Pasientens rettssikkerhet i det frivillige psykiske helsevernet
Sammendrag: En hovedforpliktelse for et sivilisert samfunn er å gi omsorg for dem som ikke kan klare seg selv. Denne omsorgsforpliktelsen kan imidlertid skape etiske problemer i situasjoner hvor den som trenger omsorg ikke selv skjønner at han eller hun trenger hjelp, og kanskje aktivt motsetter seg å bli tatt hånd om på denne måten. Vi står her ovenfor en prinsipiell rettslig problemstilling og et underliggende etisk dilemma: Den rettslige problemstillingen er i hvilken utstrekning - under hvilke vilkår og på hvilken måte - samfunnet kan dra omsorg for eller behandle den som objektivt sett trenger behandling eller omsorg, uten samtykke fra, og eventuelt mot uttrykkelig protest fra den det gjelder. Er det slik at hensynet til rettsikkerhet og vern av den personlige integritet ikke gjelder i situasjoner hvor det er et slikt behandlings- og omsorgsbehov? Det etiske dilemmaet som ligger under denne rettslige problemstillingen, er valget mellom å unnlate å gi hjelp eller omsorg til den som trenger det, og å krenke medmenneskers frihet ved å frata dem et vern for fysisk og psykisk integritet som vi anser som et grunnleggende gode i den liberale rettsstat. Dette etiske og rettslige dilemma er særlig aktuelt i forhold til pasienter som frivillig søker hjelp fra det psykiske helsevern og i hvilke tilfeller bruk av tvang kan forsvares rettslig og etisk i forhold til disse pasientene.
Jeg vil rette søkelyset mot rettssikkerhetsgarantiene for
pasienter under frivillig psykisk helsevern ,og de etiske
dilemmaene som kan oppstå for helsepersonell når lovens
bestemmelser oppleves å være til hinder for å gi pasienten den
helsehjelp han eller hun trenger.
De etiske og rettslige problemstillinger knyttet til bruk av
tvang i psykiatrien generelt er for omfattende til å bli behandlet
her.
Rettssikkerhetsgarantiene i den nye psykiatriloven.
Prinsippet om frivillighet
I forbindelse med vedtakelsen av den nye psykiatriloven,
Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
(phvl) som trådte i kraft i januar 2001, ble hensynet til
pasientenes rettsikkerhet sterkt fremhevet (1). Det politiske
flertall i
Sosialkomiteen understreket at loven var pasientrettet og
at dette innebar en reell styrking av rettsikkerheten innen det
psykiske helsevern. Bl.a. ble det fremhevet av flere
stortingsrepresentanter at prinsippet om frivillighet sto helt
sentralt i loven og at de nye tvangsbestemmelsene var tydeligere
utformet med klarere grenser for bruk av tvang.
Psykiatriloven har både kvantitativt og kvalitativt det
største tvangspotensialet i det norske lovverk. I tillegg er det en
rekke tiltak som registreres som frivillige, men som ikke egentlig
er basert på et «frivillig avgitt samtykke» i uttrykkets egentlige
forstand.
Det er ofte vanskelig å bedømme hvor stor den «reelle
frivilligheten» er i en aktuell situasjon når pasienten er
inneforstått med at tvangshjemlene kan - og vil - bli tatt i bruk
dersom pasienten ikke frivillig godtar det aktuelle tiltaket, f.eks
medisinering. Det at det foreligger tvangshjemler øker
tvangspotensialet i de parallelle frivillige hjemlene for bruk av
integritetskrenkende tiltak basert på samtykke.
Dog er det sikker rett at tvang aldri skal iverksettes uten at
man først har forsøkt frivillighet eller at frivillighet anses som
åpenbart formålsløst, jfr phvl. § 3-3 annet ledd.
De frivillige innleggelsene - de lege lata
Etablering av frivillige innleggelser er omhandlet i
phvl. kap. 2 som inneholder tre paragrafer:
Den viktigste rettssikkerhetsgarantien for pasienter under
frivillig vern etter
phvl. § 2-1, er deres rett til å kunne forlate
institusjonen etter eget ønske; det er nettopp dette som gjør
oppholdet frivillig. Det finnes visse unntak fra dette dersom det
på forhånd er inngått avtale om tilbakeholdelsesrett, jfr § 2-2.
