fbpx Å møte folk som folk Hopp til hovedinnhold

Å møte folk som folk

I en brukerundersøkelse ved Klinikk for akuttpsykiatri ved Blakstad sykehus forteller pasientene om hva som er til hjelp under oppholdet på en akuttpsykiatrisk avdeling. Brukerne av sykehusets tjenester sitter inne med en betydelig og viktig kunnskap, og fagmiljøet ønsker å benytte seg av denne erfaring og kompetanse.
I helsevesenet begynner det å bli større interesse for pasienters egen forståelse av sine problemer, og hva de selv mener skal til for å få det bedre. Verdien av pasienters tilbakemeldinger på hvordan helsetjenester som system fungerer og deres forslag til forbedringer, tillegges også større vekt. Ved Blakstad sykehus forsøker vi å finne fram til ulike former for innspill og samarbeid med personer som har erfaring som pasient eller pårørende i videreutviklingen av behandlingstilbudene. Brukerne av sykehusets tjenester sitter inne med en betydelig og viktig kunnskap, og fagmiljøet ønsker å benytte seg av denne erfaring og kompetanse.

Ledelsen ved Klinikk for akuttpsykiatri tok våren 1999 initiativ til denne studien, rettet mot pasienters opplevelse av hva som hadde vært til hjelp ved akuttoppholdet. En tilsvarende studie ble samtidig gjennomført av FoU-enhet/psykiatri, Västra Stockholms Psykiatriske Sektor. En tverrfaglig prosjektgruppe på fire personer ble etablert.


Målsetting for brukerundersøkelsen
Brukerundersøkelsen hadde flere målsettinger:
- Få informasjon om ulike sider ved akutt-tilbudet som pasienter opplever er til hjelp i sin situasjon
- Benytte denne kunnskapen i det videre fagutviklingsarbeidet ved klinikken
- Benytte denne kunnskapen i forhold til sykehusets og klinikkens rammebetingelser


Metode
Vi brukte kvalitative intervju som metode i brukerundersøkelsen. Denne metodens verdi i en studie av akuttpsykiatri, er nettopp den mulighet den gir til å få fram enkeltmenneskers synspunkt på og erfaringer med hva som hjelper - på et detaljert nivå. Erfaring fra tilsvarende brukerundersøkelser, viser at intervju som dette, ofte vil representere en positiv og givende opplevelse for den som intervjues.


Hvem snakket vi med?
Målgruppe for brukerundersøkelsen var pasienter, innlagt ved de tre akuttavdelingene. Alle deltakerne var informert om at de skulle utskrives. Intervjuene var både rettet mot dem som skulle hjem, og de som skulle videre til en annen avdeling ved sykehuset.

Målet var å intervjue 30 pasienter, 10 fra hver avdeling. Intervjuene pågikk over tre måneder høsten 1999.
Den yngste pasienten var 19 år og den eldste 70 år. Majoriteten mellom 19 og 50 år. Når det gjelder innleggelsesparagraf, er det verdtt å merke seg at sju pasienter ikke kjente til den paragraf de var innlagt etter. 10 var frivillig innlagt og 13 etter en av tvangsparagrafene.

Nesten en tredjedel, det vil si ni av pasientene var førstegangsinnlagt. 21 hadde flere innleggelser bak seg, og mange hadde erfaring fra et betydelig antall sykehusopphold.
Lengden på inneværende opphold var for de fleste mellom 1- 4 uker.

Det ble ikke innhentet informasjon om diagnose i denne undersøkelsen, da det var personenes opplevelse som akuttpasient og hva som var til hjelp vi skulle ha i fokus.


Hva hjelper?
De aller fleste av pasientene forteller at de har fått hjelp på en eller annen måte ved akuttoppholdet. De kommer med nyanserte og detaljerte beskrivelser om hva som har vært nyttig for dem. Det er sjelden en faktor alene som nevnes når de snakker om hva som har vært til hjelp. Som regel dreier det seg om et samspill mellom ulike forhold. I tillegg belyses betydningen av god kontakt med en eller flere fagpersoner, som pasientene kan føle seg knyttet til. Tilgjengelige hjelpere som viser interesse for den enkelte og tar seg tid til en prat eller formidler et engasjement, beskrives som svært viktig.

I sine beretninger om forhold som har vært til hjelp, kommer mange av informantene også inn på kontrastene. Ofte belyses de god erfaringer ved motsetninger.


