Fagutvikling
Publisert
Behovet for sykehjem øker
Praktisk bistand til hjemmeboende eldre reduserer ikke behovet for sykehjemsplasser.
Forbruket av pleie- og omsorgstjenester har endret seg
betydelig siden midten av 1980-tallet. Det skyldes først og fremst
demografiske endringer med en sterk økning av eldrebefolkningen. En
forverrring av kommuneøkonomien har også spilt en stor rolle, for
den har ført til innstramminger i tjenestetilbudet til de eldre.
Politiske reformer har samtidig lagt økt press på kommunale
omsorgstjenester fra andre grupper som psykisk utviklingshemmede og
personer med psykiske lidelser. Hvordan få mest mulig eldreomsorg
for hver krone? Har vært det avgjørende kriterium for planlegging
og utbygging. Oversatt til et administrativt språk betyr det: Kan
dyre institusjonstjenester erstattes med alternative tjenester som
hjemmesykepleie og praktisk bistand, eventuelt kombinert med
tilpassede boliger? Det finnes en hypotese om at bruk av praktisk
bistand alene vil virke forebyggende, og over tid redusere
etterspørselen etter sykehjem. Tanken er at helsetilstanden vil
holde seg god lengre, og at de eldre derfor blir værende lengre i
egen bolig. Det vil føre til et synkende behov for sykehjem. Denne
oppfatningen har ført til at en relativt stor gruppe brukere er
innskrevet i de hjemmebaserte tjenestene. De får kun praktisk
bistand, og har relativt små behov for hjelp. Kontrasten til denne
hypotesen er følgende: Den laveste terskelen for å bli innskrevet
som bruker i en sammenhengende tjenestekjede, er tilbudet om
praktiske bistandstjenester som gis alene. Over tid vil en lav
terskel snarere øke etterspørselen etter pleie- og omsorgstjenester
totalt sett, inkludert sykehjem, fordi publikum forventer stor
tjenestetilgjengelighet når det er relativt lett å komme inn på et
lavt nivå.
Undersøkelsen
De to hypotesene kan testes ved å se på utviklingen av tjenesteproduksjonen i sammenliknbare kommuner over tid, og ved å sammenlikne utviklingen i regioner (fylker).
I denne analysen har vi benyttet to innfallsvinkler:
1. På kommunenivå
En registrering av forbruksratene av praktisk bistand til aldersgruppen 75-79 år (som er en viktig aldersgruppe når det gjelder å forebygge sykehjemsinnleggelser) i 1994, og en påfølgende registrering av bruk av sykehjem for aldersgruppen 80-89 år i 2002. Ved å observere i en åtteårsperiode, kan man finne ut om kommuner med et høyt forbruk av praktisk bistand etter hvert fikk redusert bruken av institusjoner.
2. På fylkesnivå
Her brukes samme opplegg for undersøkelse, men nå er datamaterialet gruppert på fylkesnivå slik at man lettere skal få oversikt over de ulike variablene som kan ha påvirket utviklingen i denne perioden.
Datamateriale
Vi har benyttet de dataene som kommunene sender til Statistisk sentralbyrå som en del av årsstatistikken for pleie- og omsorg. Dette er en standardmetode som tillater en direkte sammenlikning mellom kommunene. Datamaterialet er begrenset til 73 Østlandskommuner i Akerhus, Buskerud, Vestfold og Østfold. Vi benyttet to analysenivåer:
1. En sammenlikning mellom alle kommunene i utvalget, med utgangspunkt i forbruksraten for aldersgruppen 75-79 år i 1994 (33.024 personer), og kommunens sykehjemsplasstilbud i forhold til eldrebefolkningen, 80 år + i 2002 (42.500 personer).
Hvis hypotesen om at et høyt forbruk av praktisk bistand bidrar til å redusere behovet for sykehjemsplasser, bør dette kunne avleses direkte i kommunenes sykehjemsdekning etter åtte års observasjonstid.
