andre».
Faglige diskusjoner
En betingelse for å tilegne seg ferdigheter i å møte mennesker
fra en annen kultur, er at sykepleiere snakker åpent om sine
erfaringer og setter ord på sin eventuelle usikkerhet, slik
sykepleierne uttrykte det i Baluyots undersøkelse (4, 13). Jo flere
som diskuterer kulturelle spørsmål og skaffer seg nye kunnskaper,
jo bedre rustet står man når man trenger det. Faglige diskusjoner
kan foregå i ulike fora som på arbeidsstedet, i fagmøter, i
fagtidsskrift eller i uformelle sammenkomster. Mengden av
litteratur om kulturell omsorg og kulturell trygghet er økende, og
kan gi et verdifullt tilskudd til sykepleierens kompetanse. Det er
også viktig at norske sykepleiere kommer på banen gjennom å
publisere artikler om kulturelle møter i sitt arbeid. Narrativer
kan være en god innfallsvinkel for å ta opp kulturelle spørsmål til
refleksjon og diskusjon. Det bør også gis mer støtte til
vitenskapelige studier om kulturelle ulikheter og sykepleie.
Det er nyttig å delta på internasjonale sykepleiekonferanser
for å holde seg à jour med hva som foregår i andre land. En viktig
del av å delta er å knytte kontakter til utlandet for å ha faglige
diskusjoner og om mulig å legge til rette for studentutveksling.
Utfordringene videre
Hvilke utfordringer står vi så overfor? Etter vår oppfatning må
det være evne og vilje til å forstå hvor viktig den kulturelle
dimensjonen kan være for pasientens velbefinnende, og at
sykepleieren tar konsekvensene av dette. For at sykepleiere skal ha
god nok kompetanse til å møte disse utfordringene, må fagplanene
inneholde emner som kultur relatert til sykepleie og sykepleie
relatert til maktforhold. I sin veiledning og undervisning må
lærerne fokusere på kultur og maktforhold. Dette betinger
imidlertid at de selv føler seg trygge når det gjelder
kulturaspektet i sykepleiefaget. I undervisningen bør fagene
sosialantropologi og sosiologi ta opp kulturelle likheter heller
enn å framheve forskjeller. Kritisk refleksjon over egne holdninger
og problemløsning i kliniske situasjoner er helt essensielt for å
oppnå vekst og utvikling.
I en artikkel som er kritisk til tradisjonell undervisning om
kultur og sykepleie, tar Duffy opp hvordan denne undervisningen bør
endres. Hun hevder at den refleksive læreprosessen i et postmoderne
perspektiv ikke gir ett enkelt svar, men mange perspektiver som kan
føre til et svar som er relevant i en bestemt situasjon. «Når
sannheten er relativ, bryter stereotypier sammen», sier hun (26).
Vi mener at møter mellom personer med ulik kulturell bakgrunn
ikke bare skal få oppmerksomhet i enkelte kursdeler, men være i
fokus gjennom hele grunnutdanningen i sykepleie. Bare slik kan
kultur bli en naturlig del av det å yte sykepleie. Lærere i
sykepleier- og videreutdanninger bør altså i større grad sette seg
inn i begreper som «Transcultural Nursing» og «Cultural Safety».
Siden den kulturelle dimensjonen i sykepleie er så mangefasettert,
er det viktig at lærerne ikke bare er fortrolige med disse
begrepene, men også med andre publiserte tilnærminger som for
eksempel Campinha-Bacote (17,18) som beskriver kultur i
sykepleiefaget. Lærerne må selv gjøre bruk av kunnskapen, og vise
hva dette vil si i ord og handling. Først da kan betydningen av
kulturell trygghet i sykepleie bli troverdig og meningsfylt for
våre studenter og framtidige sykepleiere.
Litteratur
1. Leininger M. Culture Care Diversity and Universality: A
Theory of Nursing. New York: National League for Nursing Press,
1991.
2. Leininger M. Transcultural Nursing. Concepts, Theories,
Research & Practices. McGraw-Hill Inc. 1995. 2nd ed.
3. Ramsden I. Kawa whakaruruhau. Cultural Safety in Nursing
Education in Aotearoa (New Zealand). Nursing Praksis in New
Zealand. 1993; Vol. 8: 3-4-10.
4. Baluyot C. Innvandrerpress på eldreomsorgen. Tidsskriftet
Sykepleien, 2000;13:51-55.
5. Utne M. Omskjering av kvinner i eit norsk helseperspektiv.
Tidsskr Sykepl 2003; 9: 32-38.
