Kultursensiv sykepleie
Denne artikkelen presenterer hvordan norske sykepleiere og eldre
kvinner med minoritetsbakgrunn opplever å møte hverandre i
hjemmesykepleien. Dataene ble samlet inn gjennom kvalitative
intervju med seks sykepleiere og to eldre innvandrerkvinner knyttet
til hjemmebasert omsorg i en bydel i Oslo (1). De eldre kvinnene
snakker ikke norsk og har liten kjennskap til det norske samfunn.
Sykepleierne ga uttrykk for at de trengte mer kunnskap fordi dette
er en pasientgruppe som vil øke. Tall fra Statistisk sentralbyrå
viste at ved utgangen av 2003 var det 17 kommuner/bydeler hvor det
bodde 200 personer eller flere over 60 år med ikke-vestlig
minoritetsbakgrunn. Eldre innvandrere flytter ikke tilbake til
hjemlandet i den grad en tidligere forventet.
Praktiske ordlister
Det var forskjell på hvordan sykepleierne erfarte møtet med
pasienter med minoritetsbakgrunn. Noe håndterte utfordringene med å
kommunisere med pasientene ved hjelp av ordlister laget av
pårørende. De prøvde å hilse på pasientens språk, og la stor
vekt på eget kroppsspråk for å oppnå forståelse og kontakt. De var
positive til utfordringene, og likte å være kreative. Andre trakk
frem eksempler på problemene de møtte.
Noen fremhevet det flotte ved smilene og all takken en fikk
etter møtene, mens andre snakket om det problematiske ved at en
ikke fikk tak i hva pasientene mente når en kun møter smil, takking
og nikking.
Det kom frem at bruk av tolk var sporadisk.
Kjønnsproblematikk
Sykepleierne beskriver flere eksempler på problematiske
situasjoner knyttet til at pasienten og sykepleieren ikke hadde
samme kjønn. Dette ble særlig tydelig hos de kvinnelige pasientene
som fikk besøk av mannlige sykepleiere. Noen av sykepleierne
opplevde enkelte besøk direkte ubehagelige fordi pasientene
opplevde møtene som så vanskelige. En sykepleier fortalte om en
svært traumatisk erfaring fra et besøk på sykehuset fordi legen var
mann;
Det var tydelig at hun ikke ville at han skulle se lyskebrokket
hennes...Jeg så at det var forferdelig for henne å kle av seg for
en mann... hun prøvde å holde skjørtet slik at det ikke skulle
komme for langt ned... det var ingen god
opplevelse.
Pasientene på sin side, som i utgangspunktet var svært opptatt
av å formidle hvor fornøyde de var med stell og behandling de fikk
av sykepleierne, begynte å gestikulere og snakke fort da det ble
snakk om å motta stell/pleie av en sykepleier med motsatt kjønn. De
kvinnelige pasientene opplevde slike møter som så ubehagelige at de
gråt etter at sykepleierne hadde gått.
Når det har vært en mannlig pleier her er jeg lei meg hele
dagen....sier jeg ingenting til ham, men jeg er lei meg hele dagen
og klager til mannen min.
Noen ganger var pasientens partner til stede under hele stellet
for å ha en viss kontroll. Andre ganger dusjet eller badet
pasienten med undertøy på.
Noen av sykepleierne mente en burde forsøke å legge til rette
for kvinnelige sykepleiere til innvandrerkvinner dersom det var
praktisk mulig. De fleste hevdet imidlertid at dette var praktisk
vanskelig, og at det ville være problematisk fordi det også var
mange norske pasienter som ønsket å få besøk av pleiere av samme
kjønn. De mente det ville være urettferdig å prioritere en gruppes
ønsker fremfor en annen. Flere av sykepleierne nevnte at pasientene
etter hvert vendte seg til situasjoner med pleiere av det annet
kjønn, og viste til at for eksempel pasienter som i begynnelsen
badet med undertøyet på etter hvert tok det av seg.
