Bruk berøring bevisst

Berøring i psykiatrien er et lite utforsket område. Det er ikke mulig å gi et klart svar på når det er riktig med berøring. Det er svært individuelt hvordan pasienter reagerer, bruk av berøring krever kunnskap, refleksjon og ferdigheter.

Tidligere forskning

De positive resultatene som presenteres i litteraturen er lite kjent i praksis. Sykepleierne har liten fokus på berøring i sin utdanning og føler seg usikre på bruken av det. De er redde for hva berøring kan føre til av negative reaksjoner. Når vi bruker ordet berøring i denne sammenhengen, så mener vi sykepleiers bevisste bruk av berøring i møte med pasienten. 

Vi søkte i ulike databaser, og fant mange internasjonale studier om berøring, men bare en i forhold til psykiatriske pasienter. I denne artikkelen ble viktigheten av fysisk kontakt, for pasienter som har blitt behandlet for psykose, undersøkt (1).
(foto: colourbox.com)

På norsk fant vi tre aktuelle artikler. En studie gjort ved et sykehus i Østfold viser at massasje kan ha god effekt på dem som sliter psykisk. Pasienter som fikk fotmassasje ble roligere og hadde mindre behov for medisiner (2). Den andre artikkelen omhandlet bruk av berøring av psykisk utviklingshemmede (3), og den siste bruk av berøring i forhold til demente (4). Begge artiklene viste at brukerne gradvis utviklet en svært positiv holdning til berøring og at berøringen gav dem mange positive opplevelser og lindring. 

Berøring har lang tradisjon i sykepleien. Den målrettede berøring har alltid hatt til hensikt å hjelpe eller helbrede pasienten, i tillegg kan berøringen ha trøstende og beroligende effekt. Det viser seg at når mennesket opplever positiv berøring aktiveres berøringsreseptorer og utsondringen av oxytocin fra hypofysen blir stimulert. Økt utsondring av oxytocin er en del av forklaringen på følelsen av velbefinnende som mange mennesker opplever i forbindelse med berøring.

Metode

Vår problemstilling fokuserer på sykepleieres erfaringer og oppfatninger, derfor var det naturlig å velge en kvalitativ tilnærming. Vi laget en intervjuguide (5) på bakgrunn av egne erfaringer, grundig gjennomgang av litteratur og tidligere forskning. Søknad ble sendt til aktuell institusjon som formidlet kontakt med to sykepleiere som var villige til å bli intervjuet. Begge hadde erfaring fra psykiatriske institusjoner. Sykepleierne signerte en samtykkeerklæring som påpekte at det var frivillig og at de ble sikret full anonymitet. 

Informantene la stor vekt på når det passer og når det ikke passer med berøring i psykiatrien. De fremhevet spesielt at det var viktig å alltid spørre pasienten før en berører. De understreket at dette var særdeles viktig i psykiatrien. Videre påpekte de at det er mange pasienter som har blitt utsatt for negative opplevelser i forhold til sin egen kropp, og derfor har et komplisert forhold til det å bli tatt på. De kan for eksempel føle seg skitne og urene hvis de har vært utsatt for overgrep. En av informantene understreket at hvis man ikke spør først kan det for pasienten føles som et overtramp fra sykepleierens side: «Man spør alltid! ’Er det greit jeg legger armen rundt deg nå? Har du lyst til at jeg skal holde deg på skuldrene nå’ Helst spør før du gjør det, i alle fall første gang. Har du gjort det før så vet du kanskje at det er ok.» 

Begge informantene mente at berøring er et viktig tema innen sykepleien, men at det å bruke berøring i psykiatrien krever ekstra forsiktighet, og at man som sykepleier skal ha respekt for dette, være bevisst på sin egen berøring og ikke bruke berøring ukritisk.
Informantene ga videre uttrykk for at de var svært forsiktige med å bruke berøring, at det er viktig å føle seg frem for å se hvor mye pasientene var mottakelige for. De ønsket ikke å utløse noe negativt, og de understreket viktigheten av å respektere pasientens egne grenser.

«Ikke ta på meg»

En av årsakene til at sykepleierne ikke berører pasientene uten videre, er at de er redde for å gjøre vondt verre. Den ene informanten fortalte om en selvopplevd situasjon med en yngre kvinnelig pasient: «Det var en ung jente som gråt forferdelig. Så spurte jeg: ’Vil du jeg skal holde litt rundt deg?’ Hun svarte: ’Nei det må du ikke gjøre, for da blir det bare enda verre.’ Hennes ord sitter igjen hos meg. Jeg tenkte jo kanskje ar det skulle være godt.» 

