Å kvalitetssikre sykepleiestudenter

I dagens sykepleierutdanning er det to måter å vurdere studentens kompetanse under utdanning på; summativ vurdering i form av eksamen, og gjennom oppfølging i praksis. For å sikre at studentene innehar optimal yrkeskompetanse etter endt utdanning, er man nødt til å kvalitetssikre disse to mulighetene for vurdering av studenten. Noe annet ville gått på bekostning av fremtidig kvalitet på helsetjenester, pasientrettigheter og på pasientsikkerheten. Kvalitetssikring av sykepleiere får stor oppmerksomhet, men hvem kvalitetssikrer de som kvalitetssikrer studentene? Innehar en sykepleier fra én høgskole samme yrkeskompetanse som en sykepleier fra en annen høgskole, selv om både fag og kvalitetssikringsmetodene er de samme?

Summativ vurdering og karakterer fungerer som et godt mål på studentens kompetanse innenfor etterspurte område, og er således en kvalitetssikring av studentens faglige nivå på eksamenstidspunktet. Det er dog problematisk dersom høgskolene ikke er konsekvente i sin karakterfastsettelse, vurderinger bak fastsettelsen og forventninger til studentens kompetanse. Studenten bør ikke karakterfastsettes til høgskolens fordel eller studentens gunst eller ugunst; studenten bør karakterfastsettes, og dermed kvalitetssikres, i forhold til den yrkespraksis han eller hun kommer til å utøve, og i hvilken grad denne yrkespraksisen er i tråd med gjeldende retningslinjer både faglig og etisk.

Per dags dato er det opp til hver enkelt høgskole hva og hvor mye et emne vektlegges i den summative vurderingen, og det er opp til hver enkelt sensor å vurdere i hvilken grad studenten oppfyller forventningen – ikke i tråd med en felles læringsplan, men i tråd med hva høgskolen anser som relevant sykepleierkompetanse. Høgskolen gjør både seg selv og sykepleierprofesjonen en enorm bjørnetjeneste ved å gi rom for subjektiv vurdering både i den summative vurderingen av studentens kompetanse og i vurderingen av hva som er relevant kompetanse. Det kan derfor hevdes at den summative vurderingen ikke gir et representativt bilde av studentens yrkeskompetanse innenfor gitte kunnskapsområde – i og med at denne vurderingen både er influert av høgskolens valg av fagområde, høgskolens forventninger til kompetanse innenfor dette området, høgskolens prinsipper for vurdering og det faglige- og skjønnsmessige nivået hos høgskolens sensor.

Oppfølging i praksis fungerer på sin side både som mål på studentens praktiske kompetanse, moralsk-etiske fremtreden og evne til å omsette teori til kliniske observasjoner, vurderinger og tiltak, og det er derfor selvsigende at det er her kvalitetssikringen må skje. Likevel er det store variasjoner i veiledningskompetanse, individuell oppfølging av studenter og krav til studenten i praksis. Hvorvidt man blir kvalitetssikret, og i enkelte tilfeller også består eller ikke består, avhenger i større grad av hvilken praksisveileder man blir tildelt heller enn den faktiske yrkeskompetansen man utøver. Praksisveiledere skal vurdere studenten i praksis, men hvilket system kvalitetssikrer veiledningskompetansen og vurderingene til praksisveileder? Hvor er den systematiske vurderingen av studentens kompetanse, annet enn i veileders eget hode? Der enkelte studenter får god og individuell oppfølging, får andre ingen eller svært liten individuell oppfølging. Det er en hårfin balanse mellom uforsvarlighet og ignoranse. Å ha bestått praksis er derfor heller ingen kvalitetssikring av et forsvarlig faglig og etisk nivå hos studenten, da dette i likhet med den summative vurderingen avhenger av høgskolens egne interne rutiner og vurderingsprinsipper. I verste fall kan dette medføre at studenter stryker i praksis sent i utdanningsløpet, eller at det gis autorisasjon til studenter som ikke egner seg i arbeid med sårbare mennesker.

Som student er jeg av den oppfatning av at det ikke er nivået på studentene som er av størst betydning, det er nivået på kvaliteten i utdanningen. Et kvalitetssikret utdanningsløp vil i seg selv implisere kvalitetssikring av studentene. Som student ønsker jeg faglig trygghet, etisk bevissthet og naturvitenskapelig innsikt. Jeg ønsker å ha tilstrekkelig yrkeskompetanse til å ta fatt på yrkeslivet etter endt utdanning, og jeg ønsker det samme for mine medstudenter. Det er på tide å ta debatten om utdanningens kvalitetssikring – ikke strykprosenten blant studenter eller studentenes mangel på faglig innsikt. Jeg ønsker en høgskole som satser på sykepleiekvalitet, ikke sykepleierkvantitet, og en høgskole som tør å sette kvaliteten på fremtidens sykepleiere som et høyere prinsipp enn satsning på søkermasser og akademia; men mest av alt ønsker jeg meg et system som kvalitetssikrer studentenes utdanningshverdag uavhengig av den enkelte utdanningsinstitusjon, slik at alle sykepleiestudenter kan møte yrkesprofesjonen med kvalitetssikret faglig dyktighet, etisk bevissthet og kritisk refleksjon. Ikke for sykepleierens del – men for samfunnets.