2. En sammenlikning mellom de fire fylkene, der man trekker inn strukturelle forhold som kan tenkes å påvirke utviklingen av eldreomsorgen. Ved å gjennomføre en trinnvis analyse, har vi mulighet for å skille ut de enkelte faktorer. Det er viktig når man sammenlikner teori og empiri i form av forbruks- og dekningstall.
Sammenlikning av utviklingen
Figur 1 viser sammenhengen mellom forbruket av praktisk bistand alene i 1994 for aldersgruppen 75-79 år (x-aksen), og forbruket av institusjonstjenester i aldersgruppen 85-89 år i 2002 (y-aksen). Dette er altså en kohortstudie av en befolkningsgruppe som er fulgt over åtte år. Forbruket sammenliknes i forhold til 100 innbyggere i de respektive aldersgruppene.
Figur 1 viser at eldreomsorgen var svært forskjellig utformet i de 73 kommunene. Dataene forteller imidlertid at det var en svak positiv sammenheng mellom den kommunevise dekning av praktisk bistand gitt alene i 1994 til aldersgruppen 75-79 år, og kommunenes sykehjemsdekning til aldersgruppen 80+ i 2002. Regresjonslikningen var y = 16 + 0,23x. Korrelasjonskoeffisienten var kun 0,03, som betyr at sammenhengen mellom de to variablene var meget svak. Forbruks- og dekningsdata avkrefter derved hypotesen om at en god dekning av praktisk bistand over tid vil føre til et mindre behov for sykehjemsplasser.
Figur 1 kan imidlertid gi et noe fortegnet bilde av virkeligheten. Det er derfor nødvendig å se nærmere på andre bakgrunnsvariabler. Det kan best gjøres på fylkesnivå for å redusere det store antallet observasjoner som inngår i Figur 1.
Resultatene i Figur 1 viser at det både var stor spredning i kommunenes praktiske bistandsforbruk i 1994 (fra fem til 30 brukere per 100 innbyggere, 75-79 år), og i dekningen av sykehjem i 2002 (fra 10-30 plasser per 100 innbyggere, 80+). Det tyder på at både planlegging og drift av pleie- og omsorgstjenestene praktiseres meget forskjellig i disse kommunene. Det er derfor vanskelig å finne noe entydig mønster for bakenforliggende forhold og behov som kan tenkes å styre utviklingen.
Utviklingen i fire Østlandsfylker
I denne delen av analysen er det benyttet fylkestall, framkommet ved en direkte summering av forbruk og folketall i kommunene. Analysen er utvidet til å gjelde det totale forbruket av pleie- og omsorgstjenester i aldersgruppen 80-89 år i 2002, samt fordelingen av de tre nivåene av hjemmebaserte tjenester. Resultatene framgår av Tabell 1 som viser de absolutte forbrukstall, forbruksratene og avviket fra det gjennomsnittlige forbruket for dette materialet.
Det er ett hovedfunn: Akerhus skiller seg ut fra de tre andre fylkene ved et lavere totalforbruk av pleie- og omsorgstjenester i aldersgruppen 80-89 år, samtidig som fylket hadde en betydelig høyere andel sykehjemstjenester. Østfold er kontrasten til Akershus, med et høyt totalforbruk av tjenester kombinert med en lav forbruksrate for sykehjem.
Buskerud er også et interessant fylke. Terskelen var lav for å komme inn på det laveste omsorgsnivået - praktisk bistand alene, mens bruken av sykehjem lå på et gjennomsnitt. Vestfold hadde et lavt totalforbruk og den laveste bruken av sykehjem; ca.14 prosent lavere enn gjennomsnittet.
