Om å etterlate pasienten i sjokk

Noen situasjoner med pasienter blir problematiske fordi informasjonen blir formidlet på gal måte eller fordi faglige ansvarsforhold og/eller beslutningsprosesser er mangelfulle. De følgende situasjoner illustrerer dette.

To historier

To foreldrepar til alvorlig syke barn fortalte meg om hver sin erfaring. Det ene paret hadde fått formidlet diagnosen på sitt barn over mobiltelefon mens de kjørte bil. Dette dreide seg om et meget alvorlig sykt barn, med en dødelig og progredierende nevrologisk sykdom. Det andre foreldreparet formidlet følgende historie: De var begge innkalt til samtale med lege og sykepleier der de skulle få formidlet den eksakte diagnose og dermed forventet prognose på deres barn. I dette tilfellet dreide deg seg også om et lite barn med en meget alvorlig og progredierende lidelse. Foreldrene ble informert av verdens mest omtenksomme barnelege og deretter fulgt ut på gangen av sykepleier, og reiste hjem i sjokk.

Gode rutiner

Hva var det som sviktet her? I det første tilfellet var det åpenbart. En gir bare ikke slik informasjon over mobiltelefon! I det andre tilfellet var det ikke noe galt med informasjonssituasjonen i seg selv, men oppfølgingen etterpå var mangelfull. Hvor var sykepleieren etter samtalen med legen? Hvor var den trøstende omsorgen, tilbudet om å sette seg ned, noe å drikke, ta litt tid? Eller hva med rutiner for oppfølgingssamtaler, der pårørende eller pasienter kan ringe etter noen dager, eller få en ny samtale med lege eller sykepleiere når de har kommet seg etter det første sjokket! Med andre ord, tenker vi som sykepleiere nok over vår bevissthet om, ikke bare å ta ansvar i vanskelige situasjoner, men på det å etablere gode rutiner for polikliniske samtaler, rundt formidling av alvorlige diagnoser, basert på det enkle faktum at belastende informasjon krever god oppfølging?

Ta selvstendig ansvar

Sykepleieren er mange ganger i situasjoner der hun kan ta et selvstendig ansvar for at beslutningsprosesser og informasjonsrutiner ivaretar hensyn til pasient og pårørende i særdeles vanskelige situasjoner. Hvorfor skal det være nødvendig at en pasient går i halvsvime fra en poliklinisk samtale, delvis i sjokk over den informasjon han eller hun har fått, for deretter i de nærmeste dagene måtte krangle seg gjennom et sentralbord og diverse personer for å kanskje få tak i en lege som i tillegg er altfor opptatt? Hvorfor er det ikke rutiner for tilbud om ettersamtaler i de påfølgende uker når en kanskje har fått samlet seg og kan huske de spørsmålene en først glemte å stille? Eller tilbud om en ringetime noen dager etterpå!

Jeg vet at slike tilbud finnes ved flere helseforetak, men der de er ikke-eksisterende eller er mangelfulle, bør sykepleieren se sitt ansvar for å etablere gode rutiner. Det er mye en sykepleier kan gjøre for å skape gode prosesser rundt formidling av diagnostikk og prognoser, og særlig når en vet hvilken sjokkartet opplevelse det kommer til å bli for pasienten og familien. Det er fortsatt altfor mange situasjoner der ikke bare informasjon gis på feil tid, på feil sted og på en gal måte, men det er ikke det jeg snakker om her. Jeg er opptatt av sykepleierens bevissthet om det å skape gode rutiner for informasjonsformidling. Utgangspunktet må være at sykepleieren forstår hva det innebærer av belastning for et menneske å møte skjelvende til en samtale om et prøvesvar eller behandlingsresultat.

Dilemmaet er ikke at en ikke vet at dette er riktig og viktig å gjøre slike vanskelige situasjoner lettere å bære for pasient og familie, det er de fleste klar over. Men en må se det som så viktig, at en tar et selvstendig ansvar for etablering av gode prosesser og rutiner, kanskje på tross av motstand eller liten støtte fra ledelse. Kanskje en må trosse andres uforstand skapt av dårlig tid eller inngrodde vaner. Har en ikke tid må en organisere virksomheten så det skapes rom for slikt. Blir en ikke hørt må en rope høyere. Eller man må få kollegaer med seg for å bringe dette opp på personalmøter eller liknende fora, der forandring kan skapes.

Mange gode eksempler

Jeg ser så mange gode eksempler for etisk forsvarlig og selvstendig sykepleie der forsvarlig praksis allerede er etablert, gjerne gjennom opprettelse av spesialfunksjoner og kliniske spesialister som arbeider med ulike medisinske og kirurgiske lidelser. Men det er ikke nok med enkelteksempler. Hver enkelt sykepleier må stille seg spørsmålet; hva ville jeg ha ønsker hvis jeg var pasient her, hva ville jeg ha ønsket hvis jeg var syk, for med det perspektivet å se kritisk og reflekterende på sin egen virksomhet.

Etikk, ja, dilemma vel… Det blir i alle fall et dilemma for den pasient eller familie som skal prøve å rette opp et ødelagt selvbilde, eller gjenskape psykisk balanse ved også å måtte anstrenge seg for kanskje å klage, å være redd for å mase, eller å bli stemplet som en vanskelig pasient… Og vi vet at de som er ressurssterke, taleføre eller har pårørende som kan tale sin sak, de klarer seg alltid på en eller annen måte. Men de som ikke vet hva de skal spørre om, når de skal spørre, eller om de i det hele tatt tør å spørre, de trenger da en omsorgsfull og flink sykepleier mer enn noen gang.

 Til refleksjon

• Hvordan er praksis og rutiner mht. pasientformasjon på din avdeling?
• Hva er sykepleierens ansvar når hun ser at informasjon til alvorlig syke pasienter er for dårlig?

• Hva kan etikken bidra med for å belyse disse problemestillingene?