- Ugreit å filme på sykehus

Sykehusserier på TV er populær underholdning. I de fleste slike serier benyttes skuespillere. Det har imidlertid blitt mer og mer vanlig å filme helsepersonell og ordinære pasienter. En klinisk etikk komité fikk forespørsel om å vurdere de etiske aspektene ved en avtale mellom NRK og et helseforetak. Avtalen gjaldt en planlagt oppfølger til TV-serien «Jordmødrene». Forespørselen gjaldt filming av jordmødre og pasienter i behandlingssituasjoner på fødestuen. Jordmødrene stilte seg positive til dette.

Jeg har også tidligere møtt lignende problemstillinger som KEK-medlem (klinisk etikk-komité). For noen år siden skrev et samlet høstseminar (årlig samling av alle kliniske etikk-komiteer) en felles uttalelse mot filming av pasienter og pårørende i sykehus. Saken stod på trykk i Dagens Medisin. Den gang dreide det seg om filming av kreftsyke barn ved et større sykehus i Oslo. Sykehusledelse, helsepersonell og pårørende hadde gitt tillatelse til filmingen, men det var konsensus på KEK-seminaret om at slik filming ikke burde tillates.

Asymmetriske maktforhold

Det er viktig å erkjenne det asymmetriske maktforholdet mellom pasient og helsepersonell og hvordan dette påvirker en forespørsel om samtykke til filmopptak. Pasienter anses ikke å være i et tvangsfritt forhold til helseforetaket og behandlende helsepersonell. De kontakter helsevesenet ut fra et behov for hjelp, og de dekkes av pasientrettighetsloven med behov for beskyttelse. Det er stor fare for at pasienter kan oppleve det som et visst press å bli forespurt om deltakelse i realityfilm. Pasienter i en sårbar situasjon bør skjermes fra slik forespørsel.

Helsetilsynet sier

I april 2010 uttalte Helsetilsynet seg vedrørende filming av pasienter:

«Det er flere hensyn som taler for at pasienter ikke bør filmes i en behandlingssituasjon og bli bedt om et samtykke til dette. Pasienten er i utgangspunktet i en svekket stilling som følge av at han/hun er avhengig av helsepersonellets tjenester for å bli undersøkt og behandlet. Bare det å måtte ta stilling til spørsmålet om å medvirke kan i en slik situasjon oppleves som belastende. Det å si nei vil kunne kreve mot og styrke som en pasient i slike situasjoner kanskje ikke har. Når det er pårørende som skal samtykke på vegne av pasienten vil de komme i tilsvarende klemme, da de av hensyn til pasientens behov for helsehjelp ikke ønsker å bli oppfattet som «vanskelige». Det vil også kreve stort mot av pasient/pårørende å nekte visning av en produksjon som andre har nedlagt et betydelig arbeid i».

Et annet sentralt aspekt er hvilke konsekvenser det kan ha for pasienten å bli filmet og eksponert i massemedia og på internett i en behandlingssituasjon. Jeg kan vanskelig se at den enkelte pasient har fordeler av dette, og risikoen for negative konsekvenser er klart til stede.

Ivaretakelse av taushetsplikten

Rådet for legeetikk (2004) har også uttalt seg kritisk mot at pasienter brukes i fjernsynsprogrammer: «Den viktigste grunnen til dette er at fjernsynet bryter radikalt med kravene til vern om det private, et helt sentralt hensyn ivaretatt av taushetsplikten. Rådet har advart mot denne uthulingen av taushetsplikten selv om det hentes inn samtykke hos den enkelte pasienten. Grunnen til dette er dels at det kan reise tvil om frivilligheten til pasientene som bes om samtykke i en situasjon mens de er avhengige og trenger helsehjelp, men først og fremst at det er uoversiktlig både for pasient og behandler hvilke konsekvenser en eksponering i fjernsynsmediet har for den enkelte både på kort og lang sikt.»

Pasienten er viktigere enn forskningen

Forskere som ønsker å studere pasienter i sykehus er underlagt strenge forskningsetiske normer og regler. Alle forskningsprosjekter der pasienter og sårbare grupper er involvert krever godkjennelse i REK, og det er meldeplikt til NSD og Personvernombudet for forskning. I tillegg kreves samtykke fra sykehusledelse og fra pasient og/eller pårørende dersom pasienten er mindreårig eller ikke samtykkekompetent.

Hensikten med disse bestemmelsene er å beskytte pasienter og pårørende mot forskning som kan være til skade. Hensynet til den enkelte pasient veier alltid tyngre enn forskningens samfunnsnytte.

I mitt forrige Dilemma i Sykepleien skrev jeg at merkevarebygging i sykehus i noen situasjoner kan være uheldig, dersom pasienter gjennom dette føler seg stigmatisert. Jeg har forståelse for at ledere i sykehus og helseforetak og noen ansatte kan mene at filming i sykehus kan skape blest og oppfattes som god reklame. Hensynet til enkeltpasienter og pårørende som blir eksponert må imidlertid alltid komme foran hensynet til helsepersonell og PR for sykehus og helseforetak.

Filmteam som lager underholdning har etter min mening ingen ting i sykehus å gjøre!  

Til refleksjon:

Hvilke tanker har du om filming av pasienter i sykehus?

››Hvilke argumenter taler for?

››Hvilke argumenter taler mot?