Konklusjon: De strukturelle forskjeller mellom fylkenes oppbygning av "Pleie- og omsorgstrappa" er betydelige, og påvirker forbruket av tjenester. Dermed vil geografi og lokal tilknytning bestemme tjenestenes dimensjonering. Forenklet kan man si at forebyggingsstrategier betyr mindre enn tradisjoner, faglig skjønn og "nedarvede" synspunkter når det gjelder riktig utforming av tjenestetilbudet. Kommunene i Akershus synes å ha hatt størst tro på en fortsatt utbygging av sykehjemskapasiteten. Det betyr en relativt dyrere eldreomsorg enn i de tre andre fylkene, og kan være forklaringen på at den totale tjenestedekningen for aldersgruppen 80-89 år lå ni prosent lavere enn gjennomsnittet for de fire Østlandsfylkene.
Sammenhengen mellom praktisk bistandsforbruk i 1994 og dekningen av sykehjem i 2002
Her benyttes den samme problemstillingen som i punkt 2, men vi benytter fylkestall og supplerer med relevante forbrukstall.
En viktig bakgrunnsvariabel var dekningen av sykehjemssenger i 1997, som var siste år før "Handlingsplan for eldreomsorgen" ble satt i verk. Tabell 2 og Figur 2 viser at en analyse av sykehjemsdekningen i 2002 også må ta hensyn til nivået i 1997.
Sett fra et utbyggingssynspunkt var 1997-2002 en svært viktig periode fordi sykehjemsutbyggingen, alternativt omsorgsboliger ble tilført friske statlige penger. Tabell 2 viser at det først og fremst var Østfold som hadde lav sykehjemsdekning i 1997, mens den i Akershus var betydelig høyere enn i de tre øvrige fylkene. Tabellen viser at alle fylkene fikk lavere sykehjemsdekning i løpet av "Handlingsplan"-perioden, men at Østfold skilte seg ut med en betydelig mindre reduksjon enn de øvrige.
Figur 2 viser en klar sammenheng mellom forbruk av praktisk bistand i 1994 og den prosentvise reduksjon av sykehjemsdekningen i perioden 1997-2002. Dette viser at det ikke er nok å analysere forandringene i forbruksrater og dekningsgrader. Ved analysens start må det også tas hensyn til hvilket nivå fylkenes tjenesteyting har. Da finner man at dekningen av praktisk bistand i 1997 synes å ha påvirket endringene i sykehjemsdekningen i betydelig grad, slik at man relativt sett fikk en større prosentvis reduksjon i sykehjemsdekningen jo større forbruk man hadde av praktisk bistand i 1994. Dette funnet styrker derfor hypotesen om at bruken av praktisk bistand reduserer behovet for utbygging av sykehjem. Regresjonsanalysen av dataene i Figur 2 gir en korrelasjonskoeffisient på 0,63, som betyr en sterk sammenheng.
Diskusjon
Denne analysen viser ingen enkel og entydig sammenheng mellom forbruket av praktisk bistand og en påfølgende reduksjon i behovet for sykehjem i 73 Østlandskommuner i løpet av en åtteårsperiode. Men når man tar hensyn til forskjeller i dekningsgraden for sykehjem før og etter observasjonsperioden og sammenlikner med den relative endring i dekningsgraden, finner man en klar sammenheng.
Hva betyr det?
For det første at det er vanskelig å bevise at bruken av praktisk bistand som forebyggende tiltak vil redusere behovet for sykehjem over tid. For det andre er det vanskelig å påvise slike trender ut fra forbruksdata fordi kommunene i Østlandsområdet har så ulike mønster for tjenesteyting i eldreomsorgen.