6. Seland KG. Studiepraksis i en fremmed kultur. Tidsskr Sykepl
2003; 10: 40-42.
7. Magelssen R. Hva sier begrepet «transkulturell sykepleie» om
vår
virkelighetsoppfatning? Tidsskr Sykepl 2004; 1: 43-46.
8. Norges offentlige utredninger. Omsorg og kunnskap. Norsk
kreftplan. NOU 1997: 20. Oslo: Statens forvaltningstjeneste,
Seksjon statens trykning, 1997.
9. Norges offentlige utredninger. Livshjelp. Behandling, pleie
og omsorg for uhelbredelig syke og døende. NOU 1999: 2. Oslo:
Statens forvaltningstjeneste, Seksjon statens trykning, 1999.
10. Kommunal- og arbeidsdepartementet. St.meld.nr. 17, 1996-97.
Om innvandring og det flerkulturelle Norge. Oslo, 1997.
11. St.meld.nr. 28 (1999-2000). Innhold og kvalitet i
omsorgstjenestene. Omsorg 2000. Oslo: Sosial- og
helsedepartementet, 2000.
12. St.meld.nr. 16 (2002 - 2003). Resept for et sunnere Norge.
Folkehelsepolitikken. Oslo: Helsedep., 2003.
13. Baluyot C. Primary nursing health care services and ethnic
minority elderly patents. Universitetet i Oslo: Hovedoppgave ved
Institutt for sykepleievitenskap, 1999.
14. Leininger M. Health Care Issues. First ed. Health Care
dimensions. Philadelphia, PA: F. A. Davis Co., 1974.
15. Leininger M. Care: An essential human need. Detroit, MI:
Wayne State University Press, 1988. (Opprinnelig publisert i
1981, C. Slack Inc.)
16. Andrews MM, Boyle JS. Transcultural Concepts in Nursing
Care. 3rd ed. Philadelphia: Lippincott, 1999.
17. Campinha-Bacote JA. Model and Instrument for Adressing
Cultural Competence in Health Care. Journal of Nursing Education,
1999; 38(5): 203-207.
18. Campinha-Bacote J. Many Faces: Addressing Diversity in
Health Care. Journal of Online Issues in Nursing, 2003; 8 (1). På:
http://nursingworld.org/ojin/topic20/tpc20_2.htm
19. Purnell LD, Paulanka BJ. Transcultural Health Care. A
Culturally Competent Approach. 2nd ed. Philadelphia. F.A. Davis
Company. 2003.
20. Giger JN, Davidhizar RE. Transcultural Nursing. Assessment
& Intervention. 3rd ed. Mosby, Inc. 1999.
21. Ramsden I. Own the Past and Create the Future. Speech to Te
Hui Whakapumau, Maori Development Conference, Massey University,
Palmerston North. 1994, August 10-11.
22. Nursing Council of New Zealand Guidelines for cultural
safety, The Treaty of Waitingi and Maori Health in Nursing and
Midwifery Education and Practice, 2002. ISBN 0-908662-12-2.
23. Wood, PJ & Schwass, M. Cultural Safety: A framework for
changing attitudes. Nursing Praksis in New Zealand. 1993; Vol
8:1-4-15.
24. ICNs etiske retningslinjer for sykepleiere.
http://www.nosf.no/nettside/nsfmain.nsf/PrintArticles/4604F5958A15367EC1256D51003E362E/$file/ICNs
etiske retningslinjer.doc
25. Stang, I. Makt og bemyndigelse. Universitetsforlaget. Oslo,
1998.
26. Duffy, ME. A critique of cultural education in nursing.
Journal of advanced Nursing, 2001;36(4):487-495.
27. Meleis, AI, Isenberg, M, Koerner, J, Lacey, B & Stern,
P. Diversity,
Marginalisation, and Culturally Competent Health Care: Issues
in Knowledge
Development. Academy of Nursing. Washington DC. 1995.
28. Eliason, MJ & Raheim, S. Experiences and comfort with
culturally diverse groups in undergraduate pre-nursing students.
Journal of Nursing Education, 2000;39:161-165.
29. Watt, S, Law, K, Ots, U, Waagø, K. Reflections Across
Boundaries: The European Nursing Module. Journal of Transcultural
Nursing, 2002;(13)4-318-324.
30. Säljö, R. The individual in social practices. Nordisk
Pedagogikk. Oslo, 2001; 21:108-116. ISSN
0901-8050.
0 Kommentarer