Pasienten trenger ikke oppgi noen grunn til å forlate
institusjonen. Det kan skyldes misnøye med de materielle
forholdene, med manglende behandlingstilbud, for «strenge»
husordensregler, et ønske om å prøve seg «utenfor murene» eller
andre grunner.
Så lenge pasienten er innskrevet i sykehuset, må han avfinne
seg med bruk av de lovlige tvangsforanstaltningene som kan
iverksettes etter
phvl. kap. 4. Tvangsbehandling med medikamenter er derimot
ikke tillatt overfor frivillig innlagte pasienter. Dersom pasienten
finner regimet for inngripende, kan han foretrekke å begjære seg
utskrevet. Bare under nødrettsliknende forhold kan da pasienten
holdes tilbake for en kortere tid, og i utgangspunktet kan det ikke
foretas en endring av rettslig status til tvunget psykisk
helsevern, se
phvl. § 2-3.
Regelen i
phvl § 2-2 (frivillig innleggelse med tilbakeholdsrett) er
oppstilt for å kunne sikre en tidsbegrenset retensjon av blant
annet suicidale pasienter.
En avtale om frivillig innleggelse med retensjonsrett må ses
som et kontraktsforhold mellom pasienten og den faglig ansvarlige.
Kravene til samtykke følger her av
pasientrettighetsloven (2) § 4-2 jfr § 4-1. Men det kreves,
etter
phvl. § 2-2 fjerde ledd, at den begrunnelsen som den
faglig ansvarlige gir, må være oppfattet av pasienten eller den som
samtykker på vedkommendes vegne. Ellers vil klageretten over en
slik vilkårstilling bli illusorisk.
I kravet om at samtykket må være informert, ligger at den som
tas under omsorg etter
phvl § 2-2, selv må ha bedt om eller uttrykkelig samtykket
til dette, og at samtykket må være basert på en rimelig forståelse
av eget behov og det tilbudet som gis (3).
Etter bestemmelsen gir et slikt samtykke den faglig ansvarlige
myndighet til å la pasienten være undergitt reglene i
phvl. § 3-1 (tvunget psykisk helsevern) for en periode på
inntil tre uker. Tidsperioden kan ikke fornyes under en og samme
innleggelse. Samtykket innebærer ikke at det samtidig kan fattes
vedtak om behandling uten eget samtykke etter § 4-4, heller ikke
kan det vedtas innskrenkninger i pasientenes forbindelse med
omverdenen etter § 4-5 andre ledd, jfr
phvl § 2-2 første ledd.
I henhold til
phvl. § 2-3 kan ikke en person som er underlagt frivillig
psykisk helsevern overføres til tvunget vern. En slik konvertering
av rettslig status kan følgelig heller ikke skje i situasjoner hvor
pasienten har samtykket i eventuell tvangsmessig tilbakeholdsrett
etter
phvl. § 2-2.
§ 2-3 lyder slik:
«Ingen som er under psykisk helsevern etter eget samtykke kan
overføres til tvunget psykisk helsevern mens det frivillige vernet
pågår.»
Stortinget begrunnet regelen med at de mennesker som
underkaster seg frivillig psykisk helsevern skal kunne ha visshet
om at «bordet ikke fanger». Pasienten skal ikke oppleve at det som
i utgangspunktet var et frivillig behandlingstiltak plutselig viser
seg å være tvang, at døren så å si låses bak pasienten når han er
kommet inn på institusjonen. Dette har med tilliten til psykiatrien
å gjøre, men også at de mennesker som kommer til psykiatrien for å
få hjelp skal oppleve at de blir behandlet med redelighet og
respekt.
Utgangspunktet er derfor at en frivillig innlagt pasient skal
utskrives uten ugrunnet opphold hvis han eller hun begjærer det.
Dette gjelder med den reservasjon at det må være anledning til å
forberede utskrivelsen, ved for eksempel å underrette de nærmeste
pårørende og sørge for at pasienten blir tatt i mot på det sted han
eller hun utskrives til. Reservasjonen om at det skal være
anledning til å forberede utskrivelsen må ikke misbrukes. Dersom
pasienten for eksempel ønsker å skrive seg ut fredag ettermiddag,
så er det ikke anledning til å holde tilbake pasienten over helgen
til avdelingens faste leger er tilbake. Selv om en slik ordning nok
kunne ha mye for seg, vil likevel en slik tilbakeholdelse av en
frivillig innlagt pasient rammes av
straffelovens bestemmelser om ulovlig frihetsberøvelse.
