fbpx Dagbok som uvurderlig kilde til selvinnsikt Hopp til hovedinnhold

Dagbok som uvurderlig kilde til selvinnsikt

Hjelpepleier og sykepleier Anders Christoffersen tar oss med inn i sitt jobbunivers på legevakt og akuttmottak, i ambulanse, på nyfødtintensiven og dessuten på et par svært eksotiske turer med venner til fjerntliggende strøk og ekstremt høye fjelltopper. Det krydrer stoffet.

Bokfakta

Boktittel: En sykepleiers hverdag
Forfatter: Anders Christoffersen
Forlag: Cingulum, 2021
Sidetall: 199 sider
ISBN: 978-82-692368-0-4

Anmeldelse:

Boka heter En sykepleiers hverdag. Den er selvpublisert på Christoffersens eget forlag. Og det er stoff i boka til diskusjon om den dagsaktuelle rusreformen og om kjønn iscenesatt av «kjerringer» som forfatteren møter på veien. Jeg fanger også opp sleivspark i retning etikklærerne fra utdanningen – de som ønsker helhet.

Det er gledelig at flere sykepleiere kommer på banen med sine skriftlige fortellinger fra jobbhverdagen og deler sine yrkesliv i sosiale medier. En hel utgave av tidsskriftet Sykepleien ble dessuten i høst viet ytringsfriheten blant oss.

Metoden Christoffersen bruker, må derfor nevnes. Har han samlet pasienthistorier hjemme på pc-en? Jeg er helt sikker på at forfatteren har tenkt over dette, og han har anonymisert. Det bør likevel være rom for en diskusjon i fagmiljøet om hvordan, hvis overhodet, sykepleiere kan dele taushetsbelagt stoff med offentligheten. Kan vi dele personlige pasientcaser utenom jobben?

LES: Håper ny bok kan avlive myter om hva sykepleiere faktisk gjør

Det såkalte narrativet – altså fortellingen – om hva sykepleie er, formes hele tiden. En sykepleiers hverdag blir en del av denne fortellingen om hvem vi er, og hvor vi skal som profesjon. I boka tar dette form som en kronologisk samling av rapporter fra Christoffersens relativt korte yrkesliv.

Fortellingene i boka er overflatiske, og vi følger en umoden profesjonsstemme.

Ingrid Jahren Scudder

Slik kan En sykepleiers hverdag leses som illustrasjoner på et narrativ om sykepleiere, eller den kan brukes som dokumentasjon på hva sykepleiere faktisk gjør. Hvor prisgitt vi er legene. Hvor sinte pasientene kan bli på oss. Og hvordan vi ransaker våre gjerninger.

Derfor er boka også litt vond. Selv følte jeg faktisk på den avstanden jeg har til sykepleien, etter år borte fra yrket.

Realitetssjokket for Christoffersen beskriver han i boka, men først i et intervju som nyutdannet fra 2013 med overskriften «Blir ofte undervurdert fordi jeg er sykepleier». Kanskje la det spiren til legestudiene som Christoffersen fullfører sommeren 2021.

Fortellingene i boka er overflatiske, og vi følger en umoden profesjonsstemme. «Å skrive er å tenke», heter det. Vi måtte alle gjennom det skriftlige refleksjonsarbeidet i grunnutdanningen, og boka kan føre oss til debattene om forholdet mellom teori og praksis – en debatt som ikke er unik for sykepleien.

Tvert imot kan dette demonstrere hvor krevende skrivearbeid er. En sykepleiers hverdag blottlegger skriving som krevende kommunikasjonsarbeid. Generelt en vanskelig øvelse, særlig om man skal nå ut over eget fag og oppover i hierarkiet til legene.

Boka kan derimot ha en plass som introduksjon for både helsefag- og sykepleierstudenter før de har sine første møter med det kliniske feltet. Det er enkelt å plukke caser for samtale- og diskusjonsgrupper. Jeg tror også den kunne bli en suksess i karriereveiledning på videregående.

Boka i format er liten og nett, men blytung å komme seg igjennom.

Liv Bjørnhaug Johansen er vanligvis ansvarlig for bokanmeldelsene våre. Da hun selv nylig har gitt ut en beslektet bok, har en annen i Sykepleiens redaksjon redigert denne anmeldelsen.