Pedagogikk i praksis
Veiledning, undervisning og informasjon av pasienter er en sentral del av sykepleiefaget. Det er derfor viktig å vektlegge temaet under utdanningen. Artikkelen bygger på en studie som viser at studenter kan få et mer bevisst forhold til sykepleierens pedagogiske funksjon gjennom læring i fellesskap under praksisstudiene. Elleve studenter samarbeidet om en studieoppgave hvor skulle finne ut hvordan den pedagogiske funksjonen ble ivaretatt av personalet på post. Gjennom å gjøre en slik studieoppgave ble studentene mer bevisste på sykepleiernes pedagogiske funksjon. I tillegg opplevde de det som lærerikt å jobbe i fellesskap.
Viktig funksjon
Under praksisstudiene skal studenter trene på alle delene av sykepleiefunksjonen, også den pedagogiske. På side 6 i Rammeplanen fra 2008 står følgende:"Studentene skal etter endt utdanning ha handlingskompetanse til å: informere, undervise og veilede pasienter og pårørende om problemer og behov som oppstår ved sykdom, lidelse og død, drive helseopplysning og forebyggende arbeid og undervise og veilede medarbeidere og studenter" (1).
Pasientrettighetsloven (2) forutsetter at sykepleiere har pedagogiske ferdigheter. Her fremheves pasienters rettigheter til å få nødvendig informasjon for å sikre innsikt i egen helsetilstand. Det er også krav til helsepersonell om å gi denne informasjon ifølge Helsepersonelloven (3).
Til tross for lovfestede krav er ikke den pedagogiske funksjonen like tydelig for alle sykepleiere (4). Det forekommer også en manglende dokumentasjon av gitt pasientundervisning (5). Fagermoen (6) viser til både norske og utenlandske studier som sier at mange pasienter mener de ikke får fortalt det som er viktig for tilstanden deres og at de heller ikke får tilstrekkelig informasjon. Skal studenter får et mer bevisst forhold til denne funksjonen i løpet av praksisstudiene bør temaet fremheves mer.
Organisering
I denne studien har vi prøvd ut en annerledes innlæringsmetode knyttet til sykepleierens pedagogiske funksjon. Figur 1 viser oppgaven som ble gitt til studentene.
Figur 1. Innhold i studieoppgaven
Gruppe 1 | Tre studenter får ansvar for å intervjue sykepleiere om hvordan de ivaretar denne funksjonen. Varighet 30 minutter. | ||||||
Gruppe 2 | To studenter skal hver følge en sykepleier gjennom en hel
vakt med fokus på å observere:
b. I hvilke situasjoner sykepleieren informerer, veileder og
underviser pasient og/eller pårørende.
Gruppe 3 To studenter skal spørre pasienter om deres vurdering av den
informasjon, undervisning, veiledning de har fått. Gruppe 4 To studenter skal: a. Kartlegge retningslinjer for informasjon til pasienter og hva
det finnes av skriftlig materiale om denne funksjonen nasjonalt og
overordnet lokalt på Aker Universitetssykehus HF. b. Finne ut av hva studenter trenger å lære for å mestre denne
funksjonen. Gruppe 5 To studenter skal: a. Analysere pleieplaner på posten med fokus på å identifisere
tiltak og rapportering knyttet til den pedagogiske funksjonen.
Forberedelse: I forberedelsesfasen skulle studentene sammen utarbeide
verktøyet de trengte for å gjennomføre opplegget, det vil si
intervjuguide, observasjonsskjema og
kartleggingsskjemaer.Dette løste de på ulike måter. Noen
følte behov for mer informasjon og retningslinjer for å lage en
guide for datasamling. Dette fikk de gjennom veiledning og
litteratur om temaet. Arbeidet ble gjort i samlinger for studentene
i forkant av gjennomføringen av studieoppgaven. Gjennomføring: Gjennomføringen av opplegget fant sted i den femte uken av en
åtte uker lang praksisperiode. To eller tre studenter gjennomførte
de ulike aktivitetene i fellesskap. Studentene utvekslet
opplysninger med hverandre i daglige møter av halvannen times
varighet. Hvert studentpar laget et skriftlig sammendrag av data de
samlet inn. Det ble levert til postens personale. Praksisveileder
og postens lærer fungerte som veileder for studentene. Evaluering Samtlige av de elleve studentene på posten deltok i prosjektet.
Evalueringen av prosjektet ble gjennomført ved fokusgruppeintervju
med henholdsvis seks og fem studenter i hver gruppe. Intervjuguide
ble utarbeidet med fokus på hva studentene hadde lært om
sykepleierens pedagogiske funksjon og hvordan de opplevde denne
måten å lære på. Deltakelse i evalueringen var frivillig.