Kontrollkommisjonen II ved Dikemark sykehus skrev i en
høringsuttalelse til den nye psykiatriloven følgende:
«Kontrollkommisjonen har ved flere anledninger støtt på
problemstillingen at sykehuset ser behov for overføring fra
frivillig til tvunget psykisk helsevern, i situasjoner hvor
pasienten har blitt dårligere etter en tids opphold under en
frivillig innleggelse. I noen situasjoner kan det virke tungvint at
pasienten i slike situasjoner skal skrives ut og forlate
sykehusområdet før en ny innleggelse kan finne sted. Iflg de
uttalelser som er gitt fra helsetilsynet om dette,
er det ikke tvil om at dette må gjøres.» (4)
Selv om pasienten vurderes som farlig for seg selv eller andre,
kan han bare midlertidig holdes tilbake i en kort periode i medhold
av nødrettsvurderinger.
I de tilfeller hvor situasjonen vurderes slik at vilkårene for
tvunget psykisk helsevern, jfr.
psykiatriloven s § 3-3 anses oppfylt, må det imidlertid
være anledning til å iverksette relativt raske tiltak for å få
pasienten under slik vern. Tiltakene forutsettes likevel ikke
iverksatt på en slik måte at det ikke blir realitet bak
utskrivingen. Kravet innebærer at proforma utskrivelse skal unngås.
Et minimumskrav er at pasienten vet at han/hun er utskrevet og
fått anledning til å forlate sykehuset. Ved en rekke psykiatriske
institusjoner er det imidlertid ikke uvanlig at pasienten uten å ha
forlatt sykehuset blir kjørt i drosje/politibil til legevakt for
vurdering av lege og dernest returnerer til avdelingen med
innleggelsesdokumentene i orden. Ikke sjelden har politiet med seg
et skriv fra avdelingslegen som overleveres til legevakten med en
begrunnelse for hvorfor pasienten bør være tvangsinnlagt. I min tid
som sykepleier ved Psykiatrisk Klinikk i Bergen har jeg ikke
opplevd at en lege ved Bergen legevakt har satt til side
vurderingen som er gjort av en psykiater ved klinikken. Dersom det
er meningen at en slik praksis er greit, kan man spørre seg om
verdien av en slik frihet og om pasienten er tjent med en slik
praktisering av § 2-3.
Tilbakeholdelse av frivillig innlagte pasienter etter
nødrettsbestemmelsen i straffelovens § 47
Hovedregelen etter bestemmelsene i den nye psykiatriloven er at
frivillig innlagte pasienter har rett til å forlate institusjonen
når de selv ønsker.
I helt spesielle tilfeller kan likevel en frivillig innlagt
pasient holdes tilbake mot sin vilje. En slik unntaksregel er
bestemmelsen om nødrett i straffelovens § 47:
«Ingen kan straffes for Handling, som han har foretaget for at
redde nogens Person eller Gods fra en paa anden Maade uafvendelig
Fare, naar Omstændigherderne berettigede ham til at anse denne som
særdeles betydelig i Forhold til den Skade, som ved hans Handling
kunde forvoldes.»
Paragraf 47 stiller opp to hovedvilkår for at nødshandlingen
skal være lovlig:
1: Det må foreligge en fare som ikke kan avverges på annen
rimelig måte enn ved redningshandlingen.
2: Det kreves en «særdeles betydelig» interesseovervekt i favør
av redningshandlingen for at den skal være lovlig.
Det fremgår av Ot.Prp nr. 11 s. 65 at § 2-3 må leses i
sammenheng med straffelovens § 47 som regulerer
nødrettssituasjoner. Dersom en utskrivning fra frivillig psykisk
helsevern vil medføre overhengende fare for at pasienten skal
påføre seg eller andre alvorlig skade på liv eller helse, kan
tilbakeholdelse, som ellers ville være et brudd på § 2-3, være
straffri etter straffelovens § 47.