Rent teoretisk er det fullt mulig å argumentere for at praktisk bistand til relativt friske eldre vil kunne bidra til å redusere effekten av eventuelle sykdomstendenser som følger den biologiske klokka. Den kommunale eldreomsorgen planlegges imidlertid ut fra helt andre kriterier, og er vanligvis basert på økonomiske rammebetingelser, omfanget av andre brukergrupper, ideologi og faglige definerte krav til tjenesteapparatet. Slike systemeffekter vil lett slå ut summen av forebyggingsarbeidet i de lavere deler av "Pleie- og omsorgstrappa". I tillegg vil effekten av å gi praktisk bistand alene påvirkes av det totale tilbudet av hjemmebaserte tjenester. Her er tilbudet av hjemmesykepleie en svært viktig faktor, fordi denne tjenesten i kombinasjon med tilpassede boliger/omsorgsboliger kan være et direkte alternativ til sykehjem. Det er derfor helt nødvendig å se på sammenhengen mellom det samlede forbruk av hjemmebaserte tjenester og forbruket av kun praktisk bistand, for å avsløre eventuelle samvariasjoner. Dette framgår av Tabell 3 som viser fordelingen av brukere av hjemmesykepleie gitt i kombinasjon med praktisk bistand, og hjemmesykepleie og praktisk bistand gitt alene til aldersgruppen 80-89 år i de fire fylkene i 2002.
Tabell 3 viser to viktige forskjeller mellom fylkene. Buskerud og Østfold ga det beste tilbudet av hjemmebaserte tjenester, mens Akershus hadde et totalt forbruk som lå 15 prosent lavere enn gjennomsnittet. Akershus hadde også 21 prosent lavere forbruk av hjemmesykepleie og praktisk bistand gitt i kombinasjon. Vestfold var det typiske gjennomsnittsfylket i dette området.
Tallene viser også at det var omtrent samme antall brukere av praktisk bistand gitt alene som av hjemmesykepleie og praktisk bistand gitt i kombinasjon. Det betyr at det er vanskelig å skille ut praktisk bistand gitt alene som en selvstendig forklaringsvariabel i forebyggingsperspektivet. Hjemmebaserte tjenester tilhører en sammenhengende kjede, og deler av den vil være et alternativ til sykehjemsbehandling. Her vil dessuten et samarbeid om bruken av korttidsplasser i sykehjem kunne motvirke behovet for langtidsplasser. En viktig konklusjon blir derfor at man må se alle elementene i pleie- og omsorgstjenestene i sammenheng. Å beregne effekten av de enkelte deler, som for eksempel praktisk bistand som forebygging for å redusere forbruket av sykehjem, blir for mye av en akademisk øvelse. Dessuten er det viktig å huske på at våre data om hjemmetjenester bare måler hvor mange som mottar ulike former for hjelp, ikke antall timer som ytes den enkelte.
Fylkene i Østlandsområdet har forskjellig profil. Akershus er blitt det typiske sykehjemsfylket, mens Vestfold og Østfold har satset mer på hjemmebaserte tjenester.
Fra 1997 til 2002 er imidlertid forskjellene i sykehjemsdekningen blitt mindre. Dette faktum taler imot at forbruket av praktisk bistand har hatt noen avgjørende betydning for behovet for sykehjem eller sykehjemsdekningen. Konklusjon er at "Handlingsplan for eldreomsorgen" (1) har styrt planleggingen og utviklingen i denne perioden.
Litteratur
1. Stortingsmelding nr. 31 (2001-2002 ). Avslutning av handlingsplan for eldreomsorgen. Det kongelige sosialdepartement. Mai 2002.
Undersøkelsen
De to hypotesene kan testes ved å se på utviklingen av tjenesteproduksjonen i sammenliknbare kommuner over tid, og ved å sammenlikne utviklingen i regioner (fylker).
I denne analysen har vi benyttet to innfallsvinkler:
1. På kommunenivå
En registrering av forbruksratene av praktisk bistand til aldersgruppen 75-79 år (som er en viktig aldersgruppe når det gjelder å forebygge sykehjemsinnleggelser) i 1994, og en påfølgende registrering av bruk av sykehjem for aldersgruppen 80-89 år i 2002. Ved å observere i en åtteårsperiode, kan man finne ut om kommuner med et høyt forbruk av praktisk bistand etter hvert fikk redusert bruken av institusjoner.
2. På fylkesnivå
Her brukes samme opplegg for undersøkelse, men nå er datamaterialet gruppert på fylkesnivå slik at man lettere skal få oversikt over de ulike variablene som kan ha påvirket utviklingen i denne perioden.