Nonverbale signaler
Møtene mellom de eldre innvandrerpasienter og sykepleierne i
hjemmebasert omsorg finner sted i en kontekst der kommunikasjonen
ofte er svært begrenset. Utgangspunktet er ofte at pasient og
pleier ikke har noe felles språk. Sykepleierne fortalte at det er
lite bruk av offentlig tolk, fordi det er tungvindt. Lov om
pasientrettigheter § 3-5 gir pasienter fra minoritetskulturer rett
til tolk hvis de har problemer med å forstå informasjonen som blir
gitt (2). Helsepersonell har ansvar for at informasjonen blir gitt
på en forståelig måte. God kommunikasjon er avgjørende for
helbredelsesprosessen. Sykepleieren må identifisere pasientenes
problem før hun kan løse dem.
Det er vanskeligere å tolke nonverbale signaler når man ikke
kjenner kulturen (3,4). Å ta den tiden som er nødvendig for å få
til en god dialog slik at pasienten føler at hun/han blir
respektert og at riktig pleie og behandling blir iverksatt,
kjennetegner profesjonell omsorg.
Gjennom intervjuene kom det frem en lang rekke eksempler på
uheldige konsekvenser av at sykepleier og pasient ikke kunne snakke
sammen. En pasient hadde hatt store magesmerter lenge fordi hun
ikke hadde formidlet via sønnen at hun hadde avføringsproblemer;
Og så kom det frem at det var bluferdighet som gjorde at hun
ikke ville fortelle sønnen at dette med avføring var et problem. Så
derfor hadde hun bare svart at det var greit.
Sykepleierne mente imidlertid at kommunikasjonen i det store og
hele gikk greit gjennom småprat, gjennom å ha en «god tone», et
rikt kroppsspråk og ved å bruke sansene.
Forskriften om kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten
understreker brukermedvirkning. Brukermedvirkning blir imidlertid
vanskelig hvis man ikke får formidlet sine ønsker. Til tider
benyttet sykepleierne familien som tolk. Pasienten opplevde dette
som positivt i enkelte tilfeller, men alle ønsket mer bruk av
profesjonell tolk. I det daglige kan familien fungere som tolk og
samarbeidspartner, men for at pasienten skal bli respektert, må
tolk fra tolketjenesten brukes mer regelmessig. På den måten kan
sykepleieren vise omsorg ved at hun har vilje til å lytte til
pasienten. Helsedirektoratet oppfordrer til bruk av tolk og
understreker av at det kan være uheldig å bruke familie og venner
som tolk. Det kan gi uklare roller og slekt kan få tilgang til
opplysninger som det er problematisk at de får (5).
Bluferdighet vs moralsk krenkelse
Sykepleierne i undersøkelsen sidestilte systematiske
utfordringer knyttet til pleie av personer med minoritetsbakgrunn
med hva de opplevde som lignende og relevante utfordringer i pleie
av norske pasienter. Referanse til det norske skjedde innen rammen
av sentrale prinsipper om rettferdighet og likhet, og innen idealer
om individuell tilnærming. Dette kan gjøre det vanskelig å erkjenne
at visse pasientgrupper kan ha felles sett av kulturelt betingete
verdier, normer og atferdsmønstre som er annerledes enn de norske.
Det dreier seg således om manglende rammer for å kunne vurdere
betydningen av visse typer annerledeshet.
Sykepleierne hevdet at de eldre innvandrerne ikke tilhører noen
ensartet gruppe mennesker med felles kulturarv. De kommer fra ulike
land, de har forskjellige språk og religion, og har ulik grad av
forståelse for vestlig utdanning, medisinsk behandling og pleie.
Dette er viktige poeng som viser at det ikke er lett å sikre seg
relevant kulturkunnskap for å gi god omsorg for alle. De store
gruppene eldre innvandrere kommer fra Pakistan og Tyrkia. Mange er
muslimer. Islam er både religion, politikk og ideologi, og er svært
styrende for en muslims overordnede verdier (6). Dette er med på å
forme menneskets identitet. I henhold til islamske normative
føringer er det moralsk forkastelig å se en person av det annet
kjønn naken (7). Å skjule kroppen sin for det annet kjønn har
derfor med moralsk aktverdighet og moralsk identitet og gjøre.