Den ene sykepleieren fortalte om en hendelse fra avdelingen: «Det var en kollega som fortalte meg at hun hadde en pasient som hun så var stiv og støl, og som virkelig slet med stive skuldre. Hun spurte om pasienten ønsket massasje. Bare litt sånn for å løse det opp. Og det ville hun. Men det verken hun eller pasienten ante var at det utløste enormt mye – i et felles rom. Mange tårer og mye grining. Ingen av dem var forberedt på det. Det var ikke det rette tidspunktet for at det skulle komme frem heller. Ikke på den måten, i ei stue hvor mange andre oppholder seg.» Dette sier noe om hvor viktig det er å ta hensyn til hvilke omgivelser og situasjoner man befinner seg i når man gir pasientene berøring. 

«Kontakten kan bli litt vanskeligere hvis det skjer noe som ikke burde ha skjedd. Da kan en ta det opp igjen. Kanskje en får en diskusjon om det, slik at en eventuelt kan avtale det neste gang. Denne personen/pasienten synes kanskje det er godt å bli tatt på. Men litt om gangen.» Dette sitatet understreker viktigheten av å være sterk og ydmyk nok til å beklage overfor pasienten når en har gjort noe en ikke skulle ha gjort. Noe som ikke ble godtatt av pasienten. Den samme informanten sier videre at det er viktig å være åpen: «Jeg tror åpenhet er veldig viktig her. Hvis vi bruker berøring og er bevisste på det, så må vi være åpne med pasientene og snakke om det. Fortelle at vi gjør det fordi vi vet det kan være positivt. Hvis ikke så kan pasientene bli usikre. Sykepleieren må si det. Vi vil jo alle vite det hvis noen hadde gjort noe slikt med oss. Hvis noen hadde begynt å berøre meg, så hadde jeg blitt helt sånn; ’Hæ? Hvorfor gjør du det?’ Samtidig, i en annen situasjon, så hadde det vært veldig godt hvis noen holder rundt deg for eksempel.» 

Begge informantene legger vekt på at et godt samarbeid med behandler er viktig. Sykepleieren må være ærlig overfor behandleren, slik at det ikke skal få konsekvenser for pasientens behandlingsopplegg. De påpekte dessuten at holdningen til og bruk av berøring blant kollegaer varierte veldig. For enkelte er det naturlig å bruke berøring både på jobb og i privatlivet, mens andre ikke gjør det like mye. Noen synes det er unaturlig å ta på andre, mens andre synes det er naturlig å klappe og gi en klem.

Vi kan ikke dekke pasientens behov

Den ene informanten fremhevet at sykepleierne måtte være forsiktige med å dekke pasientens behov for kjærlighet. Hun mente det kunne bli farlig, og at pasienten da kunne knytte seg til sykepleieren på en «usunn» måte: «Vi skal aldri bli deres omsorgspersoner, vi skal ikke bli den personen som skal erstatte deres behov for kjærlighet eller for å bli tatt på. (...) En kan jo gi dem berøring, men samtidig så vet en ikke hva dette behovet er hvis man ikke kjenner pasienten godt. Det kan da hende at pasienten trekker deg til seg for å få tilfredsstilt sine behov for kjærlighet. Mange er blitt underernært på kjærlighet og omsorg, og det å bli tatt på.» 

Videre fremhever informantene hvor viktig det er å ta pasientens alder og kjønn i betraktning når en skal berøre en pasient: «Det kan bli problematisk hvis det er en mannlig pleier og en kvinnelig pasient alene for eksempel. Da tror jeg at jeg ville vært veldig forsiktig. Jeg for min del ville ikke gjort det. Det har med at en fort kan skape masse fantasier hos pasienten.» 

Som kvinner forteller de at det å berøre mannlige pasienter er «vanskeligere» enn å ta på kvinnelige pasienter. Særlig hvis den mannlige pasienten er av samme alder som sykepleieren. Den ene sykepleieren sier i intervjuet at det er veldig unaturlig for henne å gi berøring til menn på hennes egen alder. På spørsmål om når det oftest kan passe med berøring i sykepleien så svarte hun: «Hvis vi prater om noe som er gøy. Gi en bekreftende klapp på armen eller noe sånt. Det er naturlig for meg å gjøre. Det kan være med å underbygge det som er positivt og det som er artig eller hyggelig. Ikke bare nødvendigvis når man gråter og har det vanskelig.»

Diskusjon

Frykten for å bli misforstått og/eller gjøre vondt verre har muligens vært med på å hindre bruken av berøring i sykepleien. Er sykepleierne i psykiatrien redde for å gjøre noe galt? Tenker de for mye på eventuelle negative konsekvenser? Berøring innebærer risiko, men vi tror at sykepleieren kan kommunisere sin virkelige hensikt ved å være profesjonell og ekte. Men hun må alltid huske at individer har intimitetsterskler som skal respekteres. Studien til Johannessen (3) viste at brukerne (psykisk utviklingshemmede) hadde en avvisende holdning til berøring i starten og at de kunne reagere med ulike utbrudd. Dette utviklet seg imidlertid i en positiv retning ved at brukerne fikk gjentatte positive erfaringer med berøring. Det endte med at berøring ble så ettertraktet at institusjonen kjøpte utstyr og innredet et eget berøringsrom. Berøring ble en populær del av brukernes ukeplaner og hadde positiv effekt på medikamentbruk, uro, humør og fysiske plager. De utbruddene sykepleierne er redde for, og som gjør at de ikke gir berøring, burde kanskje bli vurdert som naturlige reaksjoner og som mulige ledd i en positiv sykdomsutvikling. Men da må man vite hva man gjør og ikke gi så fort opp. 