Datamateriale
Vi har benyttet de dataene som kommunene sender til Statistisk sentralbyrå som en del av årsstatistikken for pleie- og omsorg. Dette er en standardmetode som tillater en direkte sammenlikning mellom kommunene. Datamaterialet er begrenset til 73 Østlandskommuner i Akerhus, Buskerud, Vestfold og Østfold. Vi benyttet to analysenivåer:
1. En sammenlikning mellom alle kommunene i utvalget, med utgangspunkt i forbruksraten for aldersgruppen 75-79 år i 1994 (33.024 personer), og kommunens sykehjemsplasstilbud i forhold til eldrebefolkningen, 80 år + i 2002 (42.500 personer).
Hvis hypotesen om at et høyt forbruk av praktisk bistand bidrar til å redusere behovet for sykehjemsplasser, bør dette kunne avleses direkte i kommunenes sykehjemsdekning etter åtte års observasjonstid.
2. En sammenlikning mellom de fire fylkene, der man trekker inn strukturelle forhold som kan tenkes å påvirke utviklingen av eldreomsorgen. Ved å gjennomføre en trinnvis analyse, har vi mulighet for å skille ut de enkelte faktorer. Det er viktig når man sammenlikner teori og empiri i form av forbruks- og dekningstall.
Sammenlikning av utviklingen
Figur 1 viser sammenhengen mellom forbruket av praktisk bistand alene i 1994 for aldersgruppen 75-79 år (x-aksen), og forbruket av institusjonstjenester i aldersgruppen 85-89 år i 2002 (y-aksen). Dette er altså en kohortstudie av en befolkningsgruppe som er fulgt over åtte år. Forbruket sammenliknes i forhold til 100 innbyggere i de respektive aldersgruppene.
Figur 1 viser at eldreomsorgen var svært forskjellig utformet i de 73 kommunene. Dataene forteller imidlertid at det var en svak positiv sammenheng mellom den kommunevise dekning av praktisk bistand gitt alene i 1994 til aldersgruppen 75-79 år, og kommunenes sykehjemsdekning til aldersgruppen 80+ i 2002. Regresjonslikningen var y = 16 + 0,23x. Korrelasjonskoeffisienten var kun 0,03, som betyr at sammenhengen mellom de to variablene var meget svak. Forbruks- og dekningsdata avkrefter derved hypotesen om at en god dekning av praktisk bistand over tid vil føre til et mindre behov for sykehjemsplasser.
Figur 1 kan imidlertid gi et noe fortegnet bilde av virkeligheten. Det er derfor nødvendig å se nærmere på andre bakgrunnsvariabler. Det kan best gjøres på fylkesnivå for å redusere det store antallet observasjoner som inngår i Figur 1.
Resultatene i Figur 1 viser at det både var stor spredning i kommunenes praktiske bistandsforbruk i 1994 (fra fem til 30 brukere per 100 innbyggere, 75-79 år), og i dekningen av sykehjem i 2002 (fra 10-30 plasser per 100 innbyggere, 80+). Det tyder på at både planlegging og drift av pleie- og omsorgstjenestene praktiseres meget forskjellig i disse kommunene. Det er derfor vanskelig å finne noe entydig mønster for bakenforliggende forhold og behov som kan tenkes å styre utviklingen.
Utviklingen i fire Østlandsfylker
I denne delen av analysen er det benyttet fylkestall, framkommet ved en direkte summering av forbruk og folketall i kommunene. Analysen er utvidet til å gjelde det totale forbruket av pleie- og omsorgstjenester i aldersgruppen 80-89 år i 2002, samt fordelingen av de tre nivåene av hjemmebaserte tjenester. Resultatene framgår av Tabell 1 som viser de absolutte forbrukstall, forbruksratene og avviket fra det gjennomsnittlige forbruket for dette materialet.