Studieoppgaven forutsatte at studentene skulle forholde seg til
både pasienter og sykepleiere. Det ble gitt tillatelse til
gjennomføring av prosjektet fra klinikkledelsen og
Kompetansesenteret for personvern på Ullevål universitetssykehus
ble kontaktet siden pasienter var involvert i prosjektet. De
pasientene som ble spurt om å delta i samtale med studentene ga
muntlig samtykke. Det samme gjaldt personalet som ble observert og
intervjuet. Resultater Oppgaven førte til at studentene ble mer bevisst på
sykepleierens pedagogiske funksjon. En student sier: "Er mer
bevisst på det nå enn tidligere. Kanskje ligger det mer i bakhodet
når jeg er inne på pasientrommet. Det er vel det viktigste jeg har
fått ut av det tror jeg. Jeg er mer, ja mer opptatt av det enn før
og har sett hvor viktig det er". Studentene la for eksempel merke til at sykepleierne informerte
og veiledet store deler av dagen. De fant også ut at sykepleierne
hadde vanskelig for å skille mellom veiledning, informasjon og
undervisning, og at de la mest vekt på informasjon og veiledning i
konkrete situasjoner. Til tross for at sykepleierne brukte store deler av dagen på å
informere, fant studentene ut at pasientene ikke hadde mottatt all
informasjonen. De erfarte at samhandlingen mellom pasient og
sykepleier er en viktig faktor for å sikre at pasienten forstår den
informasjon han får. En av pasientene hadde ikke engang forstått at
legevisitten hadde vært. Studentene erfarte at det må legges mer
vekt på at den informasjonen som blir gitt faktisk er forstått.
Informasjon til pasienter ble stort sett gitt muntlig. En student
antok at det ville være lettere for pasienter å huske informasjonen
hvis den i tillegg var skriftlig. Når pasientene ikke alltid fikk med seg at de faktisk hadde fått
informasjon, mente studentene at årsaken kunne være at sykepleierne
ikke var helt bevisste på når og hva de hadde informert om: "Ja jeg
tror at det med informasjon er en ganske enkel og grei ting, men at
man må bevisstgjøre seg selv på det eller bevisstgjøre hverandre
mer på det i hverdagen. Alle kan det på en måte, men man må bare
bevisstgjøre seg på det for eksempel under rapporter og sånn". Studentene registrerte at mye av den informasjon pasientene
hadde fått ikke var skriftlig dokumentert. Studentene fikk inntrykk
av at pasientene ikke hadde helt forståelse for egne rettigheter i
forhold til informasjon. Lærerik metode Studentene opplevde det som lærerikt å gjennomføre
studieoppgaven i fellesskap. De verdsatte det daglige fellesmøtet
fordi de her fikk innblikk i hverandres erfaringer. Flere meninger
og ideer kom fram, og det stimulerte til refleksjon og revidering
av egne oppfatninger. Flere hodet tenker bedre enn et, poengterte
en student. Diskusjonene ble opplevd som lærerike selv om det ikke
alltid var enighet: "Om vi ikke kommer til enighet så er det greit
også". Studentene erfarte at studieoppgaven knyttet til sykepleierens
pedagogiske funksjon bidro til at temaet kom mer i fokus under hele
praksisperioden. De syntes det var meningsfullt å ha en
studieoppgave som kunne ha betydning for posten og ikke bare var en
"skoleoppgave". De var positive til å lage et skriftlig sammendrag
til posten slik at personalet også kunne få utbytte av studentenes
studieoppgave: "Det blir fint, det er lærerikt for alle". I forhold til utformingen og gjennomføringen hadde studentene
noen forslag til forbedringer. Det ble understreket at gruppene
kunne jobbe mer sammen i planleggingsfasen slik at noen av de samme
temaene kunne tas opp i forhold til både pasienter og
sykepleiere. Diskusjon Under arbeidet med studieoppgaven erfarte studentene at
sykepleierne mente de informerer mye, men at pasientene ikke får
med seg all informasjonen. Sykepleierne forsto ikke klart
forskjellene mellom å veilede, gi informasjon og undervise
pasienter. I tillegg var det lite skriftlig dokumentasjon knyttet
til den informasjon og undervisning pasientene hadde fått. Dette er
i stor grad i overensstemmelse med det som kommer fram i
litteraturen om pasientundervisning (2,5,6). Studieoppgaven var organisert slik at studentene skulle hjelpe
hverandre i læreprosessen og læringsutbyttet kan forstås som et
resultat av den sosiokulturelle måten å forstå læring på, hvor
kunnskap oppfattes som noe som utvikles gjennom et dynamisk
samspill mellom aktører i sosiale praksiser. Læring skjer ved å
delta, erfare og være i samspill med andre (7,8,9). Under
praksisstudier forekommer det sosial praksis mellom student og
sykepleier i tillegg til at det kan skapes sosial praksis mellom
studenter. Dette opplegget stimulerte begge former for sosial
praksis og bidro sannsynligvis til at studentenes bevissthet om
temaet økte. Studentene lærte av erfarne sykepleiere gjennom
intervju og observasjon. De lærte av å samarbeide med medstudenter
om en oppgave og ved å formidle til hverandre og personalet. Språk
og kommunikasjon er både et middel for læring og selv grunnvilkåret
for at læringen kan finne sted (7). Praksisstudiene blir av mange studenter oppfattet som det man
lærer mest av i sykepleierutdanningen (10). Det er viktig å skape
et godt læringsmiljø og vektlegge situasjoner som stimulerer til
aktiv deltakelse. Hver og en må føle at de har noe å bidra med (7).