Hva har vært til hjelp? Forhold som går igjen
Erfaringer som flere understreket, var at det hadde stor betydning i seg selv å komme til en akuttavdeling. Opplevelsen av å «bli møtt med omsorg og trøst», som én utrykte det, ser ut til å ha en sentral plass i et vellykket akuttopphold.
«Jeg fikk hjelp til å komme meg over den første kneika. De som jobber her har hjulpet meg å komme et skritt videre. Jeg har opplevd omsorg, og at jeg er blitt tatt vare på. Jeg følte medmenneskelighet. Jeg følte at de brydde seg, og at jeg skulle få hjelp til å komme meg litt videre.» (ip3)

Andre informanter utdyper noen av de begrep som går igjen; å bli tatt på alvor, forstått og trodd på:
«Det mellommenneskelige er viktig. Noen kommer bort til deg da du sitter der. Spør hvordan det går. Bryr seg.» (ip15).
«Det har vært veldig fint og trygt å være der - å få hjelp. Det har vært trygt med leger og sykepleiere rundt meg - det å vite at jeg får hjelp hele tiden. Det er veldig viktig å bli sett som person.»(ip15)

For mange kan det virke som at nettopp det å ha folk rundt seg betyr mye ved akuttoppholdet. Vi får på ulike måter høre om hvor kjærkomment samværet med andre mennesker er, når smerte og kaos nesten tar overhånd.


Hva er en god fagperson?
Gjennom intervjuene kom det frem utallige beskrivelser av hvordan de gode hjelperne er. Dette formidles som en individuell erfaring og opplevelse med noen fagfolk, som de følte seg respektert og sett av.
De kan virke som de tillegger samspillet mellom seg selv og fagpersonen verdi, at det handler om en relasjon der to mennesker ser hverandre og får god kontakt, noe allmennmenneskelig.

Det er de menneskelige egenskaper som ofte fremstår som positive hos fagpersonene - ikke deres metoder eller de konkrete tiltakene.
En sa det på denne måten:
«Jeg har opplevd å bli behandlet både som pasient, men også som person. Når du blir møtt som person merker du det med en gang fordi da er personalet mye mer engasjert. De støtter opp om ting og snakker mer uformelt.» (ip 17)

Å bli sett på som en viktig person er en opplevelse som går igjen i møtet mellom pasienten og den dyktige fagpersonen:
«... kan lese meg (...) ser plagene og kan arbeide uti fra det (...) og komme med ting jeg aldri har tenkt på før (...) En god fagperson er en som behandler meg som spesiell.» (ip 8)
«Hun (legen) kom i avdelingen - det synes jeg var veldig viktig- i stedet for at jeg måtte gå opp i hovedbygningen og vente på et av kontorene. Hun kom ned. Å bli møtt sånn innebærer at man blir tatt på alvor. Jeg var en viktig person.» (ip 4)
«Det at dem er profesjonelle. Men også fordomsfrie. Dem har gått igjennom en del prosesser med seg selv, slik at dem kan møte folk som folk, og ikke som noen supertalenter som har lest seg til det.»(ip 19)

Erfaring og trygghet i hjelperrollen er også noe som tydelig merkes og verdsettes av pasienter:
«Noen av de gamle damene som jobber her er til hjelp. De har livserfaring. De har en mer behagelig måte å takle ting på, for eksempel avvikende atferd. De forstår en del ting mye bedre. For eksempel hvis jeg sitter med beina på bordet så bare smiler de til meg, og da skjønner jeg det at jeg ikke skal ha beina på bordet. Mens de unge pleierne de kommer inn og de er bare sinte og sier at jeg ikke oppfører meg og det gjør at jeg blir i opposisjon i stedet. Da slenger jeg beina på bordet så fort de går ut igjen. Mens de eldre sier det med et smil og ler litt av meg og det er en helt annen tone, da forstår jeg at det er vennlighet og da er det ikke vanskelig å ta ned beina fra bordet. Da skjønner jeg at det faktisk er jeg som lager uvennskap hvis jeg slenger beina på bordet igjen og det er jeg ikke interessert i.» (ip 16)