Det er ett hovedfunn: Akerhus skiller seg ut fra de tre andre fylkene ved et lavere totalforbruk av pleie- og omsorgstjenester i aldersgruppen 80-89 år, samtidig som fylket hadde en betydelig høyere andel sykehjemstjenester. Østfold er kontrasten til Akershus, med et høyt totalforbruk av tjenester kombinert med en lav forbruksrate for sykehjem.
Buskerud er også et interessant fylke. Terskelen var lav for å komme inn på det laveste omsorgsnivået - praktisk bistand alene, mens bruken av sykehjem lå på et gjennomsnitt. Vestfold hadde et lavt totalforbruk og den laveste bruken av sykehjem; ca.14 prosent lavere enn gjennomsnittet.
Konklusjon: De strukturelle forskjeller mellom fylkenes oppbygning av "Pleie- og omsorgstrappa" er betydelige, og påvirker forbruket av tjenester. Dermed vil geografi og lokal tilknytning bestemme tjenestenes dimensjonering. Forenklet kan man si at forebyggingsstrategier betyr mindre enn tradisjoner, faglig skjønn og "nedarvede" synspunkter når det gjelder riktig utforming av tjenestetilbudet. Kommunene i Akershus synes å ha hatt størst tro på en fortsatt utbygging av sykehjemskapasiteten. Det betyr en relativt dyrere eldreomsorg enn i de tre andre fylkene, og kan være forklaringen på at den totale tjenestedekningen for aldersgruppen 80-89 år lå ni prosent lavere enn gjennomsnittet for de fire Østlandsfylkene.
Sammenhengen mellom praktisk bistandsforbruk i 1994 og dekningen av sykehjem i 2002
Her benyttes den samme problemstillingen som i punkt 2, men vi benytter fylkestall og supplerer med relevante forbrukstall.
En viktig bakgrunnsvariabel var dekningen av sykehjemssenger i 1997, som var siste år før "Handlingsplan for eldreomsorgen" ble satt i verk. Tabell 2 og Figur 2 viser at en analyse av sykehjemsdekningen i 2002 også må ta hensyn til nivået i 1997.
Sett fra et utbyggingssynspunkt var 1997-2002 en svært viktig periode fordi sykehjemsutbyggingen, alternativt omsorgsboliger ble tilført friske statlige penger. Tabell 2 viser at det først og fremst var Østfold som hadde lav sykehjemsdekning i 1997, mens den i Akershus var betydelig høyere enn i de tre øvrige fylkene. Tabellen viser at alle fylkene fikk lavere sykehjemsdekning i løpet av "Handlingsplan"-perioden, men at Østfold skilte seg ut med en betydelig mindre reduksjon enn de øvrige.
Figur 2 viser en klar sammenheng mellom forbruk av praktisk bistand i 1994 og den prosentvise reduksjon av sykehjemsdekningen i perioden 1997-2002. Dette viser at det ikke er nok å analysere forandringene i forbruksrater og dekningsgrader. Ved analysens start må det også tas hensyn til hvilket nivå fylkenes tjenesteyting har. Da finner man at dekningen av praktisk bistand i 1997 synes å ha påvirket endringene i sykehjemsdekningen i betydelig grad, slik at man relativt sett fikk en større prosentvis reduksjon i sykehjemsdekningen jo større forbruk man hadde av praktisk bistand i 1994. Dette funnet styrker derfor hypotesen om at bruken av praktisk bistand reduserer behovet for utbygging av sykehjem. Regresjonsanalysen av dataene i Figur 2 gir en korrelasjonskoeffisient på 0,63, som betyr en sterk sammenheng.
Diskusjon
Denne analysen viser ingen enkel og entydig sammenheng mellom forbruket av praktisk bistand og en påfølgende reduksjon i behovet for sykehjem i 73 Østlandskommuner i løpet av en åtteårsperiode. Men når man tar hensyn til forskjeller i dekningsgraden for sykehjem før og etter observasjonsperioden og sammenlikner med den relative endring i dekningsgraden, finner man en klar sammenheng.
Hva betyr det?
For det første at det er vanskelig å bevise at bruken av praktisk bistand som forebyggende tiltak vil redusere behovet for sykehjem over tid. For det andre er det vanskelig å påvise slike trender ut fra forbruksdata fordi kommunene i Østlandsområdet har så ulike mønster for tjenesteyting i eldreomsorgen.
Rent teoretisk er det fullt mulig å argumentere for at praktisk bistand til relativt friske eldre vil kunne bidra til å redusere effekten av eventuelle sykdomstendenser som følger den biologiske klokka. Den kommunale eldreomsorgen planlegges imidlertid ut fra helt andre kriterier, og er vanligvis basert på økonomiske rammebetingelser, omfanget av andre brukergrupper, ideologi og faglige definerte krav til tjenesteapparatet. Slike systemeffekter vil lett slå ut summen av forebyggingsarbeidet i de lavere deler av "Pleie- og omsorgstrappa". I tillegg vil effekten av å gi praktisk bistand alene påvirkes av det totale tilbudet av hjemmebaserte tjenester. Her er tilbudet av hjemmesykepleie en svært viktig faktor, fordi denne tjenesten i kombinasjon med tilpassede boliger/omsorgsboliger kan være et direkte alternativ til sykehjem. Det er derfor helt nødvendig å se på sammenhengen mellom det samlede forbruk av hjemmebaserte tjenester og forbruket av kun praktisk bistand, for å avsløre eventuelle samvariasjoner. Dette framgår av Tabell 3 som viser fordelingen av brukere av hjemmesykepleie gitt i kombinasjon med praktisk bistand, og hjemmesykepleie og praktisk bistand gitt alene til aldersgruppen 80-89 år i de fire fylkene i 2002.
Tabell 3 viser to viktige forskjeller mellom fylkene. Buskerud og Østfold ga det beste tilbudet av hjemmebaserte tjenester, mens Akershus hadde et totalt forbruk som lå 15 prosent lavere enn gjennomsnittet. Akershus hadde også 21 prosent lavere forbruk av hjemmesykepleie og praktisk bistand gitt i kombinasjon. Vestfold var det typiske gjennomsnittsfylket i dette området.
Tallene viser også at det var omtrent samme antall brukere av praktisk bistand gitt alene som av hjemmesykepleie og praktisk bistand gitt i kombinasjon. Det betyr at det er vanskelig å skille ut praktisk bistand gitt alene som en selvstendig forklaringsvariabel i forebyggingsperspektivet. Hjemmebaserte tjenester tilhører en sammenhengende kjede, og deler av den vil være et alternativ til sykehjemsbehandling. Her vil dessuten et samarbeid om bruken av korttidsplasser i sykehjem kunne motvirke behovet for langtidsplasser. En viktig konklusjon blir derfor at man må se alle elementene i pleie- og omsorgstjenestene i sammenheng. Å beregne effekten av de enkelte deler, som for eksempel praktisk bistand som forebygging for å redusere forbruket av sykehjem, blir for mye av en akademisk øvelse. Dessuten er det viktig å huske på at våre data om hjemmetjenester bare måler hvor mange som mottar ulike former for hjelp, ikke antall timer som ytes den enkelte.
Fylkene i Østlandsområdet har forskjellig profil. Akershus er blitt det typiske sykehjemsfylket, mens Vestfold og Østfold har satset mer på hjemmebaserte tjenester.
Fra 1997 til 2002 er imidlertid forskjellene i sykehjemsdekningen blitt mindre. Dette faktum taler imot at forbruket av praktisk bistand har hatt noen avgjørende betydning for behovet for sykehjem eller sykehjemsdekningen. Konklusjon er at "Handlingsplan for eldreomsorgen" (1) har styrt planleggingen og utviklingen i denne perioden.
Litteratur
1. Stortingsmelding nr. 31 (2001-2002 ). Avslutning av handlingsplan for eldreomsorgen. Det kongelige sosialdepartement. Mai 2002.
0 Kommentarer