Dette ble utnyttet ved at studentene jobbet sammen i små grupper om
en oppgave som de senere skulle presentere for alle medstudentene.
Et større kunnskapsfelt kan dekkes på denne måten og
læringsutbyttet kan bli større, alle behøver ikke gjøre det samme.
Arbeidsdeling er en berikelse for læringen og ofte gir det ekstra
læring å måtte formidle egen kunnskap til andre (11). Solvoll og Heggen (12) mener at et problem knyttet til dagens
utdanning er mangel på "erfaringsnærhet" og "reflektert
utforskning" av det som skje i kliniske situasjoner. Gjennom
samarbeid i små og store grupper styrkes studentenes muligheter for
utforskende tilnærming til erfaringer. Lektors og ansvarlig
sykepleiers deltakelse i diskusjoner gir også muligheter for å
utnytte studenters erfaringer til læring gjennom økt stimulering
til refleksjon (13,14) Konklusjon Studien viser fordelen ved å fokusere på et konkret forhold når
man skal lære om et tema. Det viser også at kunnskap blir
konstruert i samhandling og gjennom oppgaver. Prosjektet kan
videreføres ved å anvende samme opplegg med andre temaer. Studentgruppen ga uttrykk for at de ble mer bevisste på
sykepleierens pedagogiske funksjon gjennom denne studieoppgaven. Om
de ble bedre i stand til å ivareta pasienters og pårørende behov
for informasjon er ikke vurdert. Vi tror at personalet ble mer
opptatt av temaet når studentene gjennomførte en studieoppgave som
involverte dem selv. Disse forholdene bør evalueres neste gang
opplegget skal gjennomføres. Prosjektet kom i stand som et samarbeidsprosjekt gjennom midler
fra Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.
Midlene skal gis til prosjekter som har til hensikt å fremme
samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og praksisstedene.
Formålet med midlene er å skape et bedre samarbeid om
praksisstudiene. Vi opplever at dette prosjektet bidro både til et
godt samarbeid og til en annen måte å lære på. Litteratur 1.
Rammeplan
for sykepleierutdanning. Utdannings- og forskningsdepartementet,
2008. 2.
Pasientrettighetsloven.
Lov av 2. juli 1999 om pasientrettigheter. Oslo: Cappelen
Akademiske Forlag – Lovdata, 2006. 3.
Helsepersonelloven.
Lov av 2. juli 1999 om helsepersonale M.V. Oslo: Cappelen
Akademiske Forlag – Lovdata, 2006. 4.
Granum
V. Praktisk pasientundervisning. Bergen: Fagbokforlaget, 2003. 5.
Casey
FS. Documenting Patient Education: A Literat
ure Review. The Journal of Continuing Education in Nursing
1995; 26 (6): 257-260. 6.
Fagermoen
MS. Pasientinformasjon – et viktig område for utviklingsarbeid og
forskning. Norsk Tidsskrift for sykepleieforskning 2002; 4 (2):
106-118. 7.
Dysthe
O. Sosiokulturelle teoriperspektiv på kunnskap og læring, s. 33-72.
I: Dysthe O. red. Dialog, samspill og læring. Oslo: Abstrakt forlag
AS, 2001.
8.
Säljö
R. Læring i praksis – et sosiokulturelt perspektiv. Oslo: Cappelen
Akademiske Forlag, 2001. 9.
Lycke
KH. Å lære i gru
pper. I: Strømsø H, Lycke KH, Lauvås P. red. Når Læring er
det viktigste. Undervisning i Høyere utdanning. Oslo: J.W.
Cappelens Forlag 2006: 141-155. 10.
Skår R. Praksis en
læringsarena som engasjerer. I: Alsvåg H, Frøland O. red.
Engasjement og læring. Fagkritiske perspektiver på sykepleie. Oslo:
Akribe AS 2007: 101-116. 11.
Lycke KH.
Erfaringsbasert læring – caseundervisning, problembasert læring og
prosjektarbeid, s. 157-175. I: Strømsø H, Lycke KH, Lauvås P. red.
Når Læring er det viktigste. Undervisning i Høyere utdanning. Oslo:
J.W. Cappelens Forlag 2006. 12.
Solvoll AB, Heggen K.
Utforskende erfaringsnærhet.Klinisk Sygepleje 2005; 19 (3):
63-68. 13.
Lauvås P, Handal G.
Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen, 2000. 14.
Tveiten S.
Pedagogikk i sykepleiepraksis. Bergen: Fagbokforlaget |
Mest lest
Forskningens ABC
Alt du trenger for å finne, forstå og bruke forskning i sykepleieutdanningen.
0 Kommentarer