– Jeg blir nesten berusa når jeg ser vanskelige sår heles
Sykepleieren ville bruke videreutdanningen i sår mer, så hun ba om en ny stilling: ambulerende sårsykepleier. Det fikk hun. – Alle kommuner burde ha en, sier en begeistret kommuneoverlege.
Bodøværingene er vant til at han blåser sterk kuling der ute.
Men den virvelvinden av en sårsykepleier som heter Malgorzata Wroblewska (47), tok selv områdeleder Vidar Øyen med storm i fjor sommer. Han leder både hjemmetjenesten, rehabilitering, aktivitetstjenesten samt digital helse i kommunen.
– Jeg satt bare og gapa. Herre fred, for et menneske!
Øyen forteller på telefon til Sykepleien om den dagen han omsider takket ja til et møte med den relativt nyutdannede sårsykepleieren, etter at han først hadde latt være å svare på en e-post fra henne. Han ba henne «presentere noe», så kunne han ta seg tid til å høre hva hun hadde å si.
Wroblewska fyrte i gang powerpointen og presenterte fakta og tall om sårbehandlingen i kommunen som blåste områdelederen nesten ut av kontorstolen.
Hun viste blant annet til pasientcaser hun hadde jobbet med. Øyen fikk se hvor mye raskere sårene kunne gro med riktig sårdiagnose, riktige bandasjer og færre sårskift, og hvor mye billigere det ble for kommunen.
Norges eneste kommunale ambulerende sårsykepleier?
Wroblewska trengte bare en bil, et kamera, et utstyrslager og tilgang til journalsystemet, så kunne hun bli ambulerende sårsykepleier, foreslo hun i møtet.
– Jeg sa til Vidar at «hvis du vil gjøre noe med sårbehandlingen i kommunen, så har du den beste personen foran deg». Han sa ja med én gang.
En smilende Wroblewska forteller på bodødialekt med polsk aksent, mens hun gjør seg klar til å kjøre ut til dagens pasienter fra kontoret hun deler med ambulansetjenesten. Det er tirsdag i påskeuka.
Ambulerende sårsykepleier ble i første omgang et pilotprosjekt fra oktober 2023 og ut april i år, men den 5. april gjorde kommunen om prosjektet til fast stilling.
– Jeg tror vi er den eneste kommunen i Norge med en fast ansatt ambulerende sårsykepleier, tipper områdeleder Øyen.
I første omgang var prosjektet tilknyttet hjemmetjenesten. Men det utvidet seg raskt til å omfatte alle kommunens sårpasienter, i sykehjem, miljøtjenesten og oppfølgingstjenesten psykisk helse og rus.
I tillegg rådgir og underviser Wroblewska studenter og kolleger i disse tjenestene om beste og nyeste praksis innen sårbehandling. Hun samarbeider også med sårekspertisen på sykehuset og fastlegene i kommunen.
Mellom to og fire pasienter får besøk av henne per dag, innimellom alle møter telefonsamtaler, undervisning og ikke minst planlegging av undervisning.
– Jeg har mer enn nok å gjøre, her er oppgaver nok for minst to stykker, sier hun.
– Sårbehandling er nesten som å snakke gresk
Wroblewska hadde bare jobbet i to år som sykepleier da hun leste i Sykepleien om hvordan sykepleiere skrapte på brente griselabber for å øve på å debridere sår ved Stavanger universitetssykehus.
Da bestemte hun seg for å spesialisere seg innen sår, og kommunen ga henne permisjon med lønn når hun dro på samlinger til den ettårige deltidsutdanningen «pleie og behandling av ikkje-helande sår» i Haugesund.
– Det var en kjempegod utdanning, og ble en aha-opplevelse for meg. Sårbehandling er nesten som å snakke gresk. Mange tenker at det beste er å dekke dem til og gå ut. Jeg var slik selv. Men så ser man viktigheten av å stille riktig sårdiagnose og at det er ulike bandasjer og forstår at det er mye mer man kan gjøre.