Pasienter med minoritetsbakgrunn har et stort behov for å få
forståelse for deres bluferdighet.
Pleie ut fra behov
Likhetsidealet kom til uttrykk gjennom vektlegging av
rettferdighetstanker. Den individuelle tilnærmingen i sykepleie kom
til uttrykk gjennom at sykepleierne understreket at de
fremmedkulturelle pasientene er like forskjellige som du og jeg.
Begge disse viktige idealene i norsk sykepleie så imidlertid ut til
å stenge for mer kulturelt funderte tilnærminger, og skapte til
tider effektive dempere for forståelse av særskilte utfordringer
knyttet til sykepleie for innvandrerpasienter.
Sykepleierne la vekt på å møte pasientene som likeverdige
mennesker, for å skape tillit.
Likhetsprinsippet som vi snakker om i norsk helsevesen kan
neppe bety at alle skal ha samme behandling. Idealet må være at
pasientene får tilbud om sykepleie ut ifra sine behov. Måten
behovene blir tilfredstilt på vil imidlertid variere og vil måtte
møtes på forskjellige måter for å ivareta profesjonell omsorg uten
at det nødvendigvis innebærer forskjellsbehandling.
Tilfredsstillelse av de grunnleggende behov fordrer at man
tilpasser tilbudet.
Konsekvenser for praksis
Studien fant også en tilsynelatende mangel på forståelse for
det spesielt utfordrende ved å gi pleie og omsorg til mennesker som
en verken deler grunnleggende kulturelle rammer med, eller kan
utveksle språklige erfaringer med. Dette gjaldt også for
sykepleiere som hadde et positivt og imøtekommende utgangspunkt for
pleie av eldre innvandrere.
Sykepleierne må ha mulighet til å tilegne seg kunnskap om
sentrale og relevante aspekter ved pasientens kultur. Nyere studier
(8) indikerer at det er behov for kunnskap - spesielt om religion
og ritualer - for at sykepleien skal bli mer kultursensitiv, og
sykepleierne skal føle seg trygge i møte med pasienter fra
minoritetskulturer. Aktuell litteratur bør være lett tilgjengelig
for sykepleiere. Kurs/seminar kan også være med å imøtekomme
behovet.
En glosebok med enkle fraser er et enkelt tiltak. I de daglige
samtalene kan det være nok å ha ordlister og bruke pårørende som
tolk. Men regelmessig bruk av offentlig tolk synes viktig basert på
informasjon fra denne studien.
For å tilrettelegge for kultursensitivitet vil det i fremtiden
være nødvendig å planlegge sykepleien i større grad ut fra språk og
kjønn i intime pleiesituasjoner, for ikke å krenke pasientens
verdighet.
Litteratur:
1. Flaathen EK. Norske
sykepleiere og eldre innvandrere i en pleiesituasjon. En kvalitativ
studie. Hovedfagsoppgave i helsefag hovedfag. Universitet i Bergen:
Det medisinske fakultet og Det psykologiske fakultet, Senter for
etter- og videreutdanning, 2001.
2. Lov om pasientrettigheter
(Pasientrettighetsloven), Helse- og omsorgsdepartementet, 2001
3. Herlitz G. (1991). Kultur grammatikk. Kunsten å møde andre
kulturer. (Strandberg; K. Overs.) Viborg: Spesialtrykkeriet.
(Orginalt arbeid publisert i 1989).
4. Dahl, Øyvind (2001). Møter mellom mennesker Interkulturell
kommunikasjon. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
5. Retningslinjer for helsetjenestetilbud til innvandrere og
asylsøkere. Statens Helsedirektorat, IK-9/93.
6. Eriksen, T. H. og Sørheim, T. A. (2003) Kulturforskjeller i
praksis. Perspektiver på det flerkulturelle Norge. Oslo. Gyldendal
Norsk Forlag AS
7. Samuelsson, Jan (1999). Muslimers mote med svensk sjukvård
och skola. Lund: Studentlitteratur.
8. Cortis, J.D. (2004) Meeting the needs of minority ethnic
patients. I: Journal of Advanced Nursing. 2004 Oct;48(1): 51-58.
0 Kommentarer