Search

Den dagen jeg sto med søsternåla i hånda, er en av de største dagene i mitt liv. Å hjelpe mennesker gjennom sykdom og kritiske situasjoner i livet har gitt meg den største glede.

Vaktmestre, ansatte i vann- og avløpsetaten og ansatte i teknisk etat har oftest full bekledning fra topp til tå. Mine ansatte i hjemmetjenesten hadde kun tynne uniformer tilgjengelig selv om snøen lavet ned og termometeret krøp ned mot tosifret minusgrader.

I den ene grøfta står vi og roper på mer tid til kvalitet i tjenestene, og i den andre roper vi etter mer utdanning og kvalifiserte personer. Hva vi har tid til, er ikke godt å si. 

Vi håper at politikere fra alle sider finner hverandre og finner felles løsninger for å utvikle fremtidens helsetjeneste – med befolkningens behov i sentrum. Vi bidrar gjerne i dette arbeidet.

Koordinatorene har ikke tid til å gjøre sine oppgaver, de har ikke klare forventninger til hva rollen faktisk innebærer, og de mangler kompetanse.

Jeg valgte å bli sykepleier, som min mor. Og over 20 år senere snakker jeg om hvordan sykepleiere opplever rasisme på arbeidsplassen, akkurat som min mor.

Det ligger et dypt alvor under den alternative omgangen med fakta. For hvor er vi på vei når det ikke lenger betyr noe om ting vi sier, er sant eller ikke, så lenge de har ønsket effekt?

Min støtte til dødshjelp ble til skepsis etter et uventet møte under mitt feltarbeid i Nederland. Det åpnet øynene mine for debattens mørkere sider.