Oppvåkningen i Haugesund ga henne lyst til å bruke den nye kunnskapen mer systematisk.
– Jeg ble bare tilfeldig hentet inn til noen sår, så jeg skjønte at det ikke ville fungere.
Etter ett år som sårsykepleier sendte hun derfor e-posten til områdeleder Øyen der hun ba om det skjellsettende møtet.
Billigere og bedre
Øyen hevder at Malgorzatas regimeendringer har ført til at kommunen sparer sekssifrede beløp i uka:
– Før hadde vi 120 sårskift per uke på cirka 40 pasienter. Det blir 144 000 kroner i bandasjer i uka. Nå er vi nede i 40 sårskift per uke, og utgiftene er begrenset til 40 000 kroner.
Og ikke nok med det.
– Malgorzata ser ikke bare sår. Hun ser hele mennesket og samarbeider derfor både med fysio- og ergoterapeuter og fastlegen. Ulike avdelinger på Nordlandssykehuset er hun også i gang med å samarbeide med, informerer han.
På kontoret i Bodø har Wroblewska fått selskinnsstøvlettene på og er klar for å kjøre ut.
– Det viktigste i såromsorgen er å huske at det er en pasient med sår og ikke et sår på en pasient, minner hun om.
– Hva mener du med det?
– At vi må tenke helhetlig. Vi behandler et sår, men det er mange andre forhold som kan påvirke sårtilhelingen også: ernæring, smertepåvirkning, medisinering, psykisk form og søvn. Har pasienten lyst til å være sosial? Trengs det hjelp i hverdagen fra fysio- eller ergoterapeut? Dette ser jeg på samtidig som jeg behandler såret.
Trykksår på hæl
Wroblewska manøvrerer leiebilen i snødekte påskegater på vei ut til dagens første pasient: En kvinne på Hovdejordet sykehjem med et trykksår på hælen.
På sykehjemmet kler hun seg i stellefrakk, får hodelykten og hanskene på og går i gang med sårstellet mens helsefagarbeider-lærling Dan Wegar Simonsen assisterer og følger godt med for å lære.
De snakker beroligende med pasienten som lider av demens. Hun synes det er vondt når den gamle bandasjen tas av, men sier ikke noe når Wroblewska skraper og klipper i huden. Etterpå blir såret fotografert og målt. Det har halvert seg i størrelse på to uker fra 3 til 1,5 centimeter. Til slutt dokumenteres det hele på smarttelefonen i gangen på sykehjemmet.
– Det er fantastisk at du kan hele vanskelige sår med fagkunnskap. Jeg blir nesten berusa når jeg ser det, tilstår Wroblewska.
Fra kunsthistorie i Polen til sår i Norge
Malgorzata Wroblewska fulgte kjærligheten til Norge i 2008. Med sin medbrakte master i kunsthistorie jobbet hun først med «Den kulturelle skolesekken» og reiste rundt i hele regionen. Men da hun for ti år siden fikk hjerneblødning under en svømmetur i bassenget, skjedde det noe.
– Etter operasjonen i Tromsø ble jeg i en periode pleietrengende med bleier, heis og alt. Da tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe annet i livet.
Hun begynte først på lærerutdanning, men fant ut etter kort tid at det ikke var det hun skulle gjøre. Så fikk hun jobb som assistent på et sykehjem.
– Allerede på første vakt, tenkte jeg «Herregud, hvor har jeg vært hele livet!?» Egentlig er jeg driftig og liker å være med folk. På sykehjemmet følte jeg at jeg var til nytte og fikk gode tilbakemeldinger.
Wroblewska mener også at hennes erfaring som pleietrengende pasient gir henne noen fordeler.