Sykepleierne i vår studie var opptatt av at man skal spørre pasienten. Dette er vi enige i, men kan det også være slik at pasienten egentlig innerst inne vil bli berørt selv om hun sier nei? Eller kan det være slik at berøringen kan utløse ting som det kan være viktig å få tak i for å kunne hjelpe pasienten videre? Sykepleieren skal ikke være behandler, men i tett samarbeid med behandler kunne kanskje berøring hjulpet mange pasienter som ikke kommer noen vei med samtaleterapi? Psykiateren Servan-Schreiber (6) viser i sin bok «Evne til helbred» hvordan psykiske lidelser som blant annet depresjon og angst behandles med gode resultater når man bruker teknikker som har fokus på kroppen mer enn språket. 

Hvis pasienten ikke synes det er naturlig å bli tatt på kan man fort merke at han/hun trekker seg unna. Som sykepleier skal man ikke bruke berøring fordi man selv kanskje har behov for å gi. Her må man være observant, og det er en fordel å kjenne pasienten slik at man kan føle seg frem. Berøring kan utløse følelser, både positivt og negativt. Hummelvoll (7) sier at for å kunne redusere angstopplevelsen hos pasienten kreves det sinnsro hos sykepleieren. Dette kan markeres fysisk ved at man holder omkring pasienten. Å kjenne kroppsvarme og fasthet fra en annen kan oppleves beroligende fordi det tross alt er grenser – det finnes noen som ikke er redd, og som vil dele en vanskelig tid sammen med pasienten.

På denne måten vil pasienten kunne oppleve tillitt til sykepleieren, slik at han tør åpne for samtale om det som kjennes tungt og vanskelig. Kanskje er det slik at pasienter med angst, endret kroppsbilde, isolerte eller avhengige pasienter har økt behov for berøring? Når de føler seg avvist kan det føre til depersonalisering eller regresjon (8). Vi mener at også det å gi fotmassasje kan være en fin måte å vise respekt og aksept av et annet menneske på. 

Økt kunnskap hos sykepleieren vil også føre til at hun bedre vil kunne takle og forstå ulike situasjoner som oppstår. Vi synes sykepleieres kompetanse i bruk av berøring burde økes, og tror dette kan gi gevinst i både personlig og faglig utvikling. I fagartikkelen «Berøring som metode» av Johannessen og Sønning (3) beskriver helsearbeiderne i prosjektet at de ble mer modne, kom nærmere seg selv og at de har vokst på å bryte noen grenser. Videre fortelles det at de generelt ble mer opptatt av berøring og at de fikk et mer åpent forhold til egen og andres kropp og utseende.

Litteratur

1. Salzmann-Erikson M, Eriksson H. Encountering touch: a path to affinity in psychiatric care. Issues in Mental health Nursing 2005; 26: 843-852.
2. Alternativ.no. Massasje til psykisk syke. http://www.alternativ.no/Nyheter/massasje psykiatri.html. 2006.
3. Johannessen B, Sønning HE. Berøring som metode. Embla 2004; 8:26-31.
4. Sønning HE. Bevisst berøring. Tidsskr Sykepl 2004; 21: 48-49.
5. Dalland O. Metode og oppgaveskriving for studenter. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2007.
6. Servan-Schreiber D. Evnen til helbred. Behandling av stress, angst og depresjon uten medikamenter eller psykoterapi. Oslo: Pax Forlag A/S, 2005.
7. Hummelvoll JK. Helt- ikke stykkevis og delt. 5.utgave. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 1997.
8. Høyskel HKQ. Berøring som en sentral kommunikasjonsform i sykepleie. Oslo: Universitetet i Oslo. Institutt for sykepleievitenskap, 1989.


Mauland G. Bruk av holistiske sykepleiemetoder i lindring av smerte: avspenning, visualisering, terapeutisk berøring og musikk. Sandnes: G. Mauland: 1994.
Björkman E, Karlsson K. Kliniskt vårdarbete för sjuksköterskor. 1.utgave. Sverige: Studentlitteratur, 2006.
Fagerström Å. Oxytocin – hormonet som frisätts vid beröring och gör oss lugnare. Sjukgymnasten 1998; 2:24-27.