Nødrett gir ikke hjemmel for tvangstiltak som i tid eller
omfang går ut over det som er nødvendig for å avverge den akutte
faren. Når en frivillig innlagt pasient holdes tilbake på nødrett,
plikter den faglig ansvarlige og personalet ved avdelingen
fortløpende å vurdere om det fortsatt foreligger fare for at
pasienten kan omkomme eller bli alvorlig skadet. Ved
tilbakeholdelse av pasient på nødrett skal denne vurderingen skje
daglig, også i helgene.
Det kan ofte være slik at selv om en psykisk lidelse ikke
påvirker realitetssansen merkbart, vil sykdommen lett kunne virke
inn på livsmotet og det håp pasienten har for fremtiden. Sykdommen
kan således lettere medføre at personen foretar impulshandlinger. I
slike tilfeller må det være helsevesenet sin oppgave å verne
personen mot livstruende handlinger som helt eller delvis kan ha
sammenheng med sykdommen. Men nødrettsbestemmelsen gir ikke
sykehuset noen ubegrenset rett til å anvende tvang for å forhindre
skadelige handlinger. Det må foreligge
en betydelig interesseovervekt i favør av
redningshandlingen.
Bestemmelsen kommer således bare til anvendelse dersom det er
en overhengende fare for at pasienten i tilfelle utskrivning vil
påføre seg selv eller andre alvorlig skade på liv eller helse. En
tilbakeholdelse kan da bare skje så lenge nødrettsituasjonen
består. Det vil si den tid som er nødvendig for å avverge den
akutte krisesituasjonen. Bruk av nødrett gir ikke grunnlag for en
permanent innleggelse og neppe heller ikke hjemmel for
tvangsmedisinering.
Som illustrasjon vises det til avgjørelsen i Høyesterett:
«Fornærmede som var narkoman var tvangsanbrakt på Dikemark
sykehus med hjemmel i den tidligere psykiatrilovens § 5. Etter en
tid ble det lagt til grunn at fornærmede ikke hadde en sykdom som
kunne klassifiseres som en alvorlig sinnslidelse. Det var
imidlertid på det rene at fornærmede var sterkt
behandlingstrengende, og at det var overhengende fare for hennes
liv dersom hun vendte tilbake til narkotikamiljøet. Hun ble derfor
holdt igjen på nødrett.
Høyesterett uttaler i dommen at man her har bygget på en
uriktig forståelse av nødrettsregelen i straffelovens § 47.
Berøvelsen av friheten innebærer en krenkelse av grunnleggende
menneskerettigheter som vår lovgivning beskytter. Høyesterett viste
også til at vår lovgivning ikke inneholder noen spesiell hjemmel
for tvangsmessig tilbakeholdelse av narkomane.»(5. s. 1079)
Etter gammel lov var det uklart om nødretten kun kunne brukes
som hjemmel for tilbakeholdelse så lenge nødretten varte og at
pasienten i disse situasjonene beholdt sitt opprinnelige og
frivillige innleggelsesgrunnlag, eller om nødretten også kunne
brukes som hjemmel for en overføring til tvangsinnleggelse uten
forutgående utskriving. Professor Ørnulf Rasmussen ved
Universitetet i Bergen mener at gammel lov åpnet for en slik
konvertering og at ny lov også gjør det. Professor Aslak Syse ved
Universitetet i Oslo hevder imidlertid at loven må forstås som et
absolutt forbud mot å anvende nødretten som konverteringsgrunnlag.
Praksis fra kontrollkommisjonene er svært forskjellige.
Helsetilsynet har fått seg forelagt problemstillingen i en konkret
sak, og det er ventet at Helsetilsynets uttalelse langt på vei vil
avklare situasjonen. Personlig er jeg ikke i tvil om at
rettsikkerheten til pasienten her må komme først. Prinsippet om at
«bordet ikke skal fange» må innebære at det frivillige
innleggelsesgrunnlaget består når den akutte nødrettssituasjonen er
avverget.
Et annet moment er at det har vist seg i praksis at mange leger
ikke klarer å skjelne mellom vilkår for tvangsinnleggelse, jfr §
3-3, og nødrettsinstituttet. Det at det foreligger en situasjon som
innebærer at dersom pasienten ikke hadde vært innlagt ved
sykehuset, så ville vilkårene for tvangsinnleggeslse etter § 3-3
vært oppfylt betyr ikke det samme som at det er hjemmel for å
anvende nødrett som grunnlag for tilbakeholdelse av pasienten. Bruk
av nødrett krever noe mer enn at vilkårene etter § 3-3 er oppfylt.
Min erfaring er imidlertid at nødrett alt for ofte feilaktig
påberopes som hjemmel for tilbakeholdelse av frivillig innlagte
pasienter. Helsepersonell har en tendens til å bruke sitt
paternalistiske grunnsyn som et argument for å sette til side
pasientens rettigheter.
Bruk av tvangsmidler ovenfor frivillig innlagte
pasienter
Bruk av tvangsmidler reiser grunnleggende etiske dilemmaer, der
hensynene til en effektiv behandling for å få personer ut av en
smertefull og belastende sinnstilstand står mot behovet for å
begrense tvangsinngrep til det som er nødvendig og akseptabelt.
Rettslig sett er utgangspunktet klart nok: Tvangsbruk som
griper inn i et menneskes selvbestemmelsesrett må ha hjemmel i lov.
Dette gjelder også om tvangen utøves i vedkommendes egen interesse.
Vektleggingen av pasientenes autonomi medfører et vern av
pasientene mot behandleres mulige inngrep - og mulige overgrep - «i
den gode hensikt».
I
phvl kap 4 er det gitt bestemmelser som regulerer bruken av
ulike tvangsmessige foranstaltninger under gjennomføringen av
psykisk helsevern.
Tvangsmidler kan anvendes både overfor pasienter som er
frivillig innlagt og pasienter som er underlagt tvunget psykisk
helsevern. Det er imidlertid ikke alltid like praktisk å anvende
tvangsmidler ovenfor frivillig innlagte pasienter. Dette fordi
dette kan aktualisere et krav om utskrivning.
Bruken av tvangsmidler er regulert i § 4-8 og i egen forskrift
av 24 november 2000 nr. 1173 (6). Forskriften skal sikre at
tvangsmidler bare anvendes når det er uomgjengelig nødvendig for å
avverge skade. Videre skal forskriften sikre at tvangsmidler brukes
på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende
rettssikkerhetsprinsipper, jfr forskriftens § 1
(formålsparagrafen).
Tvangsmidler skal bare brukes dersom lempeligere midler har
vist seg å være åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige. § 4-8
andre ledd litra a-c, regulerer uttømmende hvilke former for
tvangsmidler som kan benyttes. Bruk av andre tvangsmidler vil
således være ulovlig og trolig rammes av straffelovens bestemmelser
om ulovlig frihetsberøvelse.
Bruk av tvangsmiddel krever vedtak av lege, jfr § 4-8 femte
ledd. I akutte situasjoner er det adgang til å benytte tvangsmidler
uten legevedtak. Det er imidlertid en forutsetning at vedtaket blir
nedtegnet i ettertid.
Medikamentell tvangsbehandling
Hjemmel for bruk av legemidler uten eget samtykke er
lphl § 4-4. Det er sikker rett at medikamentell
tvangsbehandling bare kan foretas overfor pasienter som er under
tvungen omsorg, jfr § 4-4 og forskrift av 24.november 2000 nr. 1172
(7).
Det er således ikke anledning til å anvende medikamentell
tvangsbehandling ovenfor frivillig innlagte pasienter.
Elektrokonvulsjonsbehandling
Elektrokonvulsjonsbehandling (ECT) kan bare foretas med hjemmel
i nødrett, med mindre det foreligger samtykke. Tvangsbehandling med
ECT kan således ikke foretas verken ovenfor frivillig innlagte
pasienter eller ovenfor tvangsinnlagte pasienter.
I Ot.prp. 11 1998-99 presiserer imidlertid departementet at
nødretten kan komme inn som et eget grunnlag for å gi
ECT-behandling uten pasientens samtykke, dersom det er fare for
pasientens liv eller at vedkommende kan få alvorlig helseskade (1).
Behandlingen kan således bare utføres i en akuttsituasjon som
ikke kan avhjelpes med andre midler, og den kan bare fortsette til
den konkrete faren er avverget. En slik akuttsituasjon vil det
typisk være hvor det foreligger en overhengende fare for selvmord
på grunn av alvorlig depresjon.
I publikasjonen
Helserett-info (8), som utgis av Helsetilsynet er det
omhandlet et tilfelle hvor en eldre kvinne ble innlagt i sykehus
pga depresjon og vekttap, og fikk diagnosen «tilbakevendende
depressiv lidelse, aktuell episode alvorlig med psykotiske
symptomer». Etter innleggelsen ble det forsøkt medikamentell
antidepressiv behandling, men den kliniske tilstanden bedret seg
ikke. Pasienten hadde et væskeinntak som var katastrofalt
fraværende over flere dager, og hun ble derfor gitt intravenøs
væskebehandling. Hun var i en nærmest stuporøs psykotisk tilstand.
ECT ble vurdert og ansett som nødvendig, ettersom det sto om
pasientens liv. Pasienten samtykket imidlertid ikke til
ECT-behandling, men behandlingen ble likevel iverksatt under
henvisning til nødrett. Det ble gitt totalt 11 ECT-behandlinger i
løpet av 2 måneder. En sykepleier klaget på forholdet til
fylkeslegen. Hun viste til at pasienten tross flere forespørsler
hadde nektet behandling med ECT. Pasienten skal dessuten hatt
varierende inntak av mat og væske, men den hadde ikke vært
fraværende:
«Fylkeslegen etterlyste et faglig begrunnet notat, nedskrevet
før behandling med ECT ble iverksatt. Det ble også konstatert at
etter 4 behandling med ECT var ikke pasientens liv lenger i fare,
slik at nødrett ikke lenger kunne begrunne videre behandling med
ECT mot pasientens ønske. Fylkeslegen ga derfor legen og
avdelingslegen kritikk for forholdet.
Legen anket vedtaket inn for helsetilsynet som imidlertid
opprettholdt kritikken mot legen. Helsetilsynet understreket også
at i saker hvor behandling er gitt mot pasientens ønske og med
hjemmel i nødrett, skjerpes kravene til dokumentasjon av grunlaget
for at behandlingen ble iverksatt. Helsetilsynet så alvorlig på at
dette ikke ble gjort i denne saken.»
Skjerming
Skjerming kan iverksettes ovenfor både ovenfor tvangsinnlagte
pasienter og frivillig innlagte pasienter. Dog er det et vilkår at
det fattes vedtak om skjerming, og at skjermingsvedtaket begrunnes
dersom skjermingen opprettholdes ut over 48 timer.
En rettslig problemstilling er om frivillig innlagte pasienter
som blir skjermet på rom har rett til å forlate institusjonen. Det
må være klart at en slik rett består, men at det i slike tilfeller
kan bli tale om utskrivelse dersom ikke pasienten aksepterer det
behandlingsprogram som personalet ved avdelingen og den faglige
ansvarlige mener pasienten trenger.
Avslutning
Som sykepleiere skal vi tale pasientens sak. Dette innebærer at
vi også må verne om pasientens rettigheter når pasienten vil
benytte sine rettigheter på en måte som kolliderer med hva vi som
helsepersonell synes er best for pasienten. Min erfaring er at
dette er et ansvar sykepleierne i langt større grad er seg bevisst
innenfor det somatiske helsevern, men ikke i samme grad i det
psykiske helsevern.
Litteratur
1. Ot.Prp. nr 11 1998-99, Lov om etablering og gjennomføring av
psykisk helsevern.
2. Ot.Prp. nr. 12 1998-99, Lov om Pasientrettigheter.
3. Syse, Aslak, Velferdsrett 1, Oslo 2001.
4. Referat fra Kontrollkomisjonskonferansen i Ålesund 1-2
November 2001.
5. Dom i Høyesterett , Rt 1989 s. 1079
6. Forskrift for bruk av tvangsmidler av 24. November 2000 nr.
1173.
7. Forskrift for bruk av medikamentell tvangsbehandling av 24.
November 2000 nr. 1172.
8. Helserett-info 2001.
Annen litteratur
Eskeland S. Den Psykiatriske Pasient og loven 1994.
Høyer G. Tvunget psykisk helsevern i Norge. Tromsø 1997.
Husaas H. Lov og rett 1978 s. 274.
Bernt JF. m.fl. Sosial trygghet og rettsikkerhet, Bergen 2000.
Dom i Høyesterett 16.mai 2001.
Dom i Høyesterett 16.november 2001.
Mest lest
Forskningens ABC
Alt du trenger for å finne, forstå og bruke forskning i sykepleieutdanningen.
0 Kommentarer