– Jeg husker de sykepleierne ved navn som var stødige og pålitelige overfor meg. Derfor er jeg nøye på å være det. Jeg gjør det jeg sier jeg skal gjøre og ringer alltid hvis noe kommer i veien.
Til og med erfaringen som kunsthistoriker har noen likhetstrekk med sårsykepleie:
– Det er litt artig å tenke at tidligere i min yrkeskarriere har jeg undervist studenter og vist dem bilder av ulike kunstverk og forklarte disse, mens nå viser jeg bilder av sår og forteller om behandlingen.
I likhet med en kunstner må hun også bruke sansene sine når hun skal pleie et sår. Se og lukte.
– Et sår som lukter søtt kan være infisert av Pseudomonas, mens en råtten lukt tyder på infeksjon. Da må man passe på at det ikke har gått inn til beinet, sier hun.
Diabetessår
Wroblewska kjører videre til neste på lista, Svein Arvid Svendsen. Han sitter i en lenestol i stua ved vinduet med utsikt mot Gildeskål der han opprinnelig kommer fra. Det dype gjenstridige såret på hælen har han fått på grunn av diabetes og dårlig sirkulasjon. Det har vart i over ett år. Nå har han fått et nytt sår ved lilletåa også.
– Man må være forsiktige med disse sårene og ikke debridere for mye for da kan det gå fra vondt til verre på grunn av dårlig blodtilførsel til såret. Poenget er å redusere den bakterielle overbelastningen, sier Wroblewska og smører sinksalve rundt sårene.
Hun har tidligere registrert avvik på at bandasjen blir lagt feil. Selv om hun skriver sårstellsprosedyren i journalsystemet som hjemmetjenesten bruker, er det ikke alle som får det med seg.
Wroblewska diskuterer smertestillende med Svendsen og kona. Han har vondt på natta og sitter mye oppe, men bruker bare Paracet.
– Jeg vil tro du trenger sterkere preparat enn Paracet, sier Wroblewska.
Hun vil snakke med fastlegen om dette.
Hælsåret måles. Det er det samme som før: 5x3 centimeter. Svendsen får også jevnlig oppfølging på diabetes-poliklinikken på sykehuset og Wroblewska samarbeider med sykepleier der.
Leggsår
Neste pasient krever 20 minutters kjøretur ut til Godøynes. Der bor Freddy Ness som har fått senga si plassert i stua, like ved sofaen hvor kona Kjellrun sitter og syr på en rød cape. Han manøvrerer rullestolen bort til senga og legger seg selv oppi den så Wroblewska får ta sårstellet på leggsåret hans som han har hatt siden oktober.
– Jeg satt i rullestolen og kjørte mot kanten på kjøleskapet. Nå har jeg ikke god nok blodsirkulasjon til at såret vil gro, sier den tidligere lastebilsjåføren som har klart å slutte å røyke etter at han fikk kols.
I tillegg har han leddgikt. Og da han fikk to brudd i ryggen i fjor og kom på sykehuset, ble han smittet med korona.
Føttene hans er hovne. Men de er mindre hovne enn før.
– Såret er en blanding av arterielt og venøst, og hadde helet raskere med kompresjonsbandasjer som han hadde da han kom fra sykehuset i januar. Men Freddy har så mye smerter og ubehag at han ikke klarer å ha til og med lett kompresjon, sier Wroblewska.
Hun bruker en curette og debriderer litt før hun måler såret som har blitt noen millimeter mindre enn sist i både bredde og lengde. Hun kan se små røde flekker innimellom det gule, noe som er et godt tegn.
På vei til byen igjen ringer de fra et sykehjem hvor de ønsker at hun kommer innom og ser på et sår. Hun rekker det akkurat før hun skal til kontoret igjen. Klokken er 14 og hun har ennå ikke spist lunsj.
– Jeg håper dette blir en stilling som ikke er ildsjelsavhengig. Nå er det litt for hardt, sier Wroblewska, men er rask med å legge til at hun aller helst vil gi folk hjelp med en gang:
– Hvorfor skal man ha et sår i en måned til, hvis man kan bli kvitt det raskere?