Informantene snakker om gode fagfolk, som noen som vet hva de jobber med og kan håndtere mennesker i krise. Egenskaper som trygghet, at de er voksne og har erfaring fra psykiatri, nevnes. Selv om fagkunnskap er viktig, sier flere at det må fungere sammen med det medmenneskelige. En av informantene trekker fram intellekt, empati og medfølelse som de viktigste personalegenskaper.
«Det beste som har skjedd på akuttavdelingen er når jeg har møtt pleiere som jeg har fått lov til å holde i hånda og grine.» (ip 1)
«Gjennom å gi legene mer kunnskap og ferdigheter i kommunikasjon, altså lære dem til å bruke både hodet og hjertet, tror jeg pasientene ville få en helt annen opplevelse ved å være innlagt. De må få mer fagkunnskap om medmenneskelige forhold, hva omtanken og varmen egentlig betyr for oss pasienter.»(ip 11)


Om gode behandlingstilbud
Vi ønsket å finne mer ut av hva som særpreget behandlingsopplegget den enkelte syntes hadde vært nyttig. Et mangfold av tiltak ble trukket fram, slik som skjerming, struktur på dagen, aktiviteter, samtaler, medisiner, spørreskjema, samarbeid med pårørende og utarbeidelse av egne mål for oppholdet. I beskrivelsen av hva som var bra, kom det gjerne fram hvor avgjørende det var at tiltaket var knyttet til den enkeltes situasjon. Et viktig element var opplevelsen av å ha bruk for og se meningen med det som ble iverksatt for den enkelte.

«Jeg har opplevd omsorg og det å bli tatt vare på. Den helgen jeg kom inn, var de her for å hjelpe meg - jeg fikk lov å gråte ut, jeg fikk lov å få utløp for alt det følelsesmessige. Jeg følte medmenneskelighet. Jeg følte at de brydde seg, og at jeg skulle få hjelp til å komme videre.
Det er jo ikke noen oppbevaringsanstalt dette, det krever en del av meg som pasient. Mine støttespillere kan gi meg impulser og hjelpe meg til å komme videre.»(ip3)
«Så har vi hatt noe som har vært veldig positivt - gruppeterapien. Når folk tødde opp, viste det seg at mange hadde de samme problemene som meg.»(ip4)
«Gruppeterapien er fin fordi da får jeg snakke med andre folk i en gruppe. Jeg får råd, støtte, høre hva andre syns, så får jeg høre på andres erfaringer. Jeg kan få en annen vinkling på ting av og til. Det gjorde at jeg ble mer bevisst på hva som var mine problemer.»(ip17 )

De fleste av pasientene som har vært ved en av akuttavdelingene nevner spørreskjema.

Begrepet kognitiv terapi brukes ikke, men det er tydelig de skjema det refereres til. Flere omtaler dette som noe bra, men mange hadde også undringer og spørsmål.
Flere syntes det var nyttig å skrive ting ned:
«Det var greit å fylle ut skjemaene. Det var konkrete spørsmål hvor man skulle svare ja, nei, vet ikke, verre, bedre (...) Det var fint. (...) Det var mange spørsmål, og mye tenking. Vi måtte snakke mye før vi skrev ned resultatet.»(ip 10)
«For meg er det også mye samværet når vi sitter og skriver ned disse tingene som hjelper mer enn innholdet, det er det. Forandringen kan nok komme, men det viktigste for meg er faktisk samværet.»

Skjerming er også et av de tiltak som trekkes fram som viktig behandling:
«...så jeg vet jo ved den siste innleggelse hva som hjelper og hva som hjelper meg og mitt sykdomstilfelle. Det er jo den profesjonaliteten som ligger på en akuttavdeling som går på skjerming og i gjennomføring av skjerming.» (ip14)

Medisiner er et behandlingstilbud informantene var innom - på ulike måter. De ga reflekterte kommentarer til medisiner:
«Medisiner har også vært til hjelp. Jeg blir tryggere, det må jo være det. Jeg merker det nå. Pluss mennesker man kan stole på. Det er god medisin.» (ip23)
«Det har tatt 2-3 år fra medisiner var noe man puttet i munnen og svelget, til man forsto at man enten trengte dem eller at man ble roligere av dem, eller fikk sett ting på nye måter.»(ip2)

Andre setter ord på tanker og refleksjoner om medisiner:
«Ja, jeg har fått medisiner jeg syns hjelper. Jeg har gått på mange medisiner, men nå har jeg fått en ny nevroleptika som jeg syns hjelper meg veldig godt. Det er den medisinen som har virket best på meg. Den medisinen har hjulpet på psykosen den har også virket på psykosesymptomene samtidig som jeg opplever at jeg blir mer virkelighetsnær. Jeg vet ikke om det er bare medisinen som har gjort dette eller om det også er en modenhet i meg selv. Det er lite bivirkninger så jeg syns medisinen har hjulpet meg veldig mye. Jeg vet faktisk mer om hva som skjer i kropp og sjel og dette gjør godt.» (ip17)


Viktige valgsituasjoner
De aller fleste av pasientene forteller reflektert og nyansert om erfaringene sine med akuttpsykiatri. De synliggjør betydelig kompetanse i det å leve med og håndtere sine psykiske problemer - både i og utenfor avdelingen. Dette er personer som har funnet fram til ulike måter å overvinne vansker i hverdagen og som helt klart har sine tanker om hva som er god hjelp for seg:
«Det har alltid vært sånn at jeg har tatt opp de tingene jeg vil jobbe med. Jeg føler derfor at jeg har vært med på å bestemme. Det at jeg har hatt den samme behandleren i alle disse fire årene har betydd enormt for meg og også for min behandling. Med behandler har jeg satt opp mål for oppholdet. Hun spør meg; hva skal vi jobbe med mens du nå er innlagt? Så svarer jeg det og det. Ja vel, så setter vi opp noen mål også jobber vi med det. Å sette opp en sånn plan betyr enormt mye.» (ip 17)

Samarbeid med pårørende og nærstående
Pårørendearbeid har gjennom de seinere år vært et prioritert område ved akuttavdelingene. Pasientene formidlet ulike opplevelser av hvordan deres pårørende var blitt møtt og hjelpen til kontakt med barna, partner, venner, søsken eller foreldre.

«Søsknene mine har vært på besøk her, og det er også en ting som jeg tenkte dere kan ha, dere kunne hatt et tilbud for venner og familien liksom, om hvis det var noe de lurte på ikke sant, for det er veldig mange av vennene mine som lurer på hva er Blakstad.
Ryktet til Blakstad er jo sånn at der er det bare gærne og narkomane og det er et sinnssykehus liksom, det er jo det ryktet Blakstad har. Pass deg ellers kommer du på Blakstad igjen. Derfor syns jeg dere kunne hatt et opplegg for pårørende hvor de kunne fortelle om Blakstad og åssen folk som var her og metoder og behandlingsopplegg og sånn, det syns jeg absolutt.» (ip19)
«Jeg har ikke hatt familiesamtaler, men mora mi har vært med på gruppemøte og samarbeidsmøter og alt mulig. Det har i grunnen vært til hjelp for å bli kvitt noe av konfliktsituasjonen som oppsto. Jeg tror jeg har vært slem mot mora mi og mora mi tror hun har vært slem mot meg. Når vi setter oss ned og prater så er det slett ikke sånn. Også viser det seg at vi faktisk er gode venner likevel.»(ip16)
«Det som har vært så fint var at de kom hit. Vi har snakket om dette før. Det som er så bra at før har de trukket seg, men nå ble de tatt med inn i behandlingen, det er kjempebra. De har liksom ikke visst hva de skulle gjøre når jeg har vært syk så det er bra de blir tatt med. For meg har pårørendearbeidet vært viktig fordi det er en så stor del av problemet mitt. Jeg tror de har fått den informasjonen de trenger nå.» (ip10)


Barn som pårørende
Fem av de spurte hadde barn under 18 år. Barn som pårørende kan innebære svært ulike ting for de forskjellige pasientene:
«..., men først ble jeg rasende, fordi jeg ville skåne barna mine for all kontakt med sykehuset og det som hører til. Det var i utgangspunktet en litt forhastet reaksjon, da.» (ip14)
«Vi har ikke hatt så mye oppfølging med ungene(...). Så har de vært på sykehuset sammen med en av dem som snakker med ungene - for å se hvordan de fungerer. Vi har fått positive tilbakemeldinger. Har prøvd å ufarliggjøre det å være her. De har vært på besøk flere ganger. Har prøvd å forklare ungene at det går an å være syk inni seg uten at det vises utenpå. Det er vel de siste gangene at det med barn er kommet inn her.»(ip13)


Tidspress og travelhet
Pasientenes akuttilbud blir tydelig preget av høyt tempo og press på avdelingene om nye innleggelser.
En formidlet denne opplevelsen:
«Det er pasientens problem, ikke avdelingenes problem som må være det viktigste. man må konsentrere seg om pasienten. Det skal ikke være en ekstra belastning for pasienten å høre hvor travelt det er på avdelingen. De liker jakken min. Men de har ikke sett meg som menneske. Det er ganske skrekkelig. jeg trodde psykiatrien hadde kommet litt lengre nå. Jeg har ikke bedt om noen ting, jeg har ikke tort. Jeg ville gjerne ha fått snakket med en og fått fortelle litt om historien min. Akkurat nå trenger jeg å gjøre det.» (ip12)

Presset på sengeplasser er et aktuelt tema i en rekke intervjuer. Forventningen om et kort opphold og rask utskrivning var flere inne på. I noen situasjoner var det blitt formidlet fra personale at andre trengte plassen mer. Dette beskrives som et ubehagelig argument for utskrivning.
«Noen ganger hadde det vært bra for meg å kunne være en uke til. Jeg er en person som trenger tid - til å bli trygg og kjent (...) finne meg sjøl i den situasjonen jeg er i(...). En uke går ofte med til å sove ut (...) komme seg (...) en uke til hadde gitt meg mulighet til å bygge meg litt opp...»(ip13)
«Jeg vet jeg blir skrevet ut altfor tidlig, derfor kommer jeg inn igjen om en liten uke. Jeg vet det er en presset situasjon på avdelingen, jeg er villig til å gi bort senga mi til noen andre som trenger den, jeg viser gjerne velvillighet og menneskelighet for andre i nød, men samtidig vet jeg at da lider jeg overlast ute, skjønner du?» (ip11)
«Jeg føler meg som en byrde: avdelingens problemer er mer viktig enn pasientenes problemer. (...) Det å føle seg som en byrde når man faktisk er syk er forferdelig.» (ip 12)
«Personalet her sier også at jeg er bedre og jeg tror ikke de kan finne på å sende meg hjem hvis de ikke mener jeg er bedre. De sa også at de trengte rommet mitt her til en annen pasient.»(ip 5)

Plassproblemet og for liten tid er et av de emner som går igjen på spørsmål om hva pasienter kunne ønske seg annerledes.


Konklusjon
30 pasienter har fortalt om sine individuelle opplevelser som akuttpasient, og om forhold som den enkelte syns han eller hun har bruk for. Bildet av hva som har vært til hjelp, er mangefasettert. Det er ingen enkle og entydige svar vi sitter igjen med. Presentasjonen her er et lite utdrag av de svarene vi fikk,- en smakebit.

Personalet og studenter har reagert på at svarene er så positive i presentasjonen. Meningen ved å spørre på den måten som vi gjorde var nettopp å få frem positive «ting» pasientene ønsker det skal gjøres mer av. I sine beretninger om hva som har vært til hjelp, kommer mange av informantene også inn på kontrastene. Ofte belyses de gode erfaringer med motsetninger. Flere av pasientene som ble intervjuet opplevde det som fint å bli hørt, og at de kunne bidra med sine erfaringer, kunnskap og opplevelser:
«Dette intervjuet har vært til hjelp....det å få være alene og snakke med noen en halvtimes tid...» (ip7)

En grundigere gjennomgang av svarene og innholdet i intervjuene har vi valgt å presentere på ulike måter. En rapport er skrevet, Å møte folk som folk. Denne har personalet på akuttavdelingene fått. Det er gjennomført 3 avdelingsseminar, og ansvaret for å følge opp ulike tema, er lagt til klinikkledelsen i samarbeid med avdelingen. Undervisning fra brukerundersøkelsen er gjennomført i ulike fora på sykehuset (nattevaktsforum, allmøte, brukerforum, kurs for nyansatte og videreutdanning for hjelpepleiere) og eksternt på videreutdanning i psykisk helsearbeid.

Tanker om «å møte folk som folk» har kommet opp flere ganger, så enkelt, - men,- likevel så utfordrende.
«Jeg vet jeg ikke er drømmepasienten, men jeg er et menneske.» (ip 11)

Vi håper pasientenes tilbakemeldinger vil bidra til å reise både nye og gamle spørsmål og inspirere til diskusjon i akuttavdelingene, ved sykehuset som helhet og blant andre interesserte. Både blant fagfolk seg imellom og blant pasienter, pårørende og andre folk.


For utfyllende lesning:
Publikasjoner: «Å møte folk som folk»

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel