Rus med verdighet?

Den etiske fordring krever av oss at vi stiller opp for mennesker i særlig sårbare situasjoner. Det er ingen tvil om at tungt belastede narkotikamisbrukere er en viktig målgruppe for helse og omsorgstjenester generelt og for verdighetstiltak spesielt. Prosjektet med sprøyterom hadde som intensjon både å styrke verdigheten til de tyngste misbrukerne med lang injeksjonspraksis, og større tilgang til nødvendige helsefremmende tjenester (skadereduksjon), begge etisk høyverdige mål.

Sårbarheten til heroinmisbrukere handler både om stor helserisiko og det faktum at de lever et slitsomt og uverdig liv med stor livslidelse. Sprøyterommet skulle være et supplement og en mulig bro til kommunens øvrige helse og sosialtjenestetilbud, ikke et alternativ. Det skulle heller ikke være et fristed for ulovlig bruk av narkotika, da Norge har og ønsker å ha en streng narkotikapolitikk.

Målgruppen for sprøyterommet var de tyngste misbrukerne med lang injeksjonspraksis, nedre aldersgrense 18 år. Vilkåret for brukerne er at de besitter og injiserer kun en brukerdose heroin, og ingen andre stoffer. De ansatte skulle sikre rent utstyr, observere og veilede under og etter injeksjonene, samt bidra til øvrige helse og omsorgstjenester. Nå er prøveperioden gjennomført, en evalueringsrapport er presentert og høringsdokumenter innsendt. En permanent lov for sprøyterom er på trappene.

Rådet for sykepleieetikk har drøftet verdighetsarbeidet i saken og finner flere grunner til å drøfte evalueringsrapportens konklusjoner og anbefalinger. Vi kan ikke se at evalueringen svarer godt nok på effekten av sprøyterommet i forhold til de intenderte mål for prosjektet, og mener det er viktig at det ikke trekkes for raske og lettvinte konklusjoner i denne form for komplisert og kontroversielt verdighetsarbeid.

Hvordan fremmes verdighet?

De fleste som arbeider på sprøyterommet er sykepleiere. Det er et modig valg å arbeide på et sprøyterom, og det er all grunn til å gi honnør til sykepleierne som har vært villige til å prøve. Våre kolleger kan sikkert fortelle mye om hva som skal til for å bekrefte liv og verdighet når brukeren eller pasienten er ruset og fanget av kontinuerlig destruktiv atferd. Møtets forutsetninger er truet i en slik setting, så hva skjer egentlig i møtet mellom sykepleieren og rusmisbrukeren?

Alle mennesker har behov for å oppleve seg sett, møtt, forstått og respektert som likeverdige mennesker. Men i hvilken grad ønsker disse brukerne å bli sett i injeksjonssituasjoner? Verdighet bekreftes ved å se mennesket først, fremfor oppgavene, se hverandre i øynene, gi opplevelse av respekt og tilstedeværelse, og å bry seg om og med den andre. Det hører også med til verdighetsarbeid å styrke håp, noen ganger om bedring, om endring, om lindring. Verdighet fremmes ved delaktighet og ansvar, og at noen tror at det fortsatt nytter. Respekten for liv og verdighet innebærer også å sette i verk nødvendige tiltak for å ivareta helse, lindre lidelse, gi nødvendig trøst, alt basert på respekten for den andres rett til å være medbesluttende.

Vi vet det er mulig å «sette seg selv i stand» til å respektere mennesket uten å legitimere den andres atferd. Rapporten sier ikke mye om hva som har skjedd i møtet mellom brukere og ansatte. Men noen få brukere viser til trygghet og at de har følt seg respektert. Det fremkommer ikke om brukerne opplever sprøyterommet som en anerkjennelse av seg selv og sin verdighet.

Tåler mye

Mange av de ansatte viser til store dilemma og krevende belastninger i møte med brukernes selvdestruktive atferd. Sykepleiere er utdannet til å beskytte pasienten mot krenkende handlinger, men i dette arbeidet settes de til å være vitner og gi veiledning uten å kunne forhindre det helsefarlige og destruktive. Hvor godt har de ansatte maktet å redefinere sitt ansvar i situasjonen? Har de klart å skjule sine egne reaksjoner for brukerne? Opplever brukerne skam i møte med ansatte som kjenner seg sterkt utfordret av sprøytesettingen?

Sykepleiere er vant til å tåle mye, og barmhjertighetens intensjon om den andres beste krever en uegennyttig tilnærming. I dette arbeidet er de ansattes oppgaver ikke forenlig med den faglighet og profesjonsetikk sykepleiere er utdannet til å skjerme, og selv om det juridisk sett er fastsatt at dette arbeidet ikke er å anse som uforsvarlig yrkesutøvelse, er de ansattes opplevelser og reaksjoner alvorlige og belastende.

For andre brukere

Vi antar at «portvaktfunksjonen» har vært krevende. Sprøyterommet har ikke blitt et supplerende tilbud til annen helsehjelp slik intensjonen var. Og I de resultattall som foreligger kan det se ut til at andre brukere enn de intenderte har vært inkludert i sprøyterommets tilbud. Vi antar at «portvaktfunksjonen» har vært krevende. Vi kan ikke se annet enn at brukerne av sprøyterommet har vært tilfeldige enkeltpersoner med sporadiske besøk. Den enkelte langtidsbruker kan derfor ikke ha gjort seg nytte av dette som et mulig systematisk verdighetstilbud over tid. Er det å forvente at målgruppen er i stand til det? Vi spør om sprøyterommet har blitt mest attraktivt for andre brukere? Styrket helhetlig helse- og sosialtilbud var en intensjon for sprøyterommet, men kun 8 prosent av dem som har besøkt sprøyterommet har tatt imot andre tjenester. Hva kan vi lære av alt dette? Finnes det ikke bedre måter å sikre mer helhetlig hjelp til denne målgruppen på? Kunne en styrket rusomsorg med større ambulerende ressurser fått til bedre hjelp nettopp til denne målgruppen?

Vi er kjent med at feltsykepleie, både i flere norske kommuner og andre land, driver en omfattende virksomhet med de samme begrunnelser. Også frivillige organisasjoner driver betydelig helsefremmende verdighetsarbeid som når mange. Hvorfor ikke styrke dette arbeidet betydelig som en førsteprioritet?

Blir fast ordning

Høringsdokumentet om sprøyteromstilbudet gir ikke de nødvendige svar på effekt av forsøket, men de beskriver viktige erfaringer fra ulike perspektiv og involverte parter. Evalueringen er så begrenset at vi er forundret over at den kan danne grunnlag for å foreslå sprøyterom som en fast ordning. Det kan se ut til å stilles svært få krav til dokumentert effekt hvis dette nå gjennomføres.

Vi er redd en permanent lov om sprøyterom kan være en farlig sovepute som kan bidra til å utsette andre viktige tiltak for omsorgsfull hjelp til denne sårbare gruppe mennesker. En fase II for utprøving der erfaringer frem til nå bidrar til nødvendige justeringer er kanskje en mellomløsning. Vi er kjent med at nye lokaler og bedre personalomsorg er iverksatt, og dette bør prøves ut langt grundigere med tydeligere fokus på evaluering og læring.

Ruset verdighet er krevende. Vi er ikke ferdige med de vanskelige spørsmålene:

• Er sprøyterommet med på å frata mennesker håp om endring?

• Er sprøyterommet med på å hemme forebyggende virksomhet?

• Er sprøyterommet med på å legitimere narkotikamisbruk?