Kommuneoverlegen er også frelst
– Dette er et av de viktigste prosjekt vi har satt i gang i Bodø kommune, skryter kommuneoverlege Francis Odeh på telefon til Sykepleien og utdyper:
– Det er viktig både for pasientsikkerhet og -tilfredshet, men har også bidratt til å forsterke kunnskapen hos de ansatte gjennom undervisning.
Odeh mener dessuten at det ikke bare er kvaliteten på sårbehandling som er blitt bedre.
– Sårbehandlingen er også blitt mer bærekraftig, siden riktig behandling gis på rett sted og til rett tid. Det fører til raskere sårtilheling og ikke minst unødvendig lidelse hos pasienter, sier han og legger til:
– Malgorzata har også fått på plass protokoller og rutiner, noe som er en fantastisk prestasjon. Alle kommuner burde ha en ambulerende sårsykepleier!
14 Kommentarer
Marthe
,For en inspirerende artikkel og dame.
Hilde
,Fantastisk at du har fått dette til Malgorzata, og lykke til videre!
Hilsen en som testet rollen i sin hovedoppgave for ca 20 år siden..
Paul Donald Rae
,Jeg spurte om det samme når jeg jobbet i Trondheim Kommune Hjemmetjenester og fikk avslag. Jeg hadde gått mange kurs i sårpleie og var med en gruppe som møtet opp til samling 3-4 gang i året for å diskutere sårstell og nye metoder osv. Vi hadde fått en Tysk Sykepleie som hadde jobbet i en meget stor by i Tyskland som Ambulerende Sårsykepleie og hun så hvor bra det var å ha så god kontroll på pasientens sår. Riktig utstyr og medisinsk preparater. Argumenter for denne sykepleie type er mange, ikke minst tidsforbruk (noe som kan spare mye penger) særlig i kommunene som sliter med budsjett.
Renate
,Fantastisk, for ett forbilde for andre kommuner!
Marit
,Meget dyktig. Så glad for at vi har deg. Har også hatt gleden av å delta på ett av dine kurs.
Tusen takk!!!
Lena Yvonne
,Fantastisk å lese!!! En viktig jobb!!
Ewa
,Ekte ild sjel som brenner for sykepleie yrket og fagløft i sårbehandling.
Mari
,Fantastisk det du gjør! Baner vei for resten av oss!
Ellen Alexandra Lothe
,Fantastisk arbeid, forbilledlig sykepleier!!! Jeg er imponert.
Tine-Mari
,En virvelvind av en sykepleier som virkelig har satt sårbehandling på dagsorden!! fortsett den gode jobben!
Elna Wikmark Næss
,For en fantastisk sykepleier som hadde mot til å komme med forslag om ambulerende sårsykepleier. Nå får alle med vanskelige sår som ikke vil gro kyndig hjelp, ikke bare de som mottar hjemmesykepleie. Hun har fått til et flott samarbeid med mange instanser som pasientene nyter godt av. HEIER PÅ HENNE OG DE HUN SAMARBEIDER MED TVERRFAGLIG. Flere kommuner bør se hvordan de kan bruke sine fagfolk, da det stadig ropes at vi skal jobbe smartere for at vi skal ha nok helsepersonell i fremtiden, er dette et flott tiltak.
Are-Harald Brenne
,Jeg er hellig overbevist om at i store kommuner med store hjemmesykepleiesoner, ville det å ansette en sårsykepleier i hver sone med samme type turnus som fagansvarlige typisk har (dagvakter + 3./4. hver helg) ført til økonomiske innsparinger for kommunen, og vesentlig bedre sårbehandling med kortere tilhelingstid.
Turid Helen Johansen
,Flott artikkel om ett flott menneske m engasjement for yrket , samt